Turen da det meste ble mislykka (15.01.2010)

15-17. januar

Jeg og Dag G - Evje hadde et par uker i forveien planlagt fellestur i Rondane. Traversen Digerronden - Høgronden skulle forseres i knallvær med uforglemmelig utsikt både sørover mot Rondslottets nordstup og den store senkninga hvor Rondvatnet befinner seg og nordover mot Folldalområdets rolige linjer.

Været har jo vært knall i ca en måned nå, men jeg kjente en tiltagende uro i kroppen og frykta at det snart var tid for væromslag. Siden jeg tillegger været menneskelige egenskaper så ba jeg på mine knær at det iallfall kunne vente EN eneste dag til før det slo over til søppel og dritt. Men neida, det ønsket gikk selvsagt ikke i oppfyllelse, så lørdagen ble heller en salig blanding av middelmådig vær, storm, frustrasjon og en aldri så liten dose dramatikk.

Fredagens ettermiddagstur innover fra Mysuseter var jo så fin! Rondane en perfekt vinterdag er og blir en klassiker, og etterhvert som solnedgangen farget toppene rosa ble det hele reint poetisk. Men inni hodet kvernet et forferdelig ordtak om aften rød gir morgen blød, eller bløt eller våt eller alt mulig dritt. Prøvde å skyve vekk de dystre tankene og stirret heller på de nydelige Rondetoppene jeg virkelig har fått sansen for i løpet av det siste året. Etterhvert passerte vi Rondvassbu, og kort tid etter var tida inne for å slå teltet opp på Rondvatnet, det var såpass mørkt at vi ikke burde drøye mer med å komme i gang med leirarbeidet.

Dag fiksa primusvarme mens jeg sleit med å få ski og snøplugger til å sitte i det tynne snølaget oppå isen. Men det ble ikke så verst siden vinden var fraværende. Det ble endel trivelig fjellprat, og vi var begge enige om at livet kunne vært langt verre. Smile
Men vi burde vel ant uråd siden det var så stille, det står jo nøyaktig det samme i boka til Monsen da han og Strømdahl skulle krysse den høyeste toppen i mils omkrets i nærheten av Reisadalen og finskegrensa for ca 20 år sia....

Det blåste litt utover natta, men vi var begge ved relativt godt mot da vi pakka sakene og rusla over Rondvatnet. Men vinden bare tiltok i styrke, og etterhvert så jeg skyer som slukte de øvre delene av Rondhalsen, dette var et dårlig tegn. Snøfillene begynte å komme, så da vi hadde kryssa noen småhauger etter vannet bestemte vi oss for å søke ly og slå opp teltet for å avvente situasjonen.
I sterk vind festa Dag en bardun til ei ski, og så var det bare å prøve å få teltet under kontroll. Men etter å ha fått på plass første teltstang begynte problemene. Neste teltstang ville liksom ikke lystre, og årsaken var et bardunkaos med knuter og styr som strammet altfor mye. Å ordne opp i det var håpløst, for vinden gjorde arbeidsforholdene umulige. Dag kutta heller trådene, så fikk vi skjøte de seinere. Men da vi hadde fått inn de siste stengene og prøvde å reise teltet bare sa det knekk. Håpløst dårlige stenger altså!
Egentlig var situasjonen ikke så rent lite dramatisk, men på grunn av at jeg de siste par månedene har kjøpt en rekke gode vinterklær så holdt jeg kroppen varm og hodet kaldt. Uten de nye klærne trur jeg panikken fort hadde kommet. Nå begrensa det hele seg til banning og frustrasjon.

Idiotisk nok glemte jeg å ta med slalåmbrillene jeg fikk av Erling på fjorårets Rondetur, så jeg så ikke stort pga snøen som føyka innunder de vanlige solbrillene. Dag måtte derfor brøyte løype med meg hakk i hæl. Innimellom når jeg snudde meg kunne jeg med hevede øyebryn se over brillekanten at Digerronden lo hånlig av oss der oppe i delvis blå himmel med drivende skyer og annen jævelskap.

Da vi endelig skulle renne ned mot Rondvatnet og vinden i tillegg hadde avtatt så skjedde uhell nummer to. For fjerde gang i livet skjedde dette forbaskede tullet med at bindinga løsner fra skia. Plutselig følte jeg at noe ikke stemte, og ganske riktig: der sto jeg med ei ski på høyrefoten og bare bindinga på venstrefoten. Venstreskia var bare en meter bak, men uten hjelpemidler måtte jeg komme meg videre vekselvis til fots eller med ei ski på Rondvatnet. Dag bandt den andre skia til sekken sin. Det varte og det rakk før vi nådde fram til Rondvassbus sjølbetjeningskvarter, men underveis tenkte jeg på at halve Gjende to ganger i 2008 tross alt var mer langtekkelig.

På Rondvassbu fant vi ingen skrutrekker som kunne hjelpe meg med bindinga, men koselig var det iallfall å få opp varmen. Det var tidlig på ettermiddagen, og jeg kunne iallfall hvile ut før morgendagens synketur til Mysuseter. Noe sa meg at den kunne bli tung og klønete.
Det ble endel trivelig fjellprat igjen, og vi fikk oss en etterlengtet middag. Etter en stund kom en engelskmann inn døra, han hadde gått fra hytte til hytte i området med randonneski. Han skulle prøve lykken på ski ned diverse skråninger.
Jeg er ikke verdens beste til å snakke engelsk, av den enkle grunn at jeg aldri praktiserer det, lese og forstå er en ting, å prate selv noe helt annet. Men det ble da litt prat.

Etter ei god natts søvn var det på tide å forlate hytta søndag formiddag. Dag brøyta i forveien mens jeg vekselvis halta og hinka bak. Det er jaggu ikke lett å gi jernet når man går såpass ustabilt og nærmest forventer å synke for hvert skritt. Men alt peset gjorde at svetta strirant. Jeg gikk rundt og holdt ei tapper maske, og med oppmuntrende kommentarer fra Dag ble det stort sett enkelt å holde den. Men innvendig var jeg i opprør. Jeg fantaserte om bindingen på skafottet, om hoggestabba på hytta og fiskarsøksa jeg alltid bruker på skauen. Laughing

Etter et par-tre kilometer tok Dag helt uoppfordret over teltet, og etterhvert også snøspade og stegjern (stegjerna var tiltenkt glatte partier på Digerronden) og fikk dermed blytung sekk mens min ble lettere. Det hjalp endel, og enkelte partier gikk det "så det suste". Men så kom et par kilometre med gjennomslagsføre så det holdt. Jo nærmere Mysuseter jo verre ble det. Jeg brukte den gamle regla som dreier seg om et skritt om gangen, og mens jeg gikk rundt og hatet så nærmet slutten på lidelsene seg. Dag kom tilbake og tok sekken bort til trikkeskinnene og suste etterpå avsted i forveien for å varme opp bilen. Jeg tok av den siste skia for å slippe å skli ukontrollert ned de verste utforbakkene.

Etterpå var det herlig å sitte i bilen og glede seg til brus i store mengder på Otta. Smile

Dette ble en lærerik tur sjøl om vi ikke fikk det vi drømte om. Takk til Dag for å ha vært et veldig hyggelig turfølge!