Smårapport fra et utaktisk men hjertelig Jotungjensyn (30.04.2011)

Jeg hadde lengta meg sjuk på Jotunheimen i hele seinhøst og vinter. Tok med meg Irene for å vise fram heimen med stor H. Irene var ikke i slag, så vi tok det rolig opp bakkene fra Bessheim. Jeg storkoste meg ved synet av kjente og kjære fjell, spesielt var Nautgardstind et nydelig skue med all snøen under en blå himmel og med stort sett barmark i lavlandet som kontrast.

Irene var enig i at Russvatnet var et paradis. Smile Her skulle hun kose seg mens jeg dro på nye topper. Med 2k-samlerinnstinktet inntakt forsvant det meste av fornuft hos undertegnede, og jeg la i vei mot de toppene som lå lengst unna. Dette selvsagt for å komme på nye topper.

Med start kl 16.00 fra østenden av Russvatnet hadde jeg unektelig endel odds mot meg med tanke på å komme tilbake til leirplassen innen rimelig tid. Det ble trasking over lyng og kratt med skia på skuldrene helt til jeg nærmet meg Blåtjørnholet. Før jeg kom såpass langt forkastet jeg planene om Søraustre Styggehøbreatind fordi det virka enda lenger enn Surtningsmassivet. Jeg tok etterhvert på meg skia og labbet radig oppover i retnng 2122 langs "kraterkanten" mot Austre Surtningssues to topper.

Jeg var i ekstase over å se flotte Besshø, den er jo tøffest fra denne kanten. Også Gjendealpene da! Helt utrolig hvor vinterlige de var sett nordfra. Og nesten uvirkelig at Store Knutsholstind bare hever seg 1357 høydemetre opp fra Gjende!

Det var morsomt å følge eggen bort til både topp 2070 og ikke minst 2078. Dette er et luftig men snilt gult trekantområde. Smile

Men jeg måtte se å komme meg tilbake, for hva tenkte Irene nå?

Det var ikke bare bare, for snøen var hard å kjøre nedover på ski. Vel nede var det småtrøblete å komme seg over Blåtjørnåe. Så ventet kronglekrattet. Tenk hvor mye raskere det hadde gått hvis man kunne sklidd nedover på ski! Jeg gikk på alt jeg klarte, men Russvatnet er langt. Ropte etter Irene med jevne mellomrom, men det kunne jeg fint ha spart meg. Først en kilometer fra østenden hørte jeg henne rope navnet mitt. Jeg svarte, og omsider dukket hun opp. "Er du klar over hvor bekymra jeg har vært?" Ja det hadde jeg vel egentlig en viss anelse om. Klokka var nå 23 blank, ikke akkurat mellom 8 og 9 på kvelden lenger... Laughing

Vel vel, hun forsto meg samtidig som jeg skjønte at jeg heller burde valgt et gjensyn med herlige Nautgardstind.

Dagen etter rusla vi opp på Bessfjellet. Koselig der oppe med småpytter og småvegetasjon. Lemen florerte over alt. Artig det sjøl om den gledesdrepende harepesten er på vei.

Håper det snart blir mer Jotun, og nå vil jeg bestige topper i dagslys...

Bilder: http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=25445&highlight=