Rysy - min første nasjonstopp i knallvær! (30.09.2014)  

Jeg må gi Snilen æren for at jeg oppdaget Tatrafjella på ordentlig! Før visste jeg selvsagt om dem, men hvorfor bry seg, Norge er jo best (det mener jeg fortsatt uansett!) og de kunne umulig ha norske egenskaper med relativt beskjedne høyder så langt mot sør. Snilens fjellforumrapport med bilder fra både Rysy og Gerlach høsten 2010 fikk meg til å sperre opp øynene. Dæven, var de såpass flotte altså?!

På denne tida skapte jeg meg et aldri så lite trivielt alibi for å ha iallfall Rysy på lista over snarlige prosjekter. Norge hadde et mye bedre fotballandslag enn nå og startet EM-kvalet med 3 strake seire, inkludert 1-0 mot selveste Portugal, og EM skulle gå av stabelen i Polen og Ukraina. Enkelte fablet om guttetur til EM hvis Norge kvalifiserte seg (noe de selvsagt ikke gjorde til slutt), og hvis jeg skulle være med på noe så skremmende måtte jeg få lagt inn en fjelltur i tillegg! Ingenting ble noe av, men Tatradrømmen var allerede sådd. Pussig nok begynte Morten etter hvert å bli toppsamler der fra høsten 2012, og alle bildene ga meg drøssevis av grunner til å sette drømmen om Tatra ut i livet en eller annen gang…

Ole-Petter fant omsider ut at han måtte komme i gang med et polsk 2k-prosjekt, og da kjente jeg min besøkelsestid.

TUREN

Jeg er litt skuffa over været som var under mesteparten av Polenoppholdet, så det blir ikke mange entusiastiske utbrudd fra min kant sånn generelt sett, men turen til topps på Rysy tirsdag 30. september 2014 (bauta-dato for meg) var heldigvis et ekstremt hederlig unntak som alene var verdt reisen og pengebruken!

Vi satsa på Slovakia og Strbske Pleso som utgangspunkt fordi vi frykta hard og glatt snø på den skyggefulle polske oppgangen. Det var allerede fra start en parktur siden stier er tilrettelagt på helt ekstremt vis her nede sett med norske øyne. Min illusjon om øde fjelltrakter her i gården var imidlertid borte for flere måneder siden, så en fikk ta det for hva det var og glede seg over synsinntrykkene som etter hvert sto i kø. En elvekryssing på bru hadde omgivelser som sendte tankene rett til Canada, og kommet høyere opp hadde vi den takkete fjellryggen ved navn Satan på motsatt side. Ikke helt ulik noen urkete Sunnmørsalper faktisk, og navnet skyldes et sagn om en som ble drept av et av de hyppige steinsprangene i de mange rennene der oppe…

Vi tok igjen en haug med folk, og til tross for at jeg hadde prestert å glemme fjellstøvla på hotellet var ingen kjettingpartier noe problem for joggeskoa mine. Det begynte å krible da vi passerte hytta Chata pod Rysmi, her var det jotunomgivelser. Rysy nærmet seg, og Vysoka viste torfinnstendenser. I dag var sistnevnte dessverre helt uaktuell på grunn av snøføre. Men nok om det, Rysy var straks i boks. Og for en utsikt som ventet der oppe!

Været langt i sør og langt i nord var muligens av det noe tvilsomme slaget, men Tatrafjella koste seg med kongevær av tilnærmet Øyvindmerke. (Tviler ikke et sekund på at enkelte er drita lei av å høre om Øyvindvær, men det driter jeg i, og de som liker det må bare bruke uttrykket!) Fjellkjeden var for anledningen småpudret med snø, og «alle» vet hvor godt jeg liker det sånn estetisk sett. Vysoka var helt rå og hadde glidd naturlig inn i Hurrungane eller Lyngsalpene med sin dristige utforming. Videre østover lå alle 2600-metringene der med selveste Gerlach helt til høyre. Og det enorme stupet som strakte seg videre nordøstover fra Vysoka langsetter hengedalen ut mot den lille maleriske pytten på kanten over et hoveddalføre i nordøst var egnet til å gjøre inntrykk. Brutalt jotunlandskap kombinert med mystisk østeuropeisk idyll rett og slett. Vestover var ikke inntrykket like vilt, men fortsatt tøft nok, og i sør lå det vennlige slovakiske jordbrukslandskapet og dannet fin kontrast. Merkelig nok virket ikke høydeforskjellen så stor i den retning, men det er den jo utvilsomt!

Etter så å si en time stort sett alene på topp 2503 på slovakisk side var tida inne for å menge oss med maurtua på polsketoppen på 2499, nasjonstoppen! Utsikten ikke like tøff her, men for all del, den var fantastisk fin. Klarte å bane meg vei så jeg fikk noen sekunder på det høyeste punktet før vi trakk litt ned i sida for å nyte fugleperspektivet over Morskie Oko med omgivelser.

Noen skysystemer fra nord begynte å bli litt påtrengende etter hvert, det korrekte hadde vel vært å ønske de svært så velkommen, men i stortoppsammenheng blir jeg aldri «pytt pytt» eller «ut på tur aldri sur»-typen, det kan jeg bare gjenta til det kjedsommelige. De burde bare ryke og reise til et svært så hett sted, men de kunne uansett ikke ødelegge magien vi hadde vært så heldige å få oppleve på 2503, takk og pris! Ikke greide de å vinne krigen heller, godværet aktet ikke å slippe taket, så vi fikk en nydelig rusletur nedover igjen i stort sett strålende solskinn.

På vei oppover fra elva og langsetter åssida i retning Strbske Pleso hadde vi moro av å gruse noen «gorillaer» som hadde småløpt forbi oss mens vi hadde fotopause. Dette kunne ikke Ole-Petter finne seg i, og da var ikke jeg vond å be heller. Jeg har alltid litt lyst til å være småsterk, men med min fjellinteresse fatter jeg ikke lenger at jeg i gamle dager drømte om å bli en overdreven muskelbunt. Hadde gått glipp av mange flotte toppopplevelser da gitt…

Resten av turen minnet delvis om spaserveien oppover fra Storjord mot tregrensa på vei til Solvågtind, rart jeg ikke tenkte over dette på veien inn, men det kan jo absolutt være det samme.

Vel nede igjen feiret vi med billig fartsbot på slovakisk side og mækkærn (skriver det rett ut jeg) rett utafor Zakopane. Har nå sett mange verre fartsovertredelser i mitt liv enn den vi hadde gjort oss skyldig i, bare for å ha sagt det. Men 20 euro mindre kunne overhode ikke ødelegge denne fantastiske dagen! Rysy var en parktur fra Strbske Pleso, og kan vel som sådan ikke oppnå stor status etter visse kriterier, men hva gjør vel det for meg?! Utsikten alene gjør toppen til et skjønnhetsikon i mitt fjelliv på linje med både Beerenberg og terningkast 7-turer på det norske fastlandet som de aller beste jotunturene og Hermannsdalstinden. Hurrungane og Beerenberg troner øverst, ingen tvil, men Rysy tar seg godt til rette på det jeg ser på som min øverste hylle!

Hver gang jeg er furten på grunn av drittværet vi fikk resten av tida i Polen skal jeg minne meg sjøl om denne ubetalelige opplevelsen som i ettertid fortoner seg som et usannsynlig lykketreff.

Takk til Ole-Petter for en fantastisk tur!