Iskald melkesyretur til Berdalseken (13.10.2009)

Egentlig var det meningen at jeg og Morten skulle overnatte på toppen, men vanskelige snøforhold, tidlig mørke og dårlige busstider for min del førte til at dette bare ble stress. En enklere løsning var å ta det som en vanlig soloppgangstur med avmarsj midt på natta.
Ved midnattstider sto vi opp på Skrautvål, og drøye to og en halv time seinere var vi i gang fra Buhaugane (tror jeg, er ikke akkurat kjent med navn her, men det står Buhaugane i rapporten om Berdalseken fra 2006).

Det var magisk stjernehimmel over oss, men det er alltid hustrig og ikke uten et uforklarlig snev av angst at man legger avgårde i mørket under slike forhold, iallfall gjelder det for min del. Kaldt, mørkt og livløst. Man skal ligge og sove under ei varm dyne nå. Kroppen kan kanskje virke våken, men er nok ikke så våken som på dagtid likevel. Visst er det kaldt, men er man ikke mer frysen på natta også når man egentlig er stuptrøtt?

Men man må jo ofte lide for skjønnheten. Ordet lidelse skulle få en ny dimensjon i natt. Selvsagt erter jeg på meg de som har opplevd tortur og alvorlig sjukdom i livet når jeg hevder at dette var lidelse, men så lenge man setter ting i perspektiv er det vel lov. Saken var iallfall den at det verken var skiføre eller gåføre. Hadde skiferdighetene vært gode så kunne det kanskje gått bra, men drevne skikjørere er vel tross alt enda mer gniene i forhold til riper under skia. Det ble tung brøyting for å si det mildt!

Vi skifta på å gå først, og det var tvingende nødvendig, for snøen var av den seige og svært kompakte typen. Jeg må si jeg foretrekker å vasse i snø, dette ble sportrykking istedet. Ofte mista jeg likevekten og ble sendt ut på anstrengende vingleturer, andre ganger stupte jeg fordi jeg sank så dypt. Det var sikkert ikke lettere for Morten. Men jeg må si meg mektig imponert over Mortens form på denne turen Exclamation

Man blir på en måte overveldet av håpløshet og desperasjon, og jeg fantaserte om hvor greit det var å være med på motbakkeløpet "Landfallhytta Opp" for ei drøy uke siden. Da er man fri når det gjelder underlaget, her var vi til de grader fanget av snøen. Da vi kom i nærheten av et par vann ble fristelsen for stor, og vi bestemte oss for å følge vannkanten, for isen var sikkert ok. Hvilken tabbe! Det første som skjedde da jeg gikk utpå var at jeg plutselig sto med vann til et stykke opp på leggen. "Skal vi snu?" spurte Morten, men nei, det kunne jeg jo ikke etter en så lang busstur, er man så nerdete at man er villig til å reise så langt bare for en nattbestigning får man jammen fullføre også! Smile Muligens var jeg veldig dum, men prikkinga i venstrefoten avtar kraftig nå. Har opplevd verre før, så jeg kjenner litt til symptomer på frostskader.

Vi skifta på å brøyte, og Morten hadde svært godt driv. Mens jeg dilta bak kjente jeg på angsten og lurte på om dette var riktig, og jeg følte meg uendelig liten i forhold til fjellet. Når jeg gikk først ble slike tanker nesten kobla helt ut, da var det kun slitet som gjaldt. Og dette gjorde inntrykk! Makan til vedvarende melkesyre Exclamation Snart begynte krampetendensene å melde seg. Men toppen var nær nå, og der skulle jeg iallfall skifte på overkroppen. Dagslyset ville snart være på plass også, så da skulle nok foten bli varmere også sjøl om tørre sokker idiotisk nok lå i bilen. Jeg har mye å lære gitt...

Det tok tid å ordne seg på toppen med den digre varden, og Morten så nok mer til soloppgangen enn meg. Jeg slet i le av varden med å få på meg dunjakka, og vottene var vanskelige å få på med de ubrukelige frostfingrene. Kvalmen satte meg delvis ut også, sånn går det når man er sliten og altfor kald. Å spise en medbrakt baguette var særdeles tidkrevende. Jeg somla til de grader og følte at kulde er det mektigste som finnes. Det er lett å sitte i sofaen hjemme eller gå rundt på jobben og fantasere om kalde turprosjekter, men i virkeligheten får man en klar påminnelse om hva dette faktisk innebærer. Av en eller annen grunn har jeg begynt å tenke mye på forsvarsbrukt.no og tørrtrening og organisering av sekkepakkinga...

Soloppgangen kom som ei ildkule i øst fikk jeg med meg. Og dette er den beste utsikten jeg har sett mot Jotunheimen fra dens forgårder. Jeg klarer liksom ikke å se på Hestbrepiggene som Jotunheimens forgård sjøl om de selvsagt ikke er Jotunheimen. Hurrungane er bare råflotte fra denne vinkelen, og på en kald klar vinterdag med kritthvit og herlig snø var de litt av et skue! Denne vinkelen har jeg trykt til mitt bryst siden jeg så et bilde i et Fjell&Vidde-vedlegg i 1993. Jeg blir like imponert hver gang. Resten av Jotunheimen kan ikke måle seg, men ser stort sett bedre ut herfra enn fra Høgeloft og Ranastongi. Stølsnostind gjorde et visst inntrykk.
Det var ellers et nesten arktisk landskap å se, alt var hvitt fra Hemsedalsfjella via Lærdalsfjella med Hånosi og Bleia til Sogndals- og Jostedalsfjella til Lodalskåpa og Jotunheimen. Kun langt borti øst der hvor Fagernes skal befinne seg var det barmark å se.

Etter en drøy time på toppen bar det nedover igjen. Tungt nok å vasse i våre egne spor, men selvsagt ikke så ille som å brøyte seg opp. Men jeg var blytung i beina og gikk med et innvendig hakeslepp over alt slitet jeg nettopp hadde gjennomlevd. Jeg undervurderte Berdalseken, det må jeg glatt innrømme. Dette er en av de tyngste turene jeg kan huske. Sånn blir det som regel på tur med Morten, uventa tungt, men ikke minst veldig estetisk! Very Happy

Eventyrlysta lever etter sånne turer. Takk for nå Berdalseken!

PS: Kameraet døde midlertidig på turen, så jeg har ikke lagt til bilder. Men Morten har jo tatt endel som vanlig. :-)

Bilder: http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=18374&highlight=