Bletoppen med buhund på slep (08.03.2015)

Denne turen hadde jeg trua kollegaen med ei god stund, at jeg skulle ta med Pia på langtur til høyeste punktet på Blefjell. Det fikk ikke hjelpe at mandagen skulle bli bedre, jeg måtte utnytte denne brukbare søndagen.

Nå hadde Ble også blitt innhenta av markaføret, og med dårlig spenn på skia var det ikke lenge effekten av klisteret varte. Jaja, jeg fikk nå kose meg med at alderen tynger, liker i grunn å skrive om eller snakke om det, vel vitende om at den nok tynger mye verre for en del andre på min alder...:)

Stakkars Pia sank i snøen og påførte meg ubehag i form av gnagende band. Så det ble en del seigpining opp til toppen av Krøkla. Der fikk hun velfortjent bikkjegodis og brød med leverpostei, men kullsyreholdig vann oppi tom matboks ville hun ikke ha. Jeg blingsa tydeligvis på Statoilen, hadde liksom tenkt å ha med skikkelig vann til bikkja.

Det var vakkert å sno seg gjennom den glisne granskauen og opp til Vasshølet. Her var det på med feller, nå gadd jeg ikke mer oldingtempo. Alltid trivelig å gå innover dalføret mot Bleporten.

‹

›

Vinden tiltok i styrke både rett før og ikke minst etter porten, men sola viste seg mer og mer. Herlig å se alle snøkultoppene glitre. Med litt godsnakk karret Pia seg til topps på tappert vis.

Men på Bletoppen var det lite fristende å friste tilværelsen, for å si det litt klønete. Vinden gjorde alt for å senke trivselen, og siden det var seint på dag gadd jeg ikke å skifte til tørt. Dokumenterte bilder av Pia og en Gaustatopp som var oppspist av skyer. Stakkars Pia syntes tydeligvis dette ble litt vel mye, hun ville helst ligge apatisk i snøen. Godbitene ville hun ikke ha...

‹

›

Jeg lot henne fly løs på vei tilbake så jeg kunne renne fritt. Så ble det en del ventepauser hvor jeg lot meg røre av hundens lojale natur. Buhunder har det med å sette opp et skikkelig spørrende Donald-uttrykk med tunga ut av kjeften, komisk og søtt på samme tid.

Hele veien tilbake til Blestua gjentok dette seg, og samvittigheten min ble dårligere og dårligere. Hun spiste snø for å holde næringsvettet og væskeinnholdet ved like. "Straks ved bilen nå Pia!" gjentok jeg blid og muntert til det kjedsommelige.

Da hun endelig kunne hoppe inn i bilen ved Blestua sank hun sammen på gulvet med haka delvis oppå framsetet og snorket nesten umiddelbart. Det ble nok for mye for deg dette her lille venn...

Takk for turen likevel Pia-bisk! :)