Råna og Midtre Regndalstind (14.09.2009)

Jeg var jo egentlig innstilt på Skjåkfjella 14-15.september. Men uten egen bil og ferjer man ikke rekker så blir det vanskelig. Jan Petter skulle jo være på Sunnmøre til tirsdag og kunne ikke hjelpe meg. Men tur skulle det bli, og tida har jo for lengst blitt overmoden med tanke på en tur i Sunnmørsalpene!

Så det var ingen grunn til å grave seg ned, en formidabel stortur sto for døra, Råna fra Urke, eller rettere sagt Haukåssetra. Ingen stor tur lengdemessig, men en av de desidert flotteste i Sunnmørsalpene har jeg blitt fortalt. Og denne delen av Sunnmørsalpene har jeg alltid vært tiltrukket av, synes dette på mange måter er den fineste delen. Det er jo opplest og vedtatt at Kolåshalvøya har det flotteste flotte i disse alpene, men jeg har alltid likt Rånahalvøya best, synes liksom at fjella er mer selvstendige og ruvende her. Og fornærmer sikkert Kolåstindens tilhengerskare. Laughing For å banne ytterligere i kjerka kan jeg si at det er en liten anelse Jotun over området med Regndalsbreen og tindene med Brekketind og Smørskredtind i bakgrunnen sett fra Råna. Wink

Det ble nok litt seint før vi kom i gang fra Haukåssetra. Innover mot Nordkopen gikk det radig, men etterhvert kom vi til et punkt hvor elva måtte krysses over ei diger snøfonn. Ikke godt å vite hvor solid den kunne være, og vading frista ikke. Så vi gikk rett på sak oppover lia selv om stia var på andre siden av elva. Unødvendig skulle det vise seg. Jan Petter klarte seg som vanlig greit, men jeg kløna på de litt fuktige svabergene. Dette førte til masse tapt tid før jeg innså at jeg måtte ned og rundt.

Nye bratte bakker ble forsert helt til vi kom opp i området der hvor enkelte går rett opp når det ligger ei snøfonn der. Den var i minste laget nå, og så bratt som det var oppover der frista det lite. Jan Petter gikk på skrå oppover noen digre svaberg som sikkert hadde bra nok med hyller, men jeg var for nedpsyka med tanke på å rote meg opp i et uføre som ville bety tap av tid. Så jeg fulgte svaene nedover for å skrå meg bort til merkaruta. Men det var ikke bare lett, man trur alltid at lenger nede er det nok enklere å komme seg på neste avsats, men det hele er oftest bare en parallellforskyvning. Nå begynte panikken å ta overhånd, ikke fordi jeg fryktet for livet, på ingen måte, nei, jeg var livredd for å bomme på åpent mål, kaste bort for mye tid så det ikke ble noen topp på meg på en så fantastisk dag. Det var nesten så tårene begynte å sprenge på. Jeg forbannet det faktum at jeg er så klønete! Evil or Very Mad Men som på turen til Stølsnostind i mai i fjor oppdaget jeg plutselig en passasje jeg hadde oversett. Dermed var jeg i gang igjen. Smile Godt var det, for uten toppfangst på en dag som denne kunne jeg fort bli uspiselig for mine omgivelser.

Herlig var det å komme opp på ryggen og se utover Hjelledalen og Hjørundfjorden i bakgrunnen. Et stykke lenger opp åpenbarte Hjelledalstindane (fint navn forresten) seg sammen med Råna. Her var det luft å få under vingene. Men det problematiske partiet det snakkes om på egga var en spasertur i parken for meg på tørt føre. Klart man må ta det med ro, men det blir omtrent som når et maksløft i benk går sakte, men man vet hele tida at man kommer til å klare løftet. Jan Petter kalte det for en enkel utgave av et parti fra toppegga på Store Memurutind.

Videre oppover gikk det stort sett greit, men enkelte steder var underlaget såpass kronglete at jeg ble desto mer klønete, og selv om jeg hadde lyst klarte jeg derfor ikke å skru opp tempoet. Men klart dette er lett terreng når man ser stort på det.

Å komme til topps på Råna var en fantastisk følelse, og denne toppen skuffet virkelig ikke Exclamation Dette var alpin utsikt ja! Very Happy Jeg klarte å lire av meg en setning om at Rondane er mye kraftigere fjell, og det står jeg for, men i forhold til alpin villskap og eleganse har de selvsagt ikke nubbesjans mot Sunnmørsalpene. Men det er jo dette som er så flott og fascinerende med landet vårt, at vi har så mange herlige fjellområder med hver sin egenskap. Smile

Gjennom kikkerten til Jan Petter så jeg at Lodalskåpa hadde tatt på seg vinterdrakta. Vi så Pyttegga i det fjerne og sannsynligvis plukka vi ut Skridulaupen ganske greit. Men flottest var det før omtalte partiet med Regndalsbreen, Regndalstindane og Urkedalstindane med noen andre gromtopper i bakgrunnen. Et alpint paradis!
Slogen var flott fra denne kanten, og nesten nifst var det å se ned i Trandalen og hengebreen fra Hjelledalstindane som hadde visse likheter med en hengebre på en 2k-topp med Knut i navnet sitt.
Dette var rett og slett topp!
Very Happy

Men vi måtte jo ned også. Etter en drøy time startet vi på nedturen, men vi måtte jo ta med Midtre Regndalstind også. Utsikten derfra er ganske lik den fra Råna, men nå er det ingen Trandal å se ned i lenger. Derimot kunne haikjeftene nede på Regndalsbreen studeres godt fra like over stupkanten. Skummelt og rått!

Etterpå ble det somling for min del fordi jeg rett og slett er treigere enn selv de fleste førstegangsvandrere når det går nedover. Nedturen tar alltid betydelig lengre tid enn oppturen. På vei ned Nordkopen fant vi fort ut at elva på et punkt var meget enkel å krysse, og nå forsto vi hvor unødvendig det hadde vært å gå opp lia på oppturen. At vi med alt det innlagte sommelet mitt bare brukte litt i overkant av tre timer til topps på Råna står for meg som en gåte. Men det er nå artig å tenke på i ettertid. Nederst i Nordkopen dufta vegetasjonen merkelig nok av nylaget jordbærsyltetøy! Sjarmerende Smile

Vel nede var vi enige om at dette hadde vært en fantastisk tur. Jeg fikk ikke den toppovernattinga jeg hadde sett for meg, men det får jeg ta igjen i løpet av høsten håper jeg.

Det er herlig å kunne si det, jeg som for all tid vil ha mitt hovedfjellhjerte i Jotunheimen lar meg også sjarmere i senk av de nydelige Sunnmørsalpene!

Bilder: http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=18036&highlight=