Ei natt på Rundemellen (14.03.2015)  

(Turrapport offentliggjort nesten 4 måneder på overtid pga mobilkrøll)

Skulle helst vært i Jotunheimen denne maksværhelga, men en bursdagsfeiring satte en stopper for det. Dermed ble det marka og hytta til tremenningen på Marivann fredag til lørdag. Ned fra skauen tidlig lørdag ettermiddag og omsider en lang kjøretur opp til Valdres. Endte opp med pizzakveld hos Morten sammen med Julia, Linn Therese og Heidi som var på besøk. Men etter å ha fått forklart hvilken vei jeg måtte velge som turutgangspunkt forlot jeg det hyggelige selskapet nærmere kl 20 om kvelden. Rundemellen skulle til pers.

Å forlate en kommende filmkveld i et varmt hus til fordel for en vintermørketur opp mot en topp man skal slå opp teltet på, det er vel definisjonen på å ha flere skruer løs det. Men Heidi sa det på denne måten: "Du er jammen sporty altså!" Sånn skal det lyde! Å få høre at man er sprø pga verdens beste interesse er så oppbrukt at jeg ikke gidder å forholde meg til det lenger, så det er hyggelig med sånne kommentarer...

Klokka var over 21 da jeg endelig var klar til å gå fra parkeringa. Skjønte ikke at løypa innover var rett ved, så rota meg bort i småtett skau til å begynne med. Feil retning fulgte jeg også, men omsider så jeg en siluett som ikke var til å ta feil av og justerte retninga. Forbi belyste hytter helt til ødemarka tok over. Fulgte noen spor langs et elveleie i dalføret mellom Skarve- og Kalvemellen. Dette gikk jo greit. Kanskje sekken bare var maks 20 kilo tung også? Har vært på tyngre turer, det var bare det at alt var så seint.

Altfor ivrig etter å komme i gang med stigninga så tok jeg selvsagt for tidlig til høyre og endte opp i berg og dalbane-terreng, men endelig var selve bestigningen i gang. Ting tok selvsagt tid, men sammenligna med Jotunstigninger var denne relativt raskt overstått. Endelig oppe ved toppvarden! Stjernehimmelen her oppe minnet om den jeg opplevde på Hardangerjøkulen for snart 2 år siden...

Bare å gå i gang med teltet. Ikke var det spesielt mye vind, så det var avslappende å drive med leirarbeidet. Klarer ikke å dy meg, vet jo at det finnes noen flere som gjør som meg, men tenker fort at "detta her er det faenmeg bare du som driver med Øyvind!" Blir litt vill av glede og i sånn irriterende positiv "dette er min jobb!"-modus, sånn som Rolfen til Cecilie pleide å si full av overskudd under tidlige og iskalde morgener på polhavet når morrarutinene skulle ordnes.

SØNDAG MORGEN

Jeg var visst litt sliten likevel, sov litt urolig, men sovna på nytt etter å ha våkna i halv 5-tida. Plutselig var det så lyst i teltet. En kikk ut gjennom teltglugga fortalte meg at soloppgangen var her. Dermed var det bare å hive seg rundt og komme seg ut!

Like herlig hver gang å tusle rundt i knasende snø på en topp mens landskapet våkner etter en lang natt. Nydelig landskap med vidder og glissen skau som sola farget gult og oransje under den plettfrie himmelen. Litt lenger til venstre tronet det lokale Kilimanjaro (Skaget selvsagt), og ettersom det lysnet mer og mer av dag framsto Jotunheimen som den berømte godtebutikken.

Etter å ha nytt nok en unik toppmorgen måtte jeg tenke på nedturen. Jeg hadde jo rukket å avtale Vennisfjell med Morten og co. Rakk å storkose meg med motivet av flott barskog med fine vann i forgrunnen og jotnene tronende over i bakgrunnen mens jeg sneglet meg nedover.

Vel nede på flatene kunne jeg kose meg i et herlig terreng som valdriser flest kan ta som en selvfølge. Det var bare å nyte nedkjøringa mellom stortoppen og Kalvemellen, men det var så altfor raskt overstått. Etter litt staking forbi setre og vann var jeg tilbake ved bilen igjen.

Takk til Rundemellen for flott opplevelse!