Endelig Øyvindvær på meg også!!! (10.04.2016)  

Jeg våknet før klokka skulle ringe og dro engstelig vekk gardinene… Helt uten grunn, det var ingen humbug å spore, ingen stabeissystemer på himmelen, bare supervær over vakre snøtinder! Endelig Øyvindvær på meg også!!!

Her var det bare å komme seg av sted! Det var nok ingen grunn til å stresse, men når man er sultefora så føler man at det ikke er noen som helst tid å miste, man må bare utnytte været mens det er der. Jeg vil også oppleve den klassiske utsikten fra Kyrkjetaket på samme måten som de beste bildene inne på peakbook viser!!

Vi startet ved skytebanen på drøyt 100 moh. Tidlig skjønte jeg at Dønttinden satt i, men avstanden til Jan Petter ble aldri avskrekkende før Steinberget. Her tok vi en lang rast, og jeg høljet ned masse eplejuice og hjemmelagde pizzabrød. Var faktisk stappmett da vi begynte å gå igjen, men jeg var redd for det motsatte, nemlig kraftløsheten, så dette var med fullt overlegg.

Jan Petter seg gradvis ifra oppover i solsteika, men jeg fikk konsentrere meg om meg selv. For et blytungt slit altså! Denne turen er jo egentlig helt grei, men kanskje litt drøy som dagen derpå-tur, iallfall om man skal gå relativt radig. Vant likevel stadig høydemeter med sikksakk-metoden og kunne omsider fornøyd ta av meg skia kort nedenfor toppvarden.

Vi hadde startet tidlig, og fikk derfor kanskje et kvarter for oss sjøl på toppen. Utrolig, men ingen grunn til å tru på julenissen, maurtua var på vei…

Uansett, for en fantastisk utsikt over et av landets flotteste landskaper! Greit nok at Kyrkjetaket for lengst har blitt et kommersfjell på grunn av sin utforming som gjør den til en perfekt randotopp og Isfjordsfjellas svar på Store Ringstinden, og dermed egentlig ikke passer for en som søker positiv ensomhet i villmarka. Men taket på kjerka må nødvendigvis bli en naturlig del av det vakre underet som fjellheimen i Rauma kommune er. Fra Måndalsfjella i sørvest via kjente Trolltinder, Vengetinder og små, men tøffe Morgådalstinder til fantastiske Juratinden og min gamle kjenning Sjøvdøla i nordøst har man ganske enkelt et av Norges mest fantastiske fjellpanorama! Helt utrolig at selveste Romsdalshornet forsvinner i mengden og bare kan ses av et trent øye fordi man vet at det tross alt ligger der innerst i Vengedalen og går i ett med Breitinden…

I solsteika og det perfekte været ble vi stadig flere på toppen. Merkelig mange droppa toppvarden og satte seg i skråninga. Så var det duket for masse randosvinger og til og med snøbrett og kite (!).

Men én i maurtua hadde planer om naboen Kjøvskartinden også. Problemet var bare at først måtte jeg kjøre klønete spissrotgang mellom alle randokjørerne på mine spinkle fjellski. Grudde meg veldig til det. Og jeg trenger ikke skrive stort mer om den saken, men hadde det ikke vært så mye skare og humpete underlag etter alle spora skulle jeg nok klart meg bedre.

Endelig nede på øvre del av Kavliflatene eller heian. Herfra og opp valgte jeg meg ut ei relativt bratt sikksakk-løype. Og siden jeg var blytung av å ha både Dønttinden og Kyrkjetaket i beina så føltes dette mer enn blytungt. Jeg gikk maks 200 skritt om gangen før det var pause. Kjente på meg at dette var galskap og viljestyrke på samme tid. Jeg trengte nok dette etter altfor lite virkelige sliteturer det siste drøye året. Godt det tross alt var noe igjen av meg. Etter det som føltes som uendelig lang tid så var det faktisk en ubestridt sannhet at jeg sto på Kjøvskartindens topp.

Utsikten herfra sterkt beslektet med sin lavere og mer kjente nabo i vest. Men jeg frøys og følte det begynte å bli vel seint på kveld, så det var etter kort tid lurt å tenke på nedkjøringa. Den ble nok en gang en lidelse, men hadde jeg ikke vært så sliten i kroppen skulle jeg prøvd å sette noen telemarkssvinger i nedre del hvor skaren ikke dominerte. Nede på flatene var det bare helt fantastisk å la det stå til. Jeg liker inntil videre best å kose meg på ski på lange slake utoverhellende flater. Da er det bare å slappe av.

Etter litt anstrengende ploging på veien siste biten ble jeg plukket opp av Jan Petter på parkeringsplassen litt før klokka 21, fornøyd med meg selv og opplevelsen!

Det er jo livsvisdom at det er den som er mest opptatt av noe spesifikt som minst av alle får oppleve det. De som har en mer likegyldig holdning får oppleve denne goden langt oftere. Jeg får ikke gjort noe med min opptatthet av sterilt blå himmel på helgeturer til store fjell. Derfor smaker det utrolig godt når jeg en sjelden gang treffer jeg også!!