Ei herlig helg i Leirungsdalen med naboen og bikkja (04.06.2011)

2-5. juni

Ingen nye topper i boks, og bare en dag med toppbestigning, men likevel er jeg fornøyd og føler meg langt fra snytt. Til det var naturopplevelsen for fin og koselig!

Naboen, som også er tremenning og barndomskompis, har det siste snaue året begynt å vise litt interesse for Jotunheimen. Det er vel kanskje behovet for litt variasjon pluss mine begeistrede turbeskrivelser som har fått han på glid trur jeg. Ingen nålevende personer kjenner Finnemarka like godt som Svein Erik, kanskje med unntak av en felles kompis, det tør jeg absolutt påstå. Men Jotunheimen har fått ligge i fred med unntak av Rasletind – Vestre Kalvehøgda i 1993 og Morka-Koldedalen i 2000. Dette betyr på ingen måte at turlivet har vært fattig på opplevelser, det er nok ikke mange som har opplevd så mye flott på Hardangervidda og i Vassfartraktene som han… Vi har nok av turer sammen å se tilbake på i åras løp.

Rime er altså en såkalt grønsky, blanding av grønlandshund og siberian husky. Svein Erik tok henne imot som omplasseringshund da hun var halvannet år gammel. Nå er hun 8. Hun ble nok understimulert under oppveksten trur jeg, for hun er særdeles klønete og treg, meget uvanlig for en polarhund. Hun har også en ganske brå og ubehøvla framtoning som kan skremme faen på flatmark, men siden jeg kjenner henne godt våger jeg den påstanden at hun bare er snill og harmløs. Objektivt er nok det 75% riktig. Jeg behandler henne iallfall som om hun skulle vært et kosedyr, og det virker som hun liker det. Det er alltid en berikelse å ha henne med på tur. Men Jotunheimen må ha vært temmelig uvant for henne, for det får vel være måte på stein. Sansene hennes fikk uansett mye å jobbe med, det ble 4 drepte lemen, hvorav 3 ble fortært umiddelbart, pluss en voldsom lengsel etter å få løpe etter tamreinflokker.

TORSDAG

Vi kom fram til Vargbakkan seint på kvelden i hustrig vær. Godt vi bare skulle krysse brua over Leirungsåi og slå opp teltene våre der. Men da jeg pakka opp teltet fant jeg ingen plugger. Hmm, dette var ikke min feil faktisk, det må være mor som uten å mene noe vondt med det har lagt de et annet sted enn i teltposen etter at teltet hadde hengt til tørk en gang for lenge siden. Jeg er vant til å stappe de i teltposen og trudde de lå der. Jaja, da måtte jeg gå løs på krattet da. Liker ikke å røske i sund levende busker, så tok så mye dødt og tørt som jeg kunne. Og det funka bra.

FREDAG

Det funka visst ikke så bra likevel, for det var ikke måte på hvordan det skulle blåse i løpet av natta. Jeg lå der i innerteltet og fantaserte om et opprevet telt. Plutselig fikk jeg det for meg at jeg skulle sjekke at ytterteltet sto som normalt, og det gjorde det absolutt ikke. Det bare slang og blafret med vinden, men ikke noe av utstyret var blåst vekk. Jaja, pinnene var for dårlige og underlaget litt for hardt. Det var bare å slå seg til ro med det, så lenge jeg lå i innerteltet kunne ikke hele greia blåse vekk. Men jeg tok inn støvla sånn i tilfelle.

Da den bakerste teltstanga plutselig deisa inntil den midtre skjønte jeg at ytterteltet hadde slått seg vrangt på motsatt side også. Da ga jeg opp. Og det var jo så fint ute til tross for vinden, så det var bare å pakke ned teltet og legge seg under åpen himmel. Rime luska rundt så langt bandet tillot, og snøfta og lagde nasale lyder av glede over å få litt selskap. Hun stirra i perioder som besatt mot Knutshø, men det var nok ikke landskapet hun beundret, det gikk nemlig en del rein oppunder fjellsida.

Etter en rolig frokost kom vi oss av gårde mot det jeg forbinder med Leirungsdalen. Det er rart med det, vi var jo allerede der, men for meg er Leirungsdalen dalføret mellom Svarthammarbui og Svartdalsbandet.

Svein Erik er kongen av de tunge bører, så om jeg av og til har blitt mobba for tung sekk, hva burde ikke han få høre da? Sekken hans veide iallfall 34 kilo, noe som blant annet skyldtes masse bikkjemat pluss store mengder ferskvaremat til seg sjøl. Sekken min var nok kanskje ca 30 den også. Må begynne å forberede meg til det som skal skje resten av måneden…

Det ble rolig gange pga tung bør, men omsider kom vi da fram til en fin plass ikke så langt unna den såkalte tyskerplassen. Med de rådende vindforholda ofra jeg ikke gromplassen fra 2007 en tanke, og her nede var det jo virkelig svært så idyllisk. Med stein til bardunene og greiere underlag for de medbrakte pinnene skulle nok teltet stå mye bedre de to neste nettene. Og det gjorde det da også. Vi delte teltet mitt heretter, så fikk Rime bruke Svein Erik sitt.

Etter leirarbeid og mat fant vi ut at vi burde prøve å ta en kveldstur til Tjørnholstind. Det gikk rolig men jevnt oppover. Svein Erik var tung i beina pga sekken innover tidligere på dagen, og for Rime var underlaget temmelig uvant.

Etter hvert åpnet utsikten seg, og vi kunne se mot finværet på østlandet. Det var ikke så verst i Heimdalen heller. Verre var det her blant jotnene, og da vi så Tjørnholstind ligge inni skodda forsvant motivasjonen hos oss begge. Det var bare å rusle nedover igjen, og underveis prøvde jeg ut mine nye stegjern som jeg snart skal få bruk for. Skikkelig ugjestmildt og stusselig landskap helt til vi kom ned i vegetasjonsbeltet, det gjorde godt for sjel og sinn å trå på mykt underlag og se andre farger enn svart, hvitt og grått igjen.

LØRDAG

Det blåste og regna kraftig i natt. Æsj, skulle hele greia bli mislykka da? Jeg ville jo at også Svein Erik skulle oppleve Jotunheimen fra sin beste side. Heldigvis sovna jeg fra hele greia, og da jeg våkna igjen var sola intens der ute. Det var bare å komme seg ut av teltet, for nå var leirplassen forvandlet til et paradis. Rime tusla ut av teltet sitt, og vi storkoste oss med barnslig prat og kosebrumming mens landskapet ble lovprist. Munken er alltid like fin herfra.

Etter ei god stund hadde Svein Erik også fått gnidd søvnen ut av øya. Det ble en rolig frokost som det alltid blir når vi er sammen på tur. Egentlig ga ikke det siste værvarslet spesiell grunn til optimisme, så vi fikk nyte leirlivet mens vi spiste og pakka, så fikk vi heller se hvor langt vi rakk før været eventuelt skulle degenerere.

Heldigvis var frykten ubegrunnet, for på vei opp mot Tjørnholsoksle minnet været om Vestre Leirungstind-turen med Jan Petter for 4 år og en dag siden. Den turen ble jo et lyspunkt i en legendarisk møkkasommer, får håpe det samme på ingen måte skjer i år!

Sola steika oppover snøfonnene, og fordi vi prata om løst og fast og koste oss med landskapet glemte vi trivielle men viktige ting som å smøre seg inn med solkrem og solstift. Kom omsider på det, men jeg rakk å bli litt gæærn i leppa etterpå.

Rime greide seg ikke så verst opp steinura den siste bratta opp til Oksle, og snart var vi på dagens første 2000-meter. Her kunne vi se at hele heimen minus enkelte Sognefjellstopper badet i sol og blå himmel. Hurrungane hadde riktignok enkelte drivende skyer rundt seg, men ikke snakk om store systemer.

Rime la seg godt til rette på en stor stein og så ut til storkose seg. Så godt var det å ligge der og hvile ut at hun protesterte kraftig i form av demonstrativ brumming og ynking da vi gjorde oss klare til å fortsette. Var ikke detta nok for i dag da? Reint sårt å høre på, nesten så jeg fikk dårlig samvittighet gitt. Men det var enkelt nedover i retning ryggen mot Tjørnholstind.

Enkelte partier trengte hun dyttehjelp oppover, noen steinblokker var litt for høye for henne, og da blir det alltid krafsing, pes og piping. Men ellers nådde vi kanten mot Nordre Tjørnholet uten nevneverdige forsinkelser.

Jeg valgte bevisst å ikke gå rett på sak, for kanten mot stupet er verdt å få med seg lenge før toppvarden. Tjørnholstind er når det kommer til stykket en skikkelig magasugtopp, kommer i farta bare på Gjertvasstind og Vestre Leirungstind som større magasugtopper blant de tinder jeg har besøkt i Jotunheimen. Detta var uvant for Svein Erik, men han trossa sin anelse høydeskrekk og knipsa bilder villig vekk. Videre var det kun formaliteter opp til toppvarden.

Jeg syns stadig at Tjørnholstind er en av mine utsiktsfavoritter, ikke verst det etter besøk nummer 7 på denne solide toppen. Her var det bare å nyte livet og tenke tilbake på utenatta i fjor vår. Rime så ut til å kose seg, og hadde ikke det minste imot å bli foret med pannekaker vi hadde kjøpt på Kiwi. Akkurat nå var det vel fortjent syntes vi.

Jeg måtte bare ta bilde av skaukaren og skaubikkja på toppen av et av landets høyeste fjell! Neste gang vi er i Vassfarfjella kommer Svein Eriks blikk alltid til å søke etter Tjørnholstind. Skauen er best for en skaukar, men storfjellet fascinerer når været er som nå. Trur jammen det kan gå opp for hvilken som helst skautraver at det ikke er rart en fjellnerdete kompis er så fantastisk glad i denne norske kjempers heim.

Dessverre går tida så altfor fort på store topper, så vi måtte rusle nedover. Vi fant en grei passasje ned spesielt pga gode snøforhold. Bare en gang skjedde det noe litt ekkelt, bandet til Rime sveipa med seg en stein jeg syntes var litt vel stor i forhold til baklabbene hennes, men hun bare rista litt på seg av sammenstøtet og rusla uberørt videre.

Uansett hvor seint det var så var det på ingen måte hustrig å være så høyt oppe i terrenget nå. I går var det stusselig her, men det var nå detta med å være badet i kveldssol og blå himmel da…

Tilbake i leiren var det tid for enkel mat for meg og fråtsing for Svein Erik. Jeg begynte å merke at det hadde blitt korte netter i det siste, og måtte kaste inn håndkleet etter et par timer og krype inn i teltet rundt midnatt.

SØNDAG

I dag var ikke været spesielt interessant, men det satte ingen stopper for en trivelig frokost. Langt om lenge rusla vi nedover dalen og kom oss fram til bilen uten nevneverdige opplevelser bortsett fra at fjellet uten nedbør alltid er fint og befriende.

Svein Erik var godt fornøyd med sitt første møte med Jotunheimen i voksen alder, og vi har vel allerede begynt å prate litt om Trollsteinkvolven i løpet av sommeren. På tide å komme seg dit nå synes jeg!

Takk for en fin tur! :-D

Bilder: http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=25657&highlight=