Minneverdig tur til topps i Aust-Agder (16.07.2015)  

Jeg skal ærlig innrømme at Agder-fylkene tradisjonelt har vært min største geografiske kunnskapsløshet her til lands. Men da jeg satt i sofaen hjemme hos Morten kvelden før den ultralegendariske Gravdalstind-turen i 2008 og så på Torsdagsklubben med Drillo som gjest lærte jeg noe viktig: "Sørlendinger flest vet ikke navnet på sin høyeste topp, Sæbyggjenuten heter den og er 1507 moh!" Sa Drillo litt oppgitt. Og da lærte jeg meg navnet for godt...

Chris og Hala var i Setesdalen i starten av sin Norgesferie, og det beste været var jo der i traktene også. Her måtte det slås to fluer i en smekk. Hva med ei natt sammen på Sæbyggjenuten?

‹

›

Som tenkt så gjort. Vi møttes ytterst i Berdalen og brukte den første tida på gjensynsglede, matlaging og pakking av sekkene. Så rusla vi i vei på stien som leder mot Berdalsbu. En virkelig idyllisk perle denne dalen, med flott furuskog, inkludert tørre og falne kjemper, myrer, vakker elv og utsikt til småfjell med snøflekker på. Fikk nesten assosiasjoner til Vettismorki iblant, men tindene mangler selvsagt her. Man må som toppsamler aldri glemme at fjellheimen også er grønn skjønnhet. Eksotisk var det også, jeg har kun kjørt gjennom Setesdalen i 1984 som drittunge i baksetet.

Det ble en liten rast rett utafor Berdalsbu før vi begynte på turen gjennom busker og kratt opp mot ryggen sør for Slækjeskardet som vi etter hvert skulle gjennom. Dette var spennende terreng, blant annet måtte vi passere en bratt snøfonn mellom et digert sva og et lite vann. Typisk gammeldagse fjellgleder fra tida da jeg dilta etter far i for eksempel Skarvheimen. Om en stund sto vi ved Ytre Gjuvvatnet og skulle finne vadested langs elva fra Midtre vannet. Men det var langt mellom steinene her, og Chris og Hala som ikke hadde ekstra bukser med seg ville ikke bli våte. Alene hadde jeg nok duret over her, spesielt siden jeg følte jeg hadde vært med på verre i Mjølkedalen for kort tid siden og fordi jeg hadde masse skift i sekken.

Tida raste avgårde mens vi lette etter et passende vadested, men det var i grunn bare en fin opplevelse å bli innhenta av nattemørket. Det meste var jo synlig likevel. Og endelig fant Chris en fin vadeplass. Her tok vi av støvla og bretta opp buksene og tusla over. Noen skarpe steiner her og der, men heldigvis mye mose å trå på også. Det iskalde vannet sørget bare for en større lykkefølelse da vi var på andre sida av elva.

Etter en humørfylt rast bokstavelig talt snubla vi oss videre langs Midtre Gjuvvatnet i retning dalføret som gradvis ledet oppover mot nuten med stor N.

Hala var så trøtt og sliten at hun nesten sov mens hun gikk og sa "you crazy guys", men det var med et smil om munnen. Man lever jo for flotte opplevelser, og hvem bryr seg i for eksempel år 2032 at man natt til 17. juli 2015 sov godt under normale omstendigheter...

Vann 1233 og ikke minst vann 1267 var fungerte som estetisk krydder mens vi jobbet oss oppover ryggen. Stikkord var blikkstille vannspeil, snøfonner, harmoniske linjer og knallvær over en sovende fjellheim. Men enda lenger oppe var det jammen antydninger til daggry...

Vi nådde til topps like før soloppgang. Herlig å ta av seg småtung sekk, og for et herlig svaberg å rulle underlagene ut på! Det var bare å vente på at fargespillet i nordøst skulle nå sitt klimaks i form av den guloransje ildkula før leggetid kom på tale. Og det ble magisk! Lenge siden forrige soloppgang på meg, på de siste toppovernattingene hvor jeg har lagt meg lenge før har jeg vært for trøtt til å bry meg. Nå kunne vi fornøyd legge oss i soveposene vel vitende om at vi hadde fått med oss høydepunktet. Og vi var så trøtte at det gryende dagslyset ikke kunne hindre noen timers søvn.

Etter en rolig formiddagsstund med herlig utsikt, og hvor jeg stadig duppa av, var tida moden for returen. Vi fulgte stort sett samme ruta som dagen før, merkelig så enkelt det var å gå den i dagslys.

Samme vadested som sist også. Men nå gikk vi opp mot Tverrheii og gjennom Tverrheiskardet. Vakker natur også her. Ikke minst mange skogstjerner å glede seg over på veien ned mot Berdalsbu.

På veien nedover Berdalen traff vi et følge på 4 unge damer. De to første stoppet opp og lurte på hvor vi hadde vært som hadde så store sekker. Jeg skravla villig vekk om fjell og eksotisk sørlandsnatur ukjent for en drammenser som meg, men etter at vi gikk hver til vårt fikk jeg høre fra mitt turfølge at jeg hadde et visst talent som sjarmør. Jøss, jeg merka det ikke engang jeg, bare at de smilte så pent til meg. "Håpløse Øyvind!" Som i "Dum og dummere" så er det bare å ha øyne og ører åpne neste gang...

Berdalen nedover var nok en gang en perle som jeg derfor selvsagt har klart å bli veldig glad i. Men seint hadde det rukket å bli, så det ventet nå en lang nattkjøring mot råneparadiset i Seljord før siste etappe tilbake til Drammen. Jeg fikk se å kjøre på med litt Rammstein på anlegget for å holde meg våken, og det var kanskje tunga på vektskåla i form av at jeg så vidt klarte det.

Takk til Chris og Hala for en spontan og meget minneverdig tur planlagt seint på kvelden 15. juli, og gjennomført 16-17. juli!