Med Irene på Gaustatoppen (13.05.2008)  

Jeg hadde lenge tenkt på Gaustatoppen. Til tross for sine tekniske installasjoner er det et flott fjell, og når man bor såpass nære, som Drammen tross alt gjør, bør man som fjellmann ha vært der. Og utsikten hørtes forlokkende ut…

Til meg å være var jeg våren 2008 inne i min mest aktive toppturperiode. Masse knallvær og tid til å dyrke meg sjøl måtte ta skylda for det. Nå som Irene var hjemme igjen etter et 3 måneders studieopphold i Zambia var tida inne for å gjøre alvor av drømmen om Gausta, det måtte jo være en passelig topp for henne.

Etter en del rot fordi jeg ikke fulgte med så endte vi opp på veien langs Tinnsjøen. Da jeg endelig skjønte at dette ikke bar mot Tuddal gadd jeg ikke å snu. Ikke så lett heller på en sånn vei. Da ble det Rjukan da, men det var noe veiarbeid mellom Rjukan og fjellet, så vi måtte pent vente til klokka ble 14 før vi kunne kjøre oppover mot Stavsro.

Heldigvis holdt været seg, hvis ikke ville nok kvelden blitt sur, for sett i ettertid har jeg nok fått mer sosial intelligens med åra. Nå var jo ikke dette noen aktuell problemstilling viste det seg, og omsider bar det oppover fra Stavsro. Det var vel både skare og råtten snø mener jeg å huske, men Gausta kom likevel relativt raskt nærmere for hvert hundrede skritt. Jeg trur Irene koste seg med frisk norsk fjelluft etter måneder i tropisk varme og i tillegg nok av muligens kvalme flytimer for et drøyt døgn siden.
Siste bakken til topps var det for lite snø til å ha ski på beina. Oppover bar det, og etter få minutter var vi ved hytta og masta. Siden det var såpass seint på dag hadde vi alt for oss sjøl, og det føltes selvsagt bra. Men vi måtte da til topps på ordentlig! Jeg skulle jo uansett, men ville fryktelig gjerne ha med Irene. Hun var skeptisk til den smale ryggen, men jeg forsikra henne om at det bare var om å gjøre å ta seg tid og at jeg når som helst kunne hjelpe til.

Jeg kjenner ikke Gaustaryggen på barmark, men velger å tru at den er adskillig mindre luftig da enn på snøføre. Vind og snøfokk sørger nok for å gjøre ryggen delvis om til ei brukbar egg, den blir både opphøyet bokstavelig talt og av den grunn smalere. Irene følte at dette var på grensa og hadde sine bekymrede kommentarer, men panikken tok henne aldri, derfor kunne jeg enkelt geleide henne videre mens jeg fortalte henne at hun allerede nå var tøffere enn mange som går Besseggen.

Endelig toppen av Telemark! Disig vær gjorde at Norges lengste siktlinje ikke ble noe av, men ryggen videre vestover og ikke minst utsikten ned i Vestfjorddalen er og blir hovedgreia når man er på Gaustatoppen. Drøyt 1600 meter ned gjør inntrykk på de fleste, og etter den fantastiske åpenbaringen det var å se snøkledte Gausta fra dalen i bil noen timer tidligere gjorde det veldig godt å føle at vi nå sto på toppen av den nevnte "åpenbaringen".

Veien tilbake gikk for Irenes del overraskende greit, hun var akklimatisert nå. Ja det skulle jo bare mangle når man er fra Vik i Sogn og er vant til å se tøffere stup enn Gaustas… Gausta er jo ikke kjent for sine gigantstup, selv om utsikten fra for eksempel Brattefjell viser at også Gausta kan varte opp med nettopp det. Nei Gausta sin egenart er at den er en gedigen og stilig, furete koloss. Uten sammenligning for øvrig så har den også noe til felles med både Rendalssølen og Beerenberg. Den passer liksom ikke inn i omgivelsene, den er et stilbrudd i landskapet. Og det er jo bare flott og interessant det!

Irene var godt fornøyd med seg sjøl og sin første toppbestigning overhodet. Med all respekt så kan jo ikke Raudberg i Stølsheimen kalles en skikkelig "bestigning". At den er spennende er en annen sak, jeg blir mer enn gjerne med på den både en og flere ganger, men Gausta ble altså hennes første topp av en viss størrelse.

Og Telemark er flott!