Voggebreen en nydelig februardag! (20.02.2000)  

OT: Jeg fant fram til riktig dato ved å drive litt nerdete ”detektivarbeid”. Her om dagen fant fotballidioten i meg fram til riktig dato for det legendariske mesterligaoppgjøret Real Madrid – Bayern München 2-4 i sesongen 1999/2000, og det var altså 1. mars 2000. Siden dette var en onsdag så kunne jeg enkelt lete meg tilbake til den flotte skituren jeg hadde vært på halvannen uke tidligere, fra før av husket jeg at det var en søndagstur.

Jeg tok skibussen fra Sogndal til skisenteret Hodlekve sammen med en haug med ungdommer som skulle stå i skitrekket de neste 6 timene.
Sjøl hadde jeg Sogndalsdalens mest populære toppturmål i sikte, nemlig Blåfjellet på 1397 moh. Voggebreen ofra jeg ikke en tanke, for bre er bre, og det betydde fare. Jeg var like skeptisk på den tida som nå.

Det gikk relativt radig oppover i knallværet, og etter ca 3-4 km og kanskje 400 høydemetre kom jeg fram til den såkalte Britasteinen. Egentlig fikk jeg vel aldri helt begrep på hvor det eksakt var, men jeg mener det var der hvor det er vanlig å svinge oppover mot Blåfjellet. Her traff jeg en kar som hadde tenkt seg videre i retning Trastadalen og Synnøveskjer, dette ligger jo i retning Voggebreen. Han sa jeg bare måtte slå følge, og jeg ble frista, for Blåfjellet hadde jeg jo vært på for et par år sida mens jeg gikk på folkehøyskolen, og for å være ærlig så har fjella lenger inn og over mot Fjærlandsfjorden hatt en større dragning på meg, kanskje fordi det ikke er like mye allemannsfjell…

Trastadalen er trang, her har det gått liv tapt for noen tiår siden. Men vi gikk i den såkalte lo-sida, så det var ingen fare, spesielt ikke under de rådende forholda. Trastadalsvatnet har til tross for demning og regulering en ganske småspektakulær beliggenhet med mektige fjellsider rundt, ingen gigantstup, men det er trangt og ganske stor høydeforskjell.

Her snur man ryggen til disse omgivelsene og går en lang og slak bakke opp mot den brede ryggen som ender i en ca 200 meters bratt stigning oppover mot Synnøveskjer. Her trives nok skibomser i motsatt retning tenker jeg! Vi gikk i lange z-svinger oppover, og på toppen av bakken var det muligens ei aldri så lita vindgryte inntil berget, jeg husker ikke helt sikkert, men innbiller meg det. Ellers et veldig fint og spennende skiterreng. Herfra er det jo strake veien til topps på Synnøveskjer (1543 moh trur jeg), men nå mente min midlertidige turkamerat at jeg kanskje burde ha større ambisjoner enn som så. Han ville sjøl ta en titt på Voggebreen, men orka ikke å gå så langt.

Vi kjørte langsetter den enorme skråninga over Myrdalen som senere går over i Henjadalen og ender opp i Hermansverk. Her er det mektig og sikkert smånifst for enkelte. For meg var det passe morsomt og spennende, og ikke minst var det fint å se over mot de store fjella på Fresvikhalvøya. Etter hvert dreide vi rundt kanten og fikk Voggebreen midt i mot. Her traff vi en lokal fyr som hadde vært på toppen av 1570, og han sa at jeg bare måtte kjøre på, breen lå visst i ro og var helt ufarlig. Seinere har jeg sett på Gislink at det er rikelig med sprekker likevel, men midtvinters utgjorde de vel ingen stor fare.

Denne utsikten var virkelig idyllisk i solsteika, men jeg måtte se å komme meg videre, hadde jo også bussen kl 16.00 å tenke på, dessverre. Det bar ned i et slags basseng som jeg i flere år trudde lå utafor breen, men det er i høyeste grad en del av Myrdalsbreen. (Det blir litt rot med navna her, Myrdalsbreen er nok hele greia, og Voggebreen bare en del av breen, men jeg er vant til sistnevnte navn på grunn av folkehøyskolelærern).

Omsider skulle den bratte og nærmest konvekse bakken opp til breplatået forseres. To og et halvt år seinere så jeg en ”haikjeft” der på avstand, det var jeg lykkelig uvitende om nå. Etter kanskje 80 høydemetre flata det ut, og jeg fikk reine Josten-følelsen. Dette var en hvit verden av reinhet, spesielt med den blå himmelen over det hele. Så rart at ingen fjellbok hadde fortalt meg om dette herlige området før, dette var jo en åpenbaring! Før forbant jeg Hodlekve med noe kjedelig, for med folkehøyskolens friluftslinje kom vi oss aldri langt innover, og været var som regel grått. Nå storkoste jeg meg og var helt i hundre!

Etter å ha gått over nesten hele flata var det en kort men markert stigning til topps på 1570 moh. Her ble utsikten bare enda bedre. I øst lå hele Jotunheimen fra Galdhøpiggen til Hurrungane og Tyinfjella, men vårt lands herligste fjellområde lå for langt unna til å bli blikkfang nummer en herfra. Det gjorde imidlertid ikke det overraskende alpine landskapet på vestsida av Fjærlandsfjorden! Her var det mye ukjent, men jeg antar at det var store deler av Meneseggi, Melsnipa og Grettene eller hva de nå heter. Så flott landskap, og dette er det nok ikke mange østlendinger som vet om…

Dessverre åtte jeg rive meg løs fordi jeg verken hadde lapp eller privatbil på den tida (nå har jeg i det minste lapp…)
Syntes jo at bussen iallfall kunne gått to timer seinere!

Nå måtte mine kjære feller av pga flere nedrenn, men oppoverbakker slipper man ikke unna på returen heller, og uten feller var jeg hjelpeløs. Det hele var en lidelse! Noe sier meg at jeg har nevnt det før…

For å gjøre en lang historie kort så nådde jeg løypenettet etter ei god stund. Da var det bare å skli kontrollert ned til Hodlekve. Derfra bar det tilbake til trivialitetene i studenttilværelsen. Fortsatt var det nok enkelte som sov ut rusen både her og der på studenthyblene, men jeg var prega av en helt annen rus. Skolen var noe dritt, men nå hadde jeg fått en ny venn i form av et ukjent og spennende område! Det skulle bli 6 turer til i åras løp, men Store Haugmelen tok over etter hvert, den var det lettere å få turfølge til.

PS: Dag G-Evje glemte jo igjen isøksa si på 1570 i fjor høst. Skulle så gjerne hjulpet han med saken, men aner ikke når jeg får muligheten til å besøke herlige Voggebreen igjen. Hadde dette skjedd mens jeg var student ville jeg dratt ved første godværsanledning for å grave den fram!