Kald og magisk toppnatt på Vikerfjell (13.02.2016)  

Jeg hadde opprinnelig tenkt meg ei natt på Vikerkoia sammen med Mona. Men hun var litt småmisunnelig på min Svarttjernskoll-natt og ville gjerne oppleve det samme selv. Og da var jeg selvsagt ikke vond å be, og denne gangen var det aktuelt med toppovernatting på Vikerfjellets høyeste, altså Gyranfisen.

I motsetning til forrige tur i disse traktene så startet vi i dagslys, riktignok med skumringen nært forestående. Lykkrosmyra tok blidt i mot oss som den har for vane, og vi tusla avgårde med hver vår velfylte sekk. Mona ville ta sin del så jeg ikke skulle overbelastes, med blant annet det resultat at hun pådro seg sigøynersekk med soveposen dinglende utapå.

‹

›

Omsider fikk vi øye på Bukollen i vinterhvitt, men Mona var nok mer opptatt av å være tapper og bite i seg den tunge sekken sin. Jeg har alltid nagende samvittighet i sånne situasjoner, og spurte rett som det var om det gikk ok, men til slutt måtte hun innrømme at det gikk litt tungt. Godt da at jeg kunne være litt sherpa, er jo alltid innstilt på det, og da ble det mulig for oss begge å nyte turen.

Fjelldalen begynner å bli velkjent for meg nå, og jeg trives der. Det var en god følelse å kunne vise dette til Mona også. Mørket senket seg gradvis, og vi hadde ingen fullmåne til hjelp som sist jeg gikk her, men månelyset som var dugde det også. Noe sa meg etter hvert at det bare var å ta på feller og komme seg ut av løypa, det så jo så fint ut oppover den tross alt slake fjellsida, og snøen bar stort sett veldig godt. Vi måtte bare konstatere at vi opplevde stemning over stemning oppover her med nattutsikt mot østre deler av Vikerfjell og delvis stjernehimmel over oss. For et herlig liv vi har vi som liker å overnatte på topper…

Det tok nok en gang kort tid å nå til topps, jeg har jo fortsatt jotunrutinen i kroppen, dvs at det er en tidkrevende prosess å nå fram med tung overnattingssekk, og blir enda litt overrasket på mindre fjell. Men jammen var jeg visst litt gammel i kroppen likevel, for da jeg skulle bøye meg etter en stav ble jeg for baktung og veltet sidelengs over sekken. Mona passet på å ta bilde av en «utmattet» skibestiger som lå «utslått» på bakken.

‹

›

Den fine lille flata rett ved toppvarden viste seg ikke uventet å være lite egnet for snøpluggene, så vi trakk en 5-6 høydemeter ned mot vest, der fant vi ei flate som dugde, men heller ikke mer. Det lille av vind som var skulle uansett ikke klare å røske opp teltet, så vi syntes plassen var fin.

Natta ble kald, spesielt for min kjære Mona som på grunn av en ørliten helling rullet utafor liggeunderlaget i løpet av natta. Dermed hadde hun bare teltnylonet mellom soveposen og snøunderlaget, og det var kulde i lufta av den bitende sorten. Da var det bare å gi henne underlaget mitt og støtte det opp med ting på siden, og så nøyde jeg meg med reinskinnet. Resten av natta gikk fint, bortsett fra min obligatoriske tur ut i mangel av pisseflaske, men den turen gjorde i grunn bare opplevelsen enda finere, for da fikk jeg se konturene av den mørke og mystiske Vidalsveggen i vinterdrakt under den totale stjernehimmelen…

Vi ble liggende lenge utover morgenen fordi det ofte frister lite å gå i gang med daglige gjøremål når man våkner i et kaldt vintertelt. Og dette var tross alt en kosetur. Men sola skinte på teltet og, vi hadde utsikt mot Bukollen og knallværet gjennom teltåpningen. En luksus jeg er litt vant til, men jeg finner like stor glede i den hver gang.

‹

›

Etter en hyggelig prat med et nysgjerrig ektepar og kakao på jetboilen var tida inne for å tenke på nedturen, men vi rakk å nyte utsikten i fullt monn. Gyranfisen overgås etter min mening kun av Treknatten i Vikerfjell-sammenheng. Og Svarttjernskollen så spesielt liten ut på kloss hold der i sørøst.

Nedoverturen var passe morsom, og etter hvert slående vakker ettersom vi kom inn i den spredte granskogen med sine kortvokste og snøinnpakkede trær. Postkortmotivene sto i kø så det bare var å gi seg ende over vinterens magi. Det sies at livet er morsommere for den som liker fotball, men livet er jammen enda herligere for den som liker vinter. Og Vikerfjell i nydelig februarvær gjør noe med lykkefølelsen.

‹

›

Det ble en «obligatorisk» stopp ved den store steinen (Store Stein) når vi først var på disse kanter, og her ble det fotografering før den avslappende sklituren nedover Fjelldalen sto for tur. Selvsagt litt småhumper oppover her og der, men å gli langs flatene og de lange utforhellingene som etter hvert er velkjente for meg er en sann nytelse hvor man får tid til å kose seg med landskapet som suser forbi samtidig som man fornøyd og lykkelig mediterer over tilværelsen. Og enda bedre ble det av å se på Mona at hun oppriktig gledet seg over det samme som meg.

Etter krysset som jeg omsider har forstått at heter Malotjernkrysset så var det bare å ta det rolig den siste innspurten til bilen overfor Lykkrosmyra. Det er like fascinerende hver gang å stirre på den bratte og lodne granskoglia oppover mot Svarttjernskollen på venstre side. Skikkelig Fønhus-preg over den…

En finfin kjærestetur av den uforglemmelige sorten var over, men vi måtte feire både den og det faktum at det var Valentinsdagen. Jeg har normalt ikke hatt noe spesielt forhold til den bortsett fra et par bursdager jeg vet finner sted på denne datoen, men i år er det altså annerledes. Jeg håper toppnatta på Vikerfjell i vakkert vintervær var den beste valentinsgaven jeg kunne gi Mona. Og siden vi skulle feire og følte behov for å gjøre det enkelt så stakk vi innom McDonalds på Jessheim og kjøpte hver vår meny som inkluderte landets beste (?) milkshake. Greit å føle litt på det usunne liv når vi hadde vært sunne villmarkinger.

Tusen takk til Vikerfjell som har gitt meg så fine opplevelser i vinter, og ikke minst tusen takk til Mona som er den kjæresten hun er!