Med kjæresten på Rambera, og en hyllest til juni måned! (19.06.2010)

JUNI OG JULIVÆR

I år tok jeg konsekvensen av at juli alltid er så elendig og at alle mine "sommerferier" siden jeg fylte 30 i 2006 har regna bort. Sommerferie i hermetegn siden det ikke er ekte sommerferie når man ikke har skolens gode, gamle 2 måneders sommerferie. Vi voksne som ikke er lærere har noen skarve friuker om sommeren, det er det hele. Og juli er normalt årets verste måned, i 2006 var den jo ganske ok, men da ble jeg avspist med en latterlig fridag fordi jeg var ny i jobben jeg heldigvis ikke er i lenger. Nok om det, og jeg håper at mine spådommer om at juli snart slår til med regntid som vil strekke seg langt inn i august slår feil, skammelig feil Exclamation

Uansett bestemte jeg meg i fjor for at juni er sommerens beste måned. Kanskje den er det for meg siden det er måneden jeg ble født i, ikke vet jeg, men faktum er at det er da været er best. Juni har alltid noen godværsuker hvor man på jobben sier at "ja det er nå vi skulle hatt ferie vettu!" Juni har under oppveksten alltid vært den lykkelige, forventningsfulle tida. Skoleavslutningen lå rett rundt hjørnet, den "evigvarende" sommerferien lå der i nærheten med blanke ark, og været var knall for å øke forventningene ytterligere. Etterhvert som ferien kom fortsatte gjerne knallværet ut måneden og kanskje noen dager inn i juli, for starten av juli er under streng innflytelse av junis positivitet. Men så rakner det som regel, og regnet setter inn. Ikke bare en uke, ikke bare to uker, men gjerne tre og fire, og august blir gjerne en fortsettelse av juli i negativ forstand. Mulig korttidshukommelsen innhenter meg her, august skal jo ofte være bra, men de siste åra har august aldri vært noen værfrelser her sørpå. Og det er jo sørpå jeg snakker om, for her er fellesferien alltid våtere og kaldere enn normalt, nordpå er jo været samtidig perfekt. Sånn er det år etter år.

Det er juni jeg må sette min lit til. Om juni skuffer så er det unntaket som bekrefter regelen, for juni er normalt sommermåneden med stor S for meg. Juni skuffer sjelden, og til tross for vind og mulige vulkankonsekvenser/sabotasje så kan jeg ikke si at juni skuffa i år heller! Smile Endelig fikk jeg endel godvær i ferien min! Så kan heller regnværsferien overta om et par uker...

RAMBERA

Turen ble faktisk utsatt et døgn pga regn. Jaja, juni er ikke ufeilbarlig, men i motsetning til juli så er den ikke så rigid at den bare lar regnet fortsette i det uendelige. Lørdag var det i ferd med å letne, og varslet var at det skulle være godvær over Vik i Sogn.
Når det er flott vær i disse traktene føler jeg meg lur som valgte å finne meg ei jente fra Vik i Sogn Exclamation Smile
Spesielt når hun har så sunne interesser som selvsagt blant annet innebærer fjellturer. Ikke så voldsom toppinteresse som meg selvsagt, det skal jo noe til, da må man jo inn på fjellforum, og her overgås jeg av mange, men det er det ingen uinnvidde som er i nærheten av å forstå. Smile

Jeg og Irene fikk skyss til Grønsberg, en gammel og fraflytta gård 441 moh (ifølge Opptur-boka).
Herfra valgte vi veien som går i lange sikksakk opp mot Flateng. I fjor tok vi stien rett opp, og Irene syntes ganske snart at det var det vi skulle gjort i år også. Men uansett så var ikke fjorårets tur i nærheten værmessig i forhold til hvordan denne etterhvert skulle utvikle seg. Og hadde vi gått rett på sak ville vi ikke truffet alle de smånysjerrige sauene. Spesielt den eneste svarte i flokken var tillitsfull. Herlig ull hadde den også, myk og glatt som en fleecegenser.

Utsikten ble etterhvert bedre bakover mot Ovrisdalen og Ovriseggi. Grønt, bratt, bortgjemt, idyllisk og dramatisk! Sånn er naturen i Vik kommune. Øverst oppe var det enda litt snø i rennene på Svinadalsholtane. Fresvikbreen kunne vi ikke se enda, den lå jo langt bak mektige Nummestolane, sistnevnte er et gedigent blikkfang når man rusler opp fra Flateng og innover mot Stuasetbotn.
Men hvorfor ble ryggen nordover fra Nummestolane plutselig en aning utydelig? Nei det var det jævligste.... Regn? Visst var det regndråper, selvsagt var det det. Når konturer blir en anelse utydelige aner jeg alltid uråd, men prøvde å lure meg sjøl til å stole på værvarslet. Som heldigvis begynte å kjempe sin sak ganske så kjapt etterpå. Dråpene slutta med tullet sitt samtidig som vi nådde steinura. Opp her er det delvis rødmerket, og veien gir seg uansett sjøl. Utsikten vokste nok en gang, og snart kunne en del av den ytre Sognefjorden anes. Reine Gjendefargen på den jo! Det skyldes visst grønnalger. Pent var det iallfall.

Irene har ikke fått tid til å trene spesielt mye de siste åra pga studiene, men i motsetning til enkelte jeg kjenner i samme situasjon har hun tæl og kan hvis hun vil. Føler meg som en drittsekk innimellom mens jeg rolig rusler oppover og ser meg ut en plass altfor langt der oppe hvor det ser mye behageligere ut å ta seg en rast enn allerede nå. Tappert kommer hun likevel etter, og jeg forteller henne at hun er godjenta mi og at jeg er imponert og ser stort potensiale hos henne. En vakker dag kommer hun kanskje til å gi meg trøbbel oppover bakkene. Laughing

Oppe på platået er det fortsatt en drøy halvannen kilometer til selve Rambervarden. Men her var det med enkelte unntak brukbare snøfonner å gå på, så dermed sparte vi masse tid. Selvsagt var det ikke til å unngå at det ble gjennomslag i start- og sluttfasen, men sånn er det jo alltid.

Været kunne vært bedre på toppen, mulig er min junikjærlighet basert på østlandsklimaet, men det var likevel bedre enn fjorårets tur hit i august. Og jammen så det ut til at værgudene mente at hele Vik kommune, ikke bare den grønne delen, men også den svarte og hvite delen skulle få sin andel med knallvær. Fresvikbreen ble plutselig forgylt av sol, og Balestrandsalpene i nord klarte å riste av seg stadig mer skodde. I Jotunheimen var alt bare sorgen, men det gjorde ikke så mye. Jotunheimen er for langt unna til å være den viktigste utsiktsingrediensen her oppe. Tyinfjella var iallefall under skyene der inne. Hårteigen i sør var ikke til å ta feil av. Artig!

Jeg trudde at kameraet mitt var helt dødt, så jeg tok meg ikke bryet med å ta det med noen hundre meter bort til kanten mot Gulsetedalen. Synd, for her var det dramatisk utsikt og langt ned. Og kameraet fant ut at det ville leve sånn innimellom. Godt jeg i det hele tatt tok det med sånn i tilfelle...

RETUREN

Det var faktisk nå høydepunktet skulle komme. Da vi kom ut på kanten mot fjorden og Stuasetbotn tok været for alvor av, og her er også den flotteste utsikten. Og det er noe helt annet å gå mot utsikten enn å gå med ryggen mot den. Nå kunne vi nyte Sognefjorden i nesten hele sin lengde fra Midtre Sogn til Sognesjøen (som vi selvsagt ikke så). Dette er langstrakte greier altså! Irrgrønt og vakkert pga de nevnte algene. Litt snø på Balestrandsalpene gjør seg i høyeste grad, og Bøyabreen samt et brefall fra Jostefonn jeg ikke vet navnet på krydrer landskapet ytterligere. Skikkelig nasjonalromantikk i fugleperspektiv med andre ord (eller manror som jeg trudde man sa før). Langt der nede i bygda kunne vi også peke ut huset "vårt". Vik er i sannhet et stort lappeteppe av jorder, gårder og bringebæråkre, pluss noen relativt små boligområder. Og sidedalene Seljedalen og Ovrisdalen tør jeg påstå at svært få nordmenn har satt sin fot i.

Nedenfor snøfonnene, og fortsatt med den samme utsikten klukker sildrebekker over mosepletter midt i all steinura og skaper den ene idyllen etter den andre. "Her skulle vi ha overnatta!" sa Irene til min store glede. Sånn skal det låte! Smile Men vi må jo være litt sosiale i Vik også, så det må nesten bære ned i kveld. Fortsatt har vi uansett noen timer på oss til å nyte landskapet.

Langt der oppe på 1623 moh er det nå garantert godvær, det vet vi når Nummestolane som er enda høyere står der i all sin velde og koser seg med kveldssola. Men vi må være fornøyde i dag, og Rambera er et fjell hvor toppvarden faktisk ikke har turens beste utsikt. Det er turen som helhet som gjelder her, og den beste utsikten er nok rundt 14-1500 moh. Irene er godt fornøyd og selvsagt stolt over å være fra et sånt område. og det er vanskelig å være uenig. Smile

Nå fulgte en sosial dag på vestlandet før østlandsfriuka sto for tur. Men ikke snakk om å bruke bort en hel fridag på bussreise. Nå var det bare å forberede seg på å hoppe av på Bjøberg og komme seg til topps på Raudbergnuten. Ei ny toppnatt sto for tur.

Men før det gjenstår det å si: Takk for nå Rambera, og takk for turen til jenta mi. :-)

Bilder: http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=21653&highlight=