Breheimen - mer enn en vakker drøm! (27.05.2016)  

Låner Jan Petters bilder, så kommer mine når kameraklusset er fiksa...

Det forjettede land

Breheimen har etter min mening vært nettopp dette for enhver Jotunheimentusiast. Man leser mellom linjene i gamle bøker at disse traktene er det aller helligste for ekte fjellfolk, spesielt gamle sjeler som meg. Etter mine definisjoner betyr det på ingen måte at Breheimen er bedre enn Jotunheimen, hvordan kunne jeg mene noe sånt i fullt alvor??? Breheimen er vel verken lillebroren eller storebroren til "vår alles kjære kjempenes bolig", den snarere utfyller gigantenes rike med en del likheter, men også enkelte betydelige forskjeller. Flotte 2000-metere finnes også her, men de er færre og avstandene mellom de gjennomgående større. Dermed er utsikter over rått alpint mylder utelukket, det begrenser seg til enkelte råflotte enkeltrygger og bunnsolide topper mellom desto større breer. Og her inne kan ensomheten og illusjonen om villmark få bedre levekår enn i Jotunheimen. Det er dette som gjør at fjellfolk av den gamle skole tiltrekkes sånn av dette området.

Morgenrøden 2. juledag på Tverrådalskyrkja...

Neida, jeg har ikke opplevd dette, men jeg har alltid husket sitatet som er å finne i DNTs årbok for 2000 som handler om Breheimen. Og det finner man i kapittelet om 2000-metringene der. Det var svaret en utvalgt fjellkar hadde når han ble spurt om sitt beste 2k-minne. Breheimen var det beste, og jeg fikk forståelsen av at om Lodalskåpa var Vestlandsdronninga så måtte Tverrådalskyrkja være Breheimsdronninga.

Endelig tid for Tverrådalskyrkja for meg også!

Jeg har nær sagt som vanlig lengtet lenge etter dette fjellet også. Og har gått glipp av det på de utroligste måter og stadig venta på ideelle forhold på høsten fordi jeg så gjerne vil oppleve det som i bildene fra den første "Norges Fjelltopper over 2000 meter". Men enn så lenge hviler det en høstforbannelse over mitt tindeliv, så det er våren jeg må sette min lit til. Og nå var tida moden på grunn av fantastisk værvarsel.

Jan Petter hadde en jobb å gjøre for å kunne "huke av" Breheimen i 2000-metersamlinga si. Harald ble også med, og det var ekstra morsomt, for han har jeg sett svært sjelden siden Sogndalstida, men han er med på interneposten sammen med Jan Petter, så vennskapet holdes jevnlig ved like. Dette skulle faktisk bli en ordentlig guttetur!

For et nydelig vær vi startet i!! Kunne det være for bra da? Ville skyer dannes på grunn av varmen, eller ville det bli så disig at min definisjon på klarværsbegrepet ikke kunne rettferdiggjøres? Det var bare å håpe det beste, la skravla gå og nyte naturen i øyeblikket.

For egen del heiv jeg innpå med vørterøl. Formsvikten som manifesterte seg i april har gjort meg lysten på superdrikken fra den legendariske soloppgangsturen til Gjertvasstinden da jeg rett og slett var et råskinn. Og det må sies at det gikk litt bedre nå. Vi rundet foten av Nordre Tverrådalskyrkja og gikk rett på sak, en noe utradisjonell variant. Men når det ikke er brattere enn at det er forsvarlig så vinner man til tross for ekstra slit overraskende raskt høyde. Og endelig var vi på toppen alle sammen, denne toppen som for meg har vært så utilgjengelig i årevis.

Været var fortsatt så bra som det skulle være etter min definisjon, og derfor var selvsagt utsikten og stemninga helt magisk! Langt bak Jotunheimen i retning Valdres og Skarvheimen var det skyer, men de var ikke her eller på Vestlandet, så det får da være måte på kravstore meg, dette var bare så fantastisk at jeg ville juble hele tida! Glovarmt og tørt så en blir redd for å få hudkreft, det er akkurat sånn det skal være på en 2000-metertopp om våren. Og så vakkert det var å se det blå Liavatnet mellom furulier og hvite fjell og breer. Motsatt vei var det selvsagt søregga som stjal oppmerksomheten, dette motivet er så klassisk, jeg husker det prydet omslaget på det gamle Breheimenkartet med to isøkser stilt opp mot hverandre i forgrunnen i brukandes vær (tror jeg). Det er langt til stilige jotuntinder og hurrunger som vender Himalayasida til, men det gjør bare noe med frihetsfølelsen i positiv forstand. Jeg har bare superlativer om panoramaet denne kyrkja kan oppvise fra Jotunheimen og Hurrungane til Josten, Tafjordfjella og Dovrefjell. Drømmen levde på vakkert og jordnært vis under en ubesudlet blå himmel i den intense solsteika!

Ikke spør hvorfor bildet blir lite, jeg har ikke gjort noe annerledes enn på de andre...

Jeg skulle blitt her lenge, men Jan Petter hadde langtur i tankene, og holdninga mi med min halvtunge overnattingssekk var at jeg skulle bli med så langt jeg gadd. Tundradalskyrkja var absolutt en kandidat til toppovernatting enn så lenge. Men først måtte vi komme oss ned ryggen, og det var stort sett greit bare man holdt seg litt på østsida og holdt tunga rett i munn. Og omsider var vi på sørtoppen som har det minst like kjente motivet av hovedtoppens profil. Det var vakkert til å få frysninger av, de klassiske "sviskene" står virkelig i kø på denne turen!

Steinkollen må jo tas den også hvis man er 2k-samler, og det er mer enn matematiske grunner til å ta turen opp. Jeg og Harald nærmest gikk om kapp oppover, noe som inspirerte min brustne selvtillit på det området. Og hele kyrkjemassivet herfra er selvsagt en estetisk og alpin nytelse. Hvilken av de tre toppene som har den aller fineste utsikten skal faktisk være usagt, men de utfyller hverandre perfekt.

Morsomt som aldri før i mitt fjell-liv!

Så var det tid for Fortundalsbreen...

Jeg og bresprekkskrekk har vært et velkjent fenomen i årevis, men jeg har kanskje kommet til den konklusjon at hadde breer vært så livsfarlige som DNT i alle år har forsøkt å innbille oss så hadde folk strøket med som fluer på for eksempel Store Ringstinden hver eneste vår. Det er absolutt ikke tilfellet, og om man leser breen og ikke ber om bråk bør det være ganske trygt på denne årstida, spesielt med snømengdene som er oppi traktene her.

Disse minuttene og 3-4 kilometrene ned til vår kommende rasteplass like ved foten av breen må være det morsomste jeg har opplevd i mitt fjell-liv! Dette er da gøyere enn det å anstrenge seg fra side til side i god randostil, iallfall for meg. Bare tørre å la det stå til fordi snøen er av typen som gir akkurat passe fart så en ikke føler at en mister kontrollen. Landskapet farer forbi, og man kan til og med snu seg og nyte underveis. Kunne ikke alle skinedturer fra de store topper være som detta...

Etterpå vant vi noen høydemetre og fant oss en rasteplass hvor vi kunne sole oss og virkelig nyte livet og prate all verdens skit. Gøy med guttetur, særlig når formen er såpass at man kan respondere på andres moroprat og tulle tilbake.

Lang "transportetappe"

Så var det å stålsette seg for den lange turen til foten av Holåtindan. Men var det virkelig så ille? Neida, sola stekte, utsikten var ikke så verst i 14-1500 meters høyde heller, og enkelte blå smeltevannskulper i snøen var så vakre at det var synd og skam å droppe å ta bilde av de.

Illvatnet ble passert uten problemer, og omsider var vi i gang med den langvarige stigningen mot Midtre Holåtinden. Jan Petter og Harald seg sakte men sikkert i fra, men ble aldri borte for meg. De er sprekere, så det var ikke annet å vente. Men jeg hadde spist og drukket godt og følte litt av det samme som på Sogndalsdalen rundt, jeg gikk aldri helt tom. Og etter noen pauser og småslit så sto vi endelig på toppen!

Desserten

Oppholdet på toppen ble kortvarig, for turfølget mitt hadde det naturlig nok travelt siden de hadde sine forpliktelser dagen derpå. Det ble en transportetappe ned i skaret og opp mot Austre. Skyer fra øst var blitt mer nærgående nå, det var faktisk Hurrungane som slapp billigst unna og enda lå der som den alpine veggen av Himalayavillskap og solte seg i kveldsglansen. Resten av heimen begynte å se kjedelig ut, preget av grått framstøt. Æsj...

Kveldsmagi

Men se på det der da!!!

Kveldssola i vest farget Holåbrean og Midtre og Vestre gyllengule sett fra nedstigningen fra Austre. Jeg måtte stoppe og forevige dette vakre fenomenet, det var som om Breheimen i vest prøvde å fortelle meg: "Drit i skyene i øst, ikke bry deg om Jotunheimen, se på oss Breheimtindene og breene med Josten og Kåpa i bakgrunnen. Se hvordan vi forgylles av en kveldsmagi på linje med den du opplevde på Beerenberg! Her er det enda Øyvindvær! Nyt øyeblikket og se vestover..."

Jeg begynte etterhvert å måpe og filosofere mye over dette. Har jeg noen gang før eller seinere opplevd kveldssol som den på Jan Mayen? I tilfelle måtte dette være det som var mest sammenlignbart. Og jeg ble rørt over Holåbrean med dens omgivelser, jeg tenkte tilbake på nestenmagien her med Sondre for over 6 år siden da skyfronten i vest tok over og ødela alt. De tre Holåtindan fra vest var kanskje årets syn i 2010 før dette skjedde. Men først nå ble denne vakre magien fullendt. Og for noen nydelige linjer det var i dette vinterlige kveldslandskapet. Jeg forstår så godt alle Breheimenentusiaster som trekker seg tilbake fra mer beferdede områder og kommer hit for virkelig å nyte storfjellet i ensom majestet.

Nok en gang seg gutta ifra meg over breen da vi rundet midttoppen på vei mot Vestre Holåtinden. Jeg merket tross alt 10-15-kilossekken også, men det gikk helt fint om jeg bare tok det rolig. Og jeg gikk der med en høytidsstemning innvendig, for kveldssola fortsatte å trollbinde meg, dette var rett og slett en av de større opplevelser i livet mitt!

Etter en felles stopp gikk vi samlet til topps på turens siste tind og ble møtt av Holåtindans beste utsikt. Om jotnene og Store Hestbreapiggen delvis var et sorgens kapittel i øst så var de to andre Holå-naboene i forgrunnen så herlige å se på at de omtrent tok all oppmerksomhet sett fra min synsvinkel. Ingen skal beskylde meg for ikke å ha hatt et positivt fokus!!!

På toppen tok jeg farvel med gutta, de hadde en drøy mil igjen til Sota Seter, og jeg var nå så sliten at jeg var glad jeg skulle slå meg til ro for natta her oppe. Klokka var allerede over 21 blank, og det ante meg at verken Jan Petter eller Harald gledet seg til "sjarmøretappen".

Ene og forlatt...

...mens uværet trekker opp. Sånn er teksten under et bilde fra Hestbreapiggan i min gamle ikoniske bok "Minner fra fjell og skog" av N. Rustad. Han falt pladask for Skjåkfjella og beskrev dem med stor kjærlighet og innlevelse og sørget dermed for at jeg allerede i min tidlige ungdomstid begynte å lengte etter å få utforsket disse mystiske trakter. Og var det ikke nettopp det som var i ferd med å skje nå da, at uværet trakk opp??

Neida, det var meldt greit nok i morra og var jo så fantastisk i vest enn så lenge. Jeg koste meg med realen og sendte meldinger til både Mona og Sondre. Sånn skal livet leves...

Jaget ned av skyfronten

Jeg våknet av sola og myste rundt i alle himmelretninger litt før klokka 5 om morran. Det så ikke bra ut i øst, men helt ok i vest. Jeg kunne vel sove litt til...

Feil, jeg fikk ikke ro på meg. Etter et kvarter kikket jeg opp og så at Galdhøpiggen var borte. Hmm, tar skyene høyeste toppen tar de nok Vestre Holåtinden også etterhvert, så dette er ikke noe blivende sted. Ikke overilet nå Øyvind, varm opp en real og disponer kreftene...

Jeg kom meg ned på hardt føre helt ulikt gårsdagens moro. Og jeg skal ikke skildre sjarmøretappen i detalj, bare konstatere at jeg i stigningen opp fra Illvatnet oppunder Tundradalskyrkja duppet av en times tid, at jeg oppå flatene overfor der så jervespor, og at jeg ba Tundradalskyrkja om "tilgivelse" for at jeg ikke avla den et besøk. "Jeg orker bare ikke denne gangen, men bare vent!"

Så ble føret gradvis bedre, og jeg kunne kose meg nedover mot Sota før barmarksføret tok over. Ved bilen holdt jeg på å sovne, og alt gikk i sakte film. Men jeg var enig med meg selv i at dette hadde jaggu vært en fin tur! Årets fineste tur faktisk!!

Tusen takk for turen gutta, og takk Breheimen for at du er så herlig i din tilbaketrukne og opphøyde skjønnhet!