Ei natt på Ranastongi (15.12.2007)

Har dessverre ikke fått lagt inn bilder, for siden verden absolutt alltid skal gå framover, så har pcen jeg har tilgang til fått nytt nedlastingsprogram som jeg ikke kommer noen vei med. Synd, for jeg har blitt bedre i kamerabruken de siste månedene. Satser på at Jan Petter som er en flink fotograf legger ved noen flotte bilder fra turen om ikke så lenge.

Dette året har jo for meg gitt miserabel uttelling på toppturfronten. Sånt tærer på. Selvfølgelig går jeg masse på tur uansett, men det blir feil når 95% av turene går i Finnemarka, selv om skauen og leirbålet er aldri så trivelig. Man trenger påfyll av inntrykk fra andre landsdeler med jevne mellomrom for å bli fornøyd. Har feiga ut i forhold til endel helger fordi dagene er så korte, og siden jeg er A-menneske på kvelden og B-menneske på morran så er det begrensa hvor mange spenstige avgjørelser man kan ta en mørk og kald fredag etter jobb. I ettertid har det likevel vist seg at været langt fra ville tilfredsstilt mine ønsker. Påfallende mange flotte turrapporter i høst har handlet om fredagsturer. Men en topptur i Buskerud måtte jo være innen rekkevidde. Hemsedal/Vangsfjella har jeg alltid vært tiltrukket av, så jeg skjønte at det måtte bli Ranastongi som skulle redde julefreden.

Jeg reiste med toget til Jan Petter i Ål fredagskvelden. Tidlig på lørdag dro vi avgårde til Vavatn innafor Hemsedal. Så fort vi gikk ut av bilen ble vi møtt av lirypesteggen, noe som i tillegg til å gjøre meg litt lattermild som vanlig også ble tolket som et tegn på at denne turen skulle bli fin. Været var nesten så perfekt som en kald og klar desemberdag skal være.

Vi hadde nok ca 20 kilos sekker innover. Etappen langs Vavatn mot Vabuleino var grei, men det var tydeligvis litt uvant med ski og sekk samtidig. Mulig jeg også merket kjøret etter endel utenetter på skauen pluss diverse joggeturer. Uansett ingen unnskyldning. Da Jan Petter dro fra meg i den verste bratta før 1700-meterskota selv om det var han som hadde brøyteetappe var det utelukkende fordi han er enda sprekere. Slutter aldri å lure på hvordan han klarer å holde det enorme formnivået.

Herlig var det å komme i slakere lende. Toppen ble overraskende snart nådd, 4 timer etter starten.
Utsikten var selvfølgelig formidabel, men jeg vet at den ville gjort mye større inntrykk tidlig på 90-tallet. Når man er vant til å være mellom Jotuntoppene blir ikke en fjernutsikt det samme. Men dette var jeg uansett forberedt og innstilt på, og jeg stortrivdes på Ranastongis enorme flater. Digre stup mot nord var det også. Jeg brukte så lang tid på å utforske kanten vestover langs stupene at jeg gikk glipp av den flotteste delen av solnedgangen som skråningen mot toppen dekket for.

Soloppgangen fikk jeg med meg. Kanskje ikke så voldsom som forventet, men flott nok. Selv om jeg tenkte at Stølsnostind skulle vært knall å ha vært på nå så kunne jeg ikke klage. Ranastongi er flott på sin måte. Sammen med Storebotteggi og Rankonosi har dette massivet sin absolutte sjarm og egenverdi. Jeg ville virkelig hit og fikk ønskene innfridd til fulle. Selv om alpine tinder er det som tiltrekker meg mest når det dreier seg om høye fjelltrakter er det ingen tvil om at jeg har tapt mitt hjerte til nok et område. En skitur over alle disse flate fjellkjempene, gjerne med Grindane i tillegg står på lista over nye turønsker.

Takk til Jan Petter for en spesiell tur jeg kommer til å huske lenge! Men håper jeg slipper å vente et halvt år og 2 uker til neste gang. Det er tida det tok fra Vestre Leirungstind til Ranastongi (i overført betydning). Men det skal ikke gjenta seg!! Vinter og vår er til for å utnyttes :-D

Bilder finnes her: http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=10542&highlight=