Stortur over Vik i Sogn (26.07.2010)  

(Og ikke minst Hestfjellet på 1547 en halv km sørøst for Rambervarden. Dramatisk utsikt! Er enda ikke registrert denne toppen...)

Irene var sliten etter turen gjennom Vangsnesmarka for et par dager siden, og foretrakk å slappe av på favorittstranda si sammen med noen venninner denne dagen. Hennes mellomstebror Vegard og kompisen Viljar var derimot ikke vonde å be. Jeg skulle med andre ord få kjørt meg, for Vegard var 17 år i 2010 og Viljar knapt 15, men sprek løpertype til tusen og med gode gener siden mora er en slags motbakkeløper.

Været var ikke superbra, men det var meldt bedring etterhvert. Vi ble kjørt til Grønsberg og starta på den for min del etterhvert velkjente stigninga oppover mot Flateng og Stuasetbotn. Det gikk radig oppover bakkene, og gutta hang bra på. Det ble litt mindre tid til å nyte synet av Nummestolane nå enn for en drøy måned siden sammen med Irene for å si det sånn...

Vi gikk rett på sak mot ei renne hvor bekken renner ut fra vann 1453 (moh) nord for den klumpete 1494-toppen. Her er det bratt og ura er delvis løs. En god del grus er det også. Jeg dro i gang noen motbakkeraptuser, og måtte kjempe hardt for å holde Viljar bak meg. Barnslig guttekonkurranse dette, men sånn er det nå en gang. :) Vegard ble ikke veldig distansert han heller. Litt flere turer, og vips så kan han bli en skikkelig tøffing!

Det gjorde godt å komme opp på ryggen og etterhvert ut på kanten over Stuasetbotn. Sola skinte sånn delvis både over og mellom drivende skyer. Det grønne landskapet vi så utover har etterhvert blitt en kjent og kjær del av min bevissthet. Bortgjemte, grønne og dype daler, grønne fjellrygger og store stup om hverandre. Vik i Sogn og dets omland oser av nasjonalromantikk, helt utrolig at det her også finnes noe som heter hverdagsliv...

Alle ivret etter å komme til topps på Ytstevarden, det høyeste punktet på Nummestolane, så vi rev oss løs fra utsikten etter noen minutter. Dessverre begynte nå skodda å komme sigende oppover fra sørvest. Vi holdt likevel motet oppe, det var tørt og fint å gå, og det skulle jo tross alt ikke være så verst i dag ifølge værvarslet. Mulgens brukte vi en halvtime til topps, og fant ut at vi hadde brukt ca 3 timer og et kvarter fra Grønsberg. Ikke verst!

Men utsikten var stort sett fraværende. Æsj (med stort ettertrykk på de to siste bokstavene), jeg kan altså ikke fordra å være på topper og ikke ha utsikt! I korte glimt kunne vi skimte Fresvikbreen ganske tett innpå i øst - sørøst. Jeg tenkte umiddelbart på romjulsfadesen i 2009 og var "ulykkelig" uvitende om at jeg 5 måneder og 2 dager seinere ville stå på toppen av breen i den herligste romjulsrevansje man kunne tenke seg...

Vi fant ingen grunn til å drøye lenge på toppen og fortsatte videre i det rotete terrenget i retning Rambervarden. Viljar var rask og spretten og løp nedover ur og skrenter, steder hvor jeg trengte adskillig lengre tid for å ta meg trygt fram. Vegard var omtrent på mitt ferdighetsnivå, så vi holdt sammen og nærmest himla med øya over den ekstreme fjellgeita som sprang nedover i forveien der borte. :)

Etter å ha passert flere hindre var vi klare for stigninga til Rambervarden, endelig litt motbakketrening igjen! På toppen drøyde vi ikke altfor lenge, for været hadde letta igjen, og jeg var ivrig etter å komme bort på Hestfjellet som ligger en drøy halvkilometer sørøst for varden, og med mye tøffere utsikt. Både faren til Irene og kartet mitt hadde forberedt meg på voldsom utsikt herfra, og det må jeg bare si: Hestfjellet skuffet ikke! Som ved et trylleslag lå grønne og trange Gullsetedalen 700 meter under oss med elva fra Svartavatnet som ligger i botnen oppunder Fresvikbreen. Sjøl sto vi på kanten av et digert stup mens vi så på alt dette. Til tross for fravær av sol og blå himmel var dette virkelig flott, kanskje fordi det var så mye grønt å se.

Nå var det min tur til å være fjellgeit, iallfall sett med Vegards og Viljars øyne. Jeg gikk langsetter kanten av stupet og tok bilder og fryda meg. "Din galning!" sa de to unggutta. :)
De skulle bare visst hva jeg har sett fra andre her inne på fjellforum/peakbook. Jeg nevner ikke navn...:)

Etter å ha sett oss mette på utsikten returnerte vi til Rambervarden igjen. Her traff vi en sprek trønder som hadde gått via Sutastigen, og den starter fra havnivå rett før veien fra Vangsnes svinger inn mot Vikøyri. Bra jobba!

Vi kom i gang med nedstigninga etterhvert, og verken jeg eller Vegard hadde sjans til å holde følge med raceren Viljar i brattene nedover mot Stuasetbotn og Flateng. Men vi tok oss litt tid til å slappe av i skråninga da vi var på høyde med 1494-toppen. Herfra bar det radig nedover til Grønsberg, og siden ingen venta på oss der gikk vi likegodt hele veien ned til asfaltveien nede i Seljedalen.

Der ble vi henta av Irenes far som for anledningen også var guide for noen østlandske venner som var på besøk. En fin tur var over, men jeg visste at jeg ville være rastløs i forhold til dette området helt til jeg en gang forhåpentligvis skulle stå på toppen av Fresvikbreen i knallvær. Det skulle vise seg at det ønsket ble innfridd gitt...:)

Takk for turen gutter! :)