Ventetida er over!!! (06.09.2015)  

DRØMMEN OM STOREN

Året etter at jeg ble interessert i fjellheimen ble drømmen om en dag å stå på toppen av Storen født, det var da jeg og far rusla Utladalen rundt sommeren 1992. Til tross for regn var det noe magisk ved området. Men klatring var jo det farligste som fantes, så innerst inne visste jeg at det aldri ville bli noe av...

De ti siste åra har jeg egentlig bare tenkt at det skjer vel en gang, klatring er jo ikke så farlig.
Men når man ikke har ferdighetene selv og er avhengig av andre så tar det tid. Og guiding har jeg vært skeptisk til på grunn av den evige uheldige kombinasjonen av fastsatte datoer og lite samarbeidsvillig vær. Men det gjør vondt å være 2k-samler og stadig mangle selve juvelen i samlinga. Det dreier seg jo om den stolte tinden som egentlig skulle vært Norges høyeste. Den høyeste alpine, den høyeste som krever litt klatring, og etter min mening den flotteste i både heimen og landet. Det snakkes om vakre Austabotntinden i nabolaget, Nordvestlandets tinder og ikke minst Stetind i høye fagre nord som "alle" (spesielt nordlendinger) mener er vårt nasjonalfjell. Fantastiske fjell, og da har jeg ikke engang nevnt eventyrlige Lyngsalper eller Lofoten. Men det finnes bare en Storen! Bare et fjell som fortjener betegnelsen Norges Matterhorn!! Og Storen er kongen i det som må være landets tetteste alpine landskap. Ventetida har vært slitsom å bære...

TUREN

Endelig var dagen der! Sondre hadde for lengst tilbudt seg å føre meg og faren sin til topps på det som nesten har blitt hans fjell fremfor noe de siste åra. Andreas fra Sondres studentmiljø ble også med. Trivelig kar med sans for min hermehumor. Vi hadde allerede rusla innover til den eksklusive tindeklubbhytta kvelden før i etter hvert stummende mørke.

Været var nesten helt perfekt, og de meliskledde tindene var egnet til både å begeistre og bekymre. Melissnøtopper er vakre, men i beste fall upraktiske å bestige. Ånund sa han gjerne skulle sett fjella svarte. Men for et praktfullt skue! Og ikke bare Skagastølstindene, nei Dyrhaugsryggen påkalte like mye oppmerksomhet. På avstand er den vel det mest anonyme Hurrungane har å by på, men fra Skagadalen er den eventyrlig å se på, spesielt under de rådende forholda.

Til tross for glasert steinur og glatt Skagastølsbre nådde vi bandet ganske greit. Dette er et magisk sted, det er nok ikke mulig å gå lei av åpenbaringen med Midtmaradalen og dens kulisser rundt i det man kommer over kanten. Mannen og Kjerringi lå der til venstre helt uberørt, som om den traumatiske 24. august 2013 aldri skulle ha funnet sted. Vel vel, skrekkopplevelsen fra Kjerringi skulle vise seg å være en god erfaring å ha med seg til akkurat denne turen...

En herlig pause ved hytta på bandet preget av store forventninger fikk det til å krible i meg. Alle var i godt humør, og noen brysomme skoddedotter som begynte å sige innover bekymret oss ikke veldig, vi regnet med at sola ville løse de opp utover dagen. Storen er herfra mer koloss enn elegant, men det ser temmelig utoverhengende ut i området rundt Hjørnet. Sånne syn var nok til å få oldtidas eksperter til å erklære tinder for ubestigelige.

Snøfonna som skremte Jostein Flo tidlig på 2000-tallet var grei å forsere. I grunn var det stort sett enkelt opp hele veien fram mot Hjørnet, svaene var ikkeno problem, selvsagt fordi Sondre var kjentmann. Andreas var ikke vant til dette terrenget og kom med noen småbekymrede kommentarer, men når det kom til stykket fiksa han alt helt fint. Etter hvert traff vi på min gamle studiekamerat Sigurd Felde med turfølge et stykke oppi flanken. Det er tydeligvis i Hurrungane vi støter på hverandre i moderne tid....

Dessverre installerte skodda seg for godt nå, typisk det.

SJOKKET

Storen er så kjent blant ranglere og samlere at turrapport egentlig er overflødig. Det er også beskrivelser som denne. Men jeg prøver likevel. Jeg visste fra litteratur og nett at det venter et sjokk når man runder Hjørnet. For mange er det nok et forferdelig sjokk trur jeg, noe som er fullt forståelig med de skremmende omgivelsene. Det er jaggu langt ned til Slingsbybreen! Og en anelse Kjerringi-passasje venter før man kommer ordentlig inn på Galleriene. Jeg var sistemann i taulaget og fikk god tid til å fundere. Men til tross for snøforhold så var det tak her, og hellende terreng mot sørstupet til tross, det var ikke i nærheten av kjerringjævelskapen.

Snart kunne jeg nyte utsikten istedenfor, for skodda slo rifter og åpenbarte blå himmel med kritthvite og forrevne Styggedalstinder og Maradalstinder høyt over den oppsprukne og spektakulære Slingsbybreen. Grønne Midtmaradalen nederst til høyre som enorm kontrast. Jeg har sett mye fantastisk i mitt fjelliv, men dette er nok det råeste! Hurrungveggen er så fortettet alpin villskap! Og med melis på toppen av det hele. Taktisk av kameraet å streike her, mange takk...

Det teknisk enkleste ville være å velge Vigdals sva på grad 4-, men med snøen føltes det såpass eksponert at vi mot Sondres bedre vitende valgte den velkjente Heftyes renne. Grad 5- er den visst. Jeg fikk assosiasjoner til trøblinga mi under Jernskardtinden under opptaket. I tillegg skal man ved hjelp av foten dra seg inn i renna, problemet er bare at kneet føles i veien. Inni renna er alt bratt, trangt og klaustrofobisk. Det eneste man ikke frykter er å dette bakover og fly kast i kast utfor sørstupet. Men man lurer seriøst på om man blir sittende fast her livet ut eller til neste klatrelag bestående av folk med bedre ferdigheter kan dytte deg oppover. Det ble velkjent pes og frustrasjonsgrynt med stadig verre neglsprett. Takk til Sondre for uvurderlig drahjelp! Vel oppe måtte jeg bare lene meg inn mot en stein for å unngå å svime av, neglsprett og tanker om blod gjør meg ekstremt sårbar.

TOPPGLEDE

Alle kom seg opp, og etter litt enkel klatring her og der var det faktisk et ugjenkallelig faktum at jeg sto på Storens høyeste punkt! Dessverre var det ikke mulig å snakke skodda til fornuft, men den høytidelige følelsen kunne den faktisk ikke ta fra meg. Jeg på Storen, Øyvind på Storen, første Brekkemann på Storen, jeg elsker deg Storen!!! Et kyss skal du få du høyeste punkt, for dette er større enn Aconcagua og viktigere enn Mont Blanc som ikke ble besteget i sommer! Bare Storen er Storen, hjemme har jeg boka "Under Storen", du er høyeste tinden i hele Utladalskatedralen, jeg har beundret deg på avstand sååå ofte og har et åndelig forhold til deg!
Bare et fjell fra et annet område kan måle seg med deg i åndelig betydning, og det er Beerenberg! (Stølsmaradalstind er ikke glemt, men de kjærestegreiene er en annen sak...).

Jeg dro fram daimkake på toppen så alle kunne få, spesielt unte jeg Sondre dette, det var hans fortjeneste at jeg nå befant meg på dette hellige sted! Alle var i strålende humør, jeg trur man bare blir det av å befinne seg på denne kongetinden.

RETUREN

Returen er selvsagt en del av turen, og på klatretinder sørger den virkelig for å minne en stakkar på at man bare er halvveis. Men med Sondre som kjentmann fant vi en grei rute ned til 50-metersrappellen. Det var her adrenalinet virkelig kom for fullt. Jeg hadde ikke rappellert siden juni i fjor, og foretrekker 90 grader med helt jevnt berg over det hele. Her på kanten av rappellfestet var det så rotete med småkløft og overheng, kort sagt uoversiktlig terreng for en urutinert klatrer. Som Ånund sa det så sto vi der som tre skipbrudne som tviholdt i det synkende skipet, i dette tilfellet i kjettingen rundt den gedigne steinblokka, mens Sondre sto der uanfektet og rigga ting i stand. Vel vel, jeg visste godt at dette var psykisk. Og heldigvis bryr jeg meg ikke om å stå på kanten av noe sånn i seg sjøl. Men selvsagt var jeg spent. Og jeg kunne ikke la være å tenke på hvordan det må være for en guide om en i turfølget slår seg vrang i panikk. Hvordan roe ned og prate vedkommende til fornuft og hvordan få vedkommende til å tørre å gjøre det rette? Ville det greieste kanskje være å gi stakkaren ei bedøvelsessprøyte for så å fire han eller henne ned? I bevisstløs tilstand er ikke paniske mennesker i stand til å være en fare for seg selv, i bevisst tilstand derimot... Syns spørsmålet mitt er på sin plass. Ikke meninga å være stygg, jeg har selv hatt panikk i fjellet. Det er bare så beundringsverdig at en guide klarer å lose mindre vante folk enn meg trygt opp og ned fra Storen!

Ånund rappellerte ned som førstemann, modig gjort siden dette var hans første tindebestigning av denne sorten! Man tenker på heldige førstemann som snart er nede, men ikke bli så fort ferdig da, for da kommer jo turen til meg! Vel, det må den jo før eller seinere uansett. Glad var jeg over det faktum at jeg tross alt ikke var noen nybegynner her på dette skumle sted, og etter kortvarige startvansker var jeg i gang. Og det gikk greit når det kom til stykket. Men det var noe psykisk med hele greia, jeg klarte ikke la være å tenke på at jeg befant meg i den klassiske Storen-rappellen. Alle kom seg velberget ned, og som Andreas seinere sa det så var det i ettertid uforståelig at noe som helst på denne turen skulle ha vært årsak til så mye bekymring og nerver. Det var jo ikkeno problem dette her!

Ned mot bandet ble det en harmløs rappell til i svaområdet, og etterpå var det enkel rusling nedover. I ettertid vil jeg hevde at det kun var Heftyes renne som var problematisk på turen. Og snødekket gjorde steinsprangfaren betydelig mindre enn det som sikkert er normalt opp flanken. Utsikten over grønne og lange Midtmaradalen med skarpe Falketind og sine naboer i sørøst var av det temmelig estetiske slaget, det var godt å komme ut av skodda og se litt blå himmel og sol igjen! At det ble skodde på toppen var dumt, men denne turen ble definitivt ikke det jeg ser på som den klassiske Storen-turen, en tur hvor det eneste fargespekteret etter at tindeklubbhytta er passert er svart, grått og hvitt, gjerne ispedd nedbør. Det var en tur med delvis knallvær og noen galleriåpenbaringer av de helt store. Og Midtmaradalsutsikten som dessert. En grei Storen-debut, så får jeg i løpet av livet fikse bedre ferdigheter og ta en alpin start, så får jeg Øyvindværet mitt på toppen...

Vi rusla nedover mot tindeklubben og Turtagrø i godt humør. Jeg sjekket mobilen, og plutselig tikket det inn melding om fantastisk kamp og Norge kanskje i ferd med å gå til EM. Moro det, men det blir mildt sagt for bagateller å regne sammenligna med følelsen av endelig å ha vært på Storen!

På Turtagrø ble det brus og etter hvert kjapp avskjed siden vi alle skulle hver til vårt. Jeg satte meg inn i bilen og kjørte på med melodiøs symfonisk metall og følte meg som en helt. "Denna gutten har vært på Storen!" tenkte jeg med meg selv flere ganger. "Dæven døtte Øyvind: Storen, hæ!!!" At det var bekmørkt og rundt kl 22 på kvelden betydde lite. Jeg fikk bare være søvnig på jobb på mandagen. Det er ikke hver dag en skaukar og ellers traust toppsamler bestiger Storen!

Tusen takk for turen karer, og ikke minst tusen takk til Sondre som sørget for at dette kunne skje! Vennskapet blir ikke mindre av sånt...