Stortur i Sogndalsfjella fra Hodlekve til Berge (14.12.2002)  

Denne turen hadde vi prata om i "evigheter" jeg og Jo, en studiekamerat fra Folldal. Men jeg var langt fra i min beste form på den tida og trengte lang tid på å psyke meg opp, og været burde selvsagt helst være topp. Endelig kom muligheten i midten av desember, taktisk passet det bra, for jeg skulle være med familien til Paris i jula for å feire den med mors søster som bor der, og da ville det bli fint lite tur og trim. En stortur i fjellet måtte kunne bøte på kommende skade...

14. DESEMBER

Vi gikk av bussen ved Hodlekvekrysset og rusla oppover mot skisenteret med ganske tunge sekker. Husker fint lite av denne delen av turen nå bortsett fra at været var kaldt og klart, men det var vel rutinemessig marsj på ski fra skisenteret til den såkalte Britasteinen hvor de spesielt interesserte tar av fra hovedløypa og lager sine egne spor mot enten Blåfjellet eller i retning Trastadalen og Synnevaskjer pluss eventuelt Voggebreen. Siden jeg hadde prestert å bli så tung tipper jeg at det gikk tyngre enn noen gang opp bakkene fra Trastadalsvatnet og opp mot 1400-meterskota. Vi droppa toppen på Synnevaskjer siden det var langt opp og den uansett ville være en lang avstikker. Utpå kanten mot Myrdalsbrebassenget satte vi opp teltet.

I vår slitne og frosne tilstand smakte det å få skifta til tørt og ikke minst få i seg kaloribombesjokoladekaka mi som jeg hadde i en isboks. Jo sa høylydt "mmmmm" av desperat nytelse, for så godt har den kaka aldri smakt før jeg på ny hadde den på tur, nærmere bestemt på Hardangervidda med Sondre i mars 2011.

Det var utafor denne teltplassen jeg begynte å synes at Voggebreens utforming kunne minne litt om hvalfigurmarsipansjokoladen fra nettopp Hval. En «haikjeft» hadde jaggu dukket opp nær toppen av den konvekse hellinga der oppe, jeg var jo vant til å se en uskyldig skråning der i februar og mars.

15. DESEMBER

Det ble dårlig søvn denne natta, og den sterke vinden der ute gjorde oss bekymra. Skulle drittværet komme uanmeldt? Da vi kikket ut av teltet så vi heldigvis ikke annen styggedom enn skoddehav i vest. Vi var over dekket og hadde bare gnistrende blå himmel, og i retning øst var det perfekt. Typisk at skyene skulle sluke fjella vest for oss da, dette var jo hovedutsikten på denne turen.

Vi krongla oss ned i bassenget temmelig nært kanten mot Myrdalen og opp til Voggebreplatået via en alternativ rute med masse stein stikkende opp. Sjøl om Balestrandsalpene var skjult under styggedommen skinte sola like over fra den skyfrie himmelen, og det var en spesiell opplevelse. Jeg skulle snart ut å fly, men det var svært lenge siden forrige gang, og dette minnet litt om å være langt oppi lufta mens man svevde over skydekket.

Rasten på Voggebreens topp ble kortvarig, tida gikk og dagslyset var kortvarig, så vi måtte se å komme oss over de to 1600-metringene på turen. Gunvordalsbreen bød ikke på noen sensasjonell utsikt nå som da vi var her i april uten verken høyt eller lavt skydekke, så den ble mest en transportetappe. Videre mot Bjåstadbreen var det enkelt.

Bjåstadbreen hadde et brukbart stup som var flott å se på mens vi nærmet oss. På toppen var det tøft å se utover Frudalen med Sogndalsdalen i en ikke altfor fjern bakgrunn med store fjell ruvende på motsatt side. Jotunheimen lå selvsagt langt der bak. Men vi hadde dårlig tid og måtte se å komme oss ned mot Berge.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at det bar utover mot Storavatnet vest for Frudalshesten. Etter kort tid skled vi ifølge Jo rett over en stor sprekk. Og i bakken etter den nevnte sprekken fikk jeg trøbbel på grunn av brattheten og mine dårlige skiferdigheter. Det ligna nok litt på alt styret ned fra Ramberaplatået i romjula 2010 med masse knall og fall og høylydte utbrudd. Jo ropte opp og spurte om jeg hadde det bra. Jeg bare fortsatte å banne høyt og hørte langt der nede at «e tolke dæ som et nei!» Seinere sa han «dæ høres ikkje ut som du like å værra på tur!»

Over vannet må det ha gått temmelig greit, men kort etter vannet er det en meget bratt skråning mot Bjåstaddalen. Vi kunne valgt ryggen over Nonsskareggi, men den fantastiske fjordutsikten var jo oppslukt av skodda, så det droppa vi glatt. Kort tid etter det angra vi fælt, for den utsatte passasjen vi listet oss sidelengs over med god hjelp av stålkantene viste seg å bare fortsette i det uendelige rundt det fremspringet vi hadde sett på som vår redning. Å snu hadde vi ikke ferdigheter til, det ble litt for mye femøring over det, vi bare måtte slite oss ned denne styggbratte flanken.

Vi tok det ekstremt rolig, og jeg ble gåen i beina, spesielt det som sto på ytterskia som med full kraft skulle gnage seg inn i snøen ved hjelp av stålkantene. Ytterarmen ble helt ødelagt av å tviholde staven så stabilt som mulig. Vetlavatnet lå over 200 bratte høydemetre under oss og var på ingen måte noe oppmuntrende syn. Nei dette var et aldri så lite mareritt. Hjemme i Drammen visste de ingenting om dette, og det var vel akkurat denne dagen de hadde en stor pinnekjøttkveld med en gjeng inviterte familiemedlemmer. Her måtte man holde fokus og glemme at kroppen var sliten av samme stilling, ellers kunne det kanskje gå helt galt.

Omsider var vi nede etter en eneste lang og tålmodig skrågange langsetter og nedover flanken. Jo kikka oppover og sa «e trukkje oss hadde vorte dræpt asså…» da jeg fantaserte om konsekvensene av en utglidning.

Nå var det bare såkalt transportetappe nedover dalen, men mørket og den etter hvert tette skauen gjorde det til den sedvanlige prøvelsen for meg. Og da vi langt om lenge nådde kanten ut mot elvekløfta ved Berge var det tilsynelatende full stopp. Selvsagt var det mulig å komme seg ned til noen gårder nede ved fjorden, men det frista så lite, bussholdeplassen lå jo rett over på den andre sida. Heldigvis var Jo flink til å klatre, så til tross for delvis isete føre fant han hyller her og der og ga seg ikke før han var nede ved den islagte elva. Jeg turte ikke dette, men Jo kom opp igjen og geleida meg ved å fortelle nøyaktig hvor jeg skulle plassere beina. Vi kom oss velberga ned, kjapt over elva og enkelt opp på motsatt side.

Husker ikke om vi venta lenge på bussen, men det smakte å bli varm igjen, og da vi var tilbake i Sogndal var det burger for alle penga! Noen lokale helter sa jeg så ut som en ekte patriot med den røde balaklavalua mi, og det tok jeg som et kompliment. Nå skulle det bli godt å komme tilbake til hybelen, få seg en lang og varm dusj og krype under dyna. For en tur!!