Endelig en av de tre store! (13.09.2014)  

I seinsommer har meninga med livet vært å bestige Storen. Men kombinasjonen mangel på turfølge, ustabilt vær som selvsagt er best i arbeidsuka og kvalmende nok tilskyende og nedbørstruende i helgene og enkeltes advarsler om masse steinsprang og dyre guider fikk meg til å gi opp nok en gang. Men det finnes en plan for neste vår, og da kan det hende jeg får viljen min på både den ene og andre måten, historisk sørger Gjertvasstinden og Styggedalsryggen for at godværsstatistikken der i gården er på min side…

Tverrådalskyrkja da? Nei selvsagt ikke, værvarslet begynte som vanlig å drite når det nærmet seg, så da ble det blåbærtur og hytta, og så holdt jeg faenmeg på å bli sjuk også! Når jeg trener benkpress kjenner jeg lusa på gangen, uforklarlige nedturer får ofte sin oppklaring få dager seinere når jeg våkner og er sjuk. Denne gang var jeg forberedt og tok det derfor helt med ro, bare Tverrådalskyrkja i Mortenhøstvær kunne fått meg til å trosse sjukdomstegn og bli enda sjukere. En gråværstur er ingenting å risikere helsa for. Jeg venta heller på neste helg, for Jan Petter var villig til å føre meg og sin tidligere Ål-kollega på Romsdalshornet, og da ville jeg uansett få en av de tre store i norsk klatrehistorie i boks for egen del.

Omsider var dagen kommet og vi kjørte tidlig innover Vengedalen. Den flotteste toppen her er selvsagt Vengetinden sjøl syns jeg, men det er likevel Hornet som er bautaen. Som en eller annen skrev i en eller annen bok så lar det seg liksom ikke affisere av plasseringa mellom en god del høyere Vengetinder og Trolltinder. Og når man er en ikke-klatrer som meg så tenker man automatisk «Å faen skal vi opp der?!» når man får det rett i fleisen og febrilsk prøver å se etter ei fornuftig rute opp noe som kun ser ut som stup og i beste fall svært bratte sva på avstand. Romsdalshornet er en koloss, en diger kloss som på ingen måte ser klossete ut, den gir snarere et særdeles arrogant og avvisende førsteinntrykk. Men sjøl om jeg ikke har noen trang til å være Slingsby så har jeg heller ikke noe ønske om å framstå som Mohn i alle situasjoner, så jeg holdt stort sett kjeft og tenkte at det fikk nøye seg med småprat om spenning og adrenalin og at det skulle vel gå…

Det gikk rolig oppover fra Hornvatnet av taktiske årsaker. Til å begynne med en enkel og rødmerka sti. Etter hvert som brattheten og svapartiene tiltok var det på tide med taubruk og løpende sikring. Mange steder kunne det sikkert gått greit uten, men Jan Petter følte stort ansvar på sin første føringstur, og jeg er ikke noen annen Øyvind enn den jeg er pluss at Borgar heller ikke var spesielt vant til dette selv om han faktisk er en Stetind-bestiger. I tillegg var det for min del greit å få repetert litt fra klatrekurset i juni.

Det var godt å være framme ved Halls renne, endelig skulle man liksom til pers på ordentlig! Den minnet i grunn litt om den midtre Torfinnsrenna som jeg og Chris rota oss bort i for 2 år siden, men kanskje med mer løs stein til å begynne med. Uansett tok det ikke lange tida før vi var framme ved grad 3-partiet. Her fikk jeg prøvd meg som «instruktør» for første gang i mitt liv siden Jan Petter ledet opp og jeg skulle gå sist og plukke sikringer. Jeg hadde allerede fått repetert litt tidligere på turen, så etter å ha sikret Jan Petter nedenfra fiksa jeg Borgars innbinding i tauet på forskriftsmessig måte og satte meg sjøl til å vente til det ble min tur. Da var det for første gang i mitt liv viktig å stole på egen kunnskap for egen trygghets skyld. På dette nivået besto jeg prøven med glans, kom meg opp i skaret mellom Lillehornet og Hornet og kunne konstatere at det ikke var i nærheten av å være så luftig som jeg hadde forestilt meg. Nei det var vel ikke luftig i det hele tatt i retning Romsdalen.

Etter mer sikringsrutine og Jan Petter på led oppover de to siste bratte partiene fra skardet var det med en høytidelig følelse vi entret platået på selveste Romsdalshornet. Dette er historisk grunn og omgivelsene storslåtte. Toppflata er stor, men hadde forventet at den var større. Det var relativt kort vei bort til kantene med magasugutsikt. Den grå himmelen var dum nok den, men kunne ikke ødelegge følelsen av at nå var jeg jaggu her jeg også! Utsikten som selvsagt hadde vært mange ganger vakrere i knallvær var tøff og mektig, aller råest når jeg kom meg ut på kanten over nordveggen. Her er man høyt hevet over alle fartssyndere og lidenskapelige forbikjørere på for anledningen E 136! Trollveggen er selvsagt sjukere enn sjukest sett herfra. Vengetind mister litt av sin prakt fordi den vender bredsida til, men den er fortsatt Vengetind! Og langt der borte i øst var jammen Snøhetta også, og den hadde finere vær enn oss. Jeg har bare et spørsmål til Romsdalsfjella: Hvor er breene? Med få unntak er det brefritt her, noe som er rart med tanke på geografisk beliggenhet og store og høye fjell. Noen snakker om mildt klima, kanskje det er svaret. Men det er et lite mysterium…

Vi måtte jo få med oss steinbua til Randers når vi først var her. Artig liten sak det. Nå leder han for øvrig 233-1 over meg i antall hornbesøk. Borgar snakket andektig om at dette var en «opplevelse som fester seg», men at han ikke klarte å la være å tenke på returen. Det gjaldt jo for så vidt meg også. Men til tross for litt uro ble vi vel på toppen en god halvannen time. På en tind som dette føltes det som toppen et kvarter.

Så var vi i gang da, spente som bare det. Vi skulle ikke rappellere, men klatre oss nedover. Dette er jeg mildt sagt elendig på, spesielt der hvor små overheng ødelegger oversikten. De som har bedre ferdigheter gjør ikke noe av slikt, men jeg begynte som førstemann selvsagt å somle i det uendelige på første taulengdes crux (i mine øyne). Først da far og sønn som nettopp hadde kommet opp og snudd temmelig umiddelbart forklarte meg litt om gode håndtak for å komme seg i posisjon til et fotfeste kom jeg videre. Borgar som snakket så mye om at dette var tøffere enn Stetind og at han i grunn var temmelig uerfaren fiksa punktet mye glattere enn meg.

Neste taulengde gikk litt bedre, og her fikk jeg repetert å sette sikringer. Haler og drar alt jeg er god for, gjerne litt for lenge, for å overbevise meg sjøl om at de sitter godt nok. Heldigvis viste det seg å stemme, ingen hadde noe å utsette på jobben jeg hadde gjort.

Ned det vanskeligste klatrepartiet som er fra skaret ned i renna gikk alt mye greiere. Ikke noe overheng her, bare mindre tak. Stort sett skyldtes somlinga mi her sikringsarbeidet. Tok tid før jeg var fornøyd, men da hadde jeg gjort alt på forskriftsmessig vis. En meget god følelse faktisk!

Verre var det da jeg skulle lage meg min helt egen private standplass mens tauet ble dratt opp igjen så de andre kunne komme etter. Det var ikke noe skrikende behov for sikring her, men likevel viktig for øvingas skyld. Fikk satt en fin forankring og fiksa overhandsknute på slynga, men det andre festet var av den svært tvilsomme sorten. En stein som på en måte satt fast i annet fjell og mose, men internt var den løs. Jaja, teknisk sett gjorde jeg det rette og satte inn en grei kamkile, men jeg var fullt klar over at denne standplassen hadde strøket med glans! Om ikke annet så klarte jeg å gjøre teori om til praksis, og siden dette ikke var standplassen midtveis i Mannerappellen under fjorårets skrekktur så var det ikke livsviktig at alt stemte. Uansett en vekker, det er ikke bare å finne sikringsmuligheter sånn uten videre når man klatrer. Ikke umulig at jeg i seinere tilfeller kommer til å overdrive og ha med borebolter for sikkerhets skyld…

Jaja, nok sikringsprat, jeg er bare så opptatt av at sjøl jeg er i ferd med å tilegne meg litt kunnskaper på den fronten. Det bar iallfall lett og ledig videre nedover med tauet mellom oss og løpende sikring her og der. Det grøsset i oss alle når vi tenkte på de siste dødsulykkene som har funnet sted på denne ruta. Det koster så lite å sette noen sikringer, og gevinsten måles i livet sjøl.

Skodda kom nå sigende for alvor, og det var ingen godværsskodde, den slukte alt langt oppi der også. Men vi var straks framme og kunne gratulere hverandre med vel overstått tur. Det var så rart å vite at nå hadde jeg vært på selveste Romsdalshornet! Ingen uhell skjedd og ingen dumheter begått. En fantastisk fin følelse! Så ble det altså kongen av Romsdalen som ble min første topp av de tre store i norsk klatrehistorie…

Dette måtte selvsagt feires, og Jan Petter satte meg av ved Bunnpris i Isfjorden så jeg kunne få kjøpt ingredienser til «verdens enkleste blåbærpai» som da kunne avrunde en fortjent pizzakveld. Og det er ikke spesielt pinlig å komme sjuskete og svett inn på en butikk her i traktene hvor fjellgalskapen er noe helt dagligdags, så det var en god følelse å ta med seg det også.

Takk for en svært så minneverdig tur!