Gjensyn med Store Haugmelen i romjula (28.12.2008)  

Etter å ha feira julaften og helligdagene i Vik bar det innom Sogndal et par dager før returen til Drammen. Det hadde ikke blitt stort annet enn en åstur og en joggetur på løpebanen på Vik "stadion" i løpet av juleferien, så jeg var temmelig desperat etter en skikkelig tur.

Tok bussen til Kaupangersenteret og gikk derfra hele den lange veien opp til Dalåker og videre til parkeringsplassen der løypa innover mot blant annet Breidsetevatnet går. En drøy anmarsj var det, men jeg hadde gjort det samme endel ganger i perioden 2003-2005, så jeg visste hva som venta.

Været var etterhvert ganske bra, og det var herlig blåswixføre, men jeg gikk som vanlig med feller. Tullete i starten der man går i trikkeskinner på vei, men når krongleløypa tar bratt av oppover mot stølsområdet Vassløysa er det på sin plass å ha de på. Her er det stort sett bare brøytespor etter enslige skifolk som går så langt de orker, så det blir god og gammeldags stemning. Man kommer opp på små flater før det bærer både opp og ned før det igjen blir en veldig lang stigning inntil det flater ut ved Vassløysa. Her er det sikkert fint å ha et sel, man ser endel fjell herfra, blant annet digre Bleia på motsatt side av Sognefjorden.

Herfra bærer det på skrå opp lia før man inntar snaufjellet. Her er det god plass, og Store Haugmelen åpenbarer seg med en høyst medgjørlig fjellside. Faktisk står det noen enslige smågraner hist og pist, ganske spesielt her på vestlandet. Her finnes ikke plantetrær, dette er et av få steder hvor grana vokser naturlig her vestpå. På motsatt side av Haugmelen er det visst skikkelig tett og uframkommelig granskog i liene ned mot Lustrafjorden, og det dreier seg visstnok om en litt anderledes grantype enn den vi har på østlandet.

Det var herlig å komme i gang opp fjellsida. Her er det som regel såpass avblåst at rasfare ikke er noe problem. Jeg gikk og mimra om tidligere turer med blant annet Jan Petter. Var det ikke en gang han brukte 1.05 og jeg 1.11 opp fra parkeringa? Det må ha vært i 2004, for i 2003 var jeg jo i for dårlig forfatning. Formen var ikke så bra nå heller, merkelig nok, 2008 er jo året med tidenes 2k-fangst for min del, men samtidig var jeg tung og dorsk. Dessverre er nok kosthold minst like viktig som trening, og etter at jeg havna i arbeidslivet året før så ble det så uvant mye stillesitting at vekta begynte å passere tresifra igjen. (Nå er jeg over 10 kilo unna tresifra, hehe!)

Det er alltid en opptur å komme på høyde med Vetle Haugmelen og etterhvert se ned på den. Da dukker toppvarden på Store opp fortere enn man aner med bud om herlig avslapping og utsikt. Og dette er faktisk utsikten sin altså! Den minner nok endel om den man har fra Molden, men min subjektive mening er at denne er finere. Kanskje er den ikke det, kanskje er det bare følelsen av å være på en urørt topp som gjør at jeg foretrekker Haugmelen. Men man har virkelig mektig og fantastisk fjordutsikt her også. Man ser hvordan Lustrafjorden knekker av mot nordøst med mektige fjell- og åssider langs kanten, og mot sør ser man "fjordkrysset" der Lustrafjorden tar av fra Sognefjorden der sistnevnte straks går over i Årdalsfjorden. Ellers ser man mye fjell, og Hurrungane er forholdsvis like herfra som fra Molden.

Bare en gang har jeg gått hele ryggen fra Solvornnipa over Vetle Haugmelen og til Store, det var en septemberdag i 2000. En virkelig flott tur som jeg mistenker at den turinteresserte delen av lokalbefolkninga stort sett får ha for seg sjøl.

Det var jaggu koselig med dette gjensynet, men jeg måtte dessverre noe så trivielt som å rekke bussen tilbake til Sogndal. Etter å ha tatt noen bilder bar det derfor nedover igjen. Ned denne fjellsida har det blitt mange knall og fall gjennom åra, men også endel flotte telemarkssvinger, fortrinnsvis mot høyre. I dag gikk det ikke så verst. Man føler seg så fri når man renner nedover de slake liene med puddersnø.

Verre blir det alltid nedover skauen igjen, men jeg er ofte ganske flink til å ploge meg rett på sak, så ganske snart var jeg tilbake ved trikkeskinnene igjen.

På vei nedover forbi Dalåker møtte jeg en gammel kjenning som jeg hadde vært på et par turer med før i regi av Sogndal turlag, blant annet over Bleia med avslutningsmiddag på Frønningen. Det ble endel mimring og godsnakking om Haugmelen, og jammen tilbød han seg å skysse meg ned til Kaupangersenteret. Takk for det kamerat, og jeg håper vi treffes igjen en gang, alltid koselig å prate litt med joviale sogninger!

På Kaupangersenteret ble jeg sittende å hutre en drøy halvtime før bussen kom, men det ble jo litt snoping på Europris også da. Så jeg ble sittende der med sjokoladen min mens jeg drømte meg tilbake til det koselige gjensynet med Haugmelen min. Jeg kommer tilbake, det er bare spørsmål om tid. Man kommer ikke tilbake over alt, men akkurat denne toppen har jeg et spesielt og nært forhold til, og jeg vet at den "venter" på meg.