Barre des Écrins - ukjent og vrien fransk perle! (01.08.2016)
Ascents | Barre des Écrins (4,102m) | 01.08.2016 |
---|---|---|
Barre des Écrins Dôme de Neige (4,015m) | 01.08.2016 |
Alpenes overdrevne utgave av Knutsholsbreen og Gjertvassbreen pluss litt til..."
Denne toppen er vel en av de mer eksotiske i Alpene. Sørligste 4000-meter pluss det faktum at dette området etter min mening fysisk ikke henger sammen med resten av Alpene. Det samme kan for så vidt sies om Gran Paradiso og omegn, forskjellen er bare at der sistnevnte stort sett er en stor utgave av trauste østlige jotunfjell så er Massif des Ecrins visstnok "Lille Karakoram" og selve juvelen ved fornavn Barre intet mindre enn "Vesle K2". Ordene tilhører en av østerrikerne som var på besøk hos Jan Petter da jeg sleit sånn på Dønttinden og blant annet Kyrkjetaket tidlig i april. Til tross for at det selvsagt her også er trafikk (faktisk beskrevet som "Mayhem" på uheldige dager i en Alpehåndbok) så kan det overhode ikke måle seg med Sirkus Mont Blanc. Og området er en nasjonalpark, fri for taubaner og annen styggedom som i mine øyne fratar fjellene deres glans. Her må du vær så god starte til fots fra 1874 moh ved parkeringa innerst i dalføret, og du skal til topps på 4102! Eneste inngrep er de to turisthyttene, og innafor rimelighetens grenser ser selv ikke jeg på det som noe inngrep i vond forstand...
Tunge sekker, slitetur og mareritt av en sovesal!
Egentlig er jeg både lei av at det blir sånn og lei av å måtte stå til rette for mine tunge sekker og det faktum at jeg til nå ikke fikser sigøynersekker med alt dinglende utapå. Det bare blir sånn, og i et fremmed land hvor man ikke kan stole på vannet som renner pga det som for oss nordboere er feil mineralsammensetning og dermed må kjøpe masse vann i tillegg til kosedrikk med smak som brus og saft så sier det seg sjøl at jeg stryker med glans. Med tanke på sekkenes tyngde syntes jeg det bar avgårde i et forrykende tempo med hele gjengen: Morten, Geir Arne, Sindre, Heidi og meg. Storslåtte omgivelser som selvsagt "kunne få selv en sunnmøring til å holde kjeft", men det var ikke mye tid til å nyte. Formen var heldigvis lysår bedre enn i april, så det gikk i grunn bra.
Eneste spenninga var bokstavelig talt høyspenning i lufta, men da det braket løs for alvor samtidig med at slusene åpnet seg hadde vi allerede funnet ly på første hytta på drøyt 2500 moh. Vi hadde det i grunn svært så koselig der inne med kakao og blåbærkake, men vi var etterlyst av betjeninga på Refuge des Ecrins, så da oppholdsværet kom kjørte vi på oppover. Da vi endelig kom fram etter litt brevandring og svært bratte 100 høydemetre på slutten var jeg kjørt i skuldrene på en sånn måte at sekken umulig kan ha vært kun 20 kilo tung.
Kvelden var hyggelig nok med trivelig vertskap og godt med mat. Og avslappende yatzy før leggetid. Men det var nå marerittet skulle manifestere seg...
Det skulle uansett være en kort natt siden frokost var rundt 02.30, men vi hadde vel alle et håp om noen timers søvn. Lufta i sovesalen var stinn, klam og varm. Og når vi snakker om til de grader søringer som franskmenn så er tydeligvis ikke lufting og frisk småkjølig luft ønskelig, så vinduene var stengt. Og jeg var selvsagt pissetrengt pga væskepåfyllinga i akklimatiseringsstil. Jeg lå der og holdt meg og utsatte i evigheter fordi vi alle lå i overkøya, og jeg frykta å sparke vedkommende under i hodet ved en eventuell "klatretur" ned på gulvet i mørket. Jeg stønna oppgitt for meg sjøl og trudde resten av gjengen sov, men de gjorde visst ikke det sa de etterpå. Tida gikk ubeskrivelig sakte mens jeg stadig vurderte min fortvilte situasjon. Det endte med to turer ned på dassen pluss masse felles skjebne og felles trøst da vi alle var offisielt våkne etter noen timers seigpining...
Siste smådetalj var lureriet fra Morten og Geir Arne, førstnevnte ba seigmannen om å overbringe beskjed til meg mens jeg romsterte oppi sekken at gruppa hadde blitt enige om å droppe hele toppturen. "Gå ut og sjekk, det er helt stint av skodde!" Jeg ble fælen, men rusla motvillig ut, bare for å bli møtt av en perfekt stjernehimmel... Helt i orden at de flira godt på min bekostning da!!
Glacier Blanc
Turen startet med mørkevandring ca 100 høydemeter ned til breen Glacier Blanc og videre langt innover denne. For min egen del følte jeg meg svært liten i forhold til omgivelsene, men det var mystisk og til tider magisk å gå der i mørket og vite at været var perfekt og at fjella var enorme på begge sider. Man går i evigheter uten at daggry har noe påfallende behov for å melde sin ankomst. Det blir tid til å gruble over hva som venter av sånt...
Plutselig ble jeg revet ut av tankespinnet av noen enorme hvite konturer! Det var breflanken på selveste Barre, eller Ekrinsen vår. Dagslys var ikke nødvendig for å fatte at dette virkelig var stort og skremmende. Samtidig var det såpass kort til selve foten av flanken at det var like greit å ta på stegjern og binde seg inn i taulag. Og sakte men sikkert lysnet det til Øyvindvær så dette mystiske fjellet åpenbarte seg i all sin truende og estetiske prakt. Det så ut som en forvokst Store Knutsholstind med hengebreen fra holet, bare at Gjertvassbreen også var til stede pluss ganske mye attåt. Mitt voldsomste synsinntrykk fra Alpene? Vanskelig å si nå i ettertid, men det er godt mulig svaret er ja...
Breflanken og toppen
Det gikk en blanding av pent og pyntelig og radig for seg oppover brefallet. Jeg hadde med meg digre Aconcaguastøvla fordi jeg bare har lefsete støvler ellers, og disse er så stive at det lett blir gnagsår. Opp her var det spesielt venstre stortå som fikk føle på det. Men vi vant masse høyde og kunne etter hvert se et lavereliggende skyhav i det fjerne samtidig som vi kunne kose oss med følelsen av gradvis å kunne se ned på de flotte fjella som omkranset Glacier Blanc.
Soloppgangen som satte fyr på brefallet i godværet ga meg assosiasjoner til morgenen på Gjertvasstinden i 2005 og morgenvandringa langs Beerenbergs kraterkant i 2011. Alt var så digert her! Og vi nærmet oss "parademarsjen" under selve toppryggen. Vi var vel flere som måtte klype oss i armen for å fatte at vi var våkne...
Vel oppe på sadelen mellom den såkalte turisttoppen og den tøffe ryggen mot hovedtoppen fikk vi et solid slag i trynet i form av et småisete og fryktinngytende klatreopptak i første omgang og mer til i vente over der igjen i retning sistnevnte. Hva nå? Det frista ikke å prøve opp der, og snøflanken vi hadde gått forbi lenger nede krevde at vi forserte bregleppa. Flere, jeg snakker iallfall for meg selv, begynte å resignere litt nå. Og da jeg sikra Heidi ned den bratte skråninga fikk jeg en forsmak på det som skulle plage meg og delvis ødelegge turgleden i flere timer framover: En klønete snublebevegelse, og hele venstre stegjernet løsna. I svarteste heiteste....!!! Nå igjen! Pån igjen med denne bedritne stegjernstradisjonen min! "Du hører hjemme i søpla du elendige jern! Hvorfor kan ingen stegjern gi meg sjelefred???!" Og jeg hørte kanskje for meg Otto Jespersen med harmdirrende pekefinger si "Jeg HATER stegjern!!!"
Flanken og toppryggen
Etter en del knot kom jeg meg baklengs ned til resten av gjengen. Det vil si, Morten var alt i gang med sikringsarbeidet sitt/vårt oppover den bratte og harde flanken over bregleppa. Med isskruer som sitter som støpt skal dette være sikkert som banken, men alle vet at banken aldri er 100% trygg likevel. Og når man ikke driver med mye klatring eller sikringsturer så blir det fort kilent. Jeg foretrekker normalt egger framfor flanker. Stå i kø på ei snøbru over gleppa gjør ikke saken veldig mye bedre. Men psyken min er nok bedre enn hos den jevne Besseggenvandrer, og snøbruer er normalt sterke. Alle gutta var enige om at toppen med dette måtte få en sjanse, men Heidi var fornøyd og skulle slappe av i sola og kose seg. Det skulle ikke bli så trivelig for henne likevel...
Det gikk i grunn helt greit å sikre seg opp flanken, men på ryggen begynte venstre stegjern på nytt. Av og til må en bare begynne å lure: Var venstre stegjern løsere enn høyre eller? Sistnevnte satt som støpt, men venstre var en slu jævel som mobbet vettet av meg og sørget for unødvendig stress og mistrivsel. Stadig måtte jeg sette meg ned og få det tilbake på plass og stramme det jeg var kar for. Og når underlaget er bratt og snøfritt berg så blir man både engstelig og omstendelig siden stegjernet ikke er til å stole på. Resten av gjengen syntes sikkert jeg somlet noe aldeles uutholdelig. Og jeg "hatet" intenst og lurte på hva galt jeg har gjort som fortjener å oppleve dette gang på gang. På tide å skifte til en annen aktivitet eller...? Ikke helt forresten, men husk at du er skaumann, du hører hjemme i naturtyper hvor alt kan tas på hælen, ikke oppi ekstremt luftige og krevende fjell som fordrer perfekt utstyr og effektivitet og planlegging i absolutt alt en foretar seg...
Veldig synd at alt det overfornevnte skulle legge en så stor demper på tilværelsen, for omgivelsene var av det sjeldent fantastiske slaget. Men jeg ser ingen grunn til å rosemale sannheten. Iblant holdt jeg på å sprekke av sinne og frustrasjon! Uansett så sneglet vi oss forbi alle hindringer, og de sto jo i kø. Spesielt luftig var et lite hakk man måtte småskreve litt over, og der var det jaggu meg smalt også. Plutselig følte jeg at Mercantonegga ble overgått, ikke i estetikk og stil, men i grad av utsatthet. Kjempebratt stein- og snøflanke på ene sida og kanskje tusen meter rett ned på den andre og videre tusen meter bratt skråning ned mot en breelvdal som faktisk så riktig så idyllisk ut. Denne passasjen ville bli spennende på returen...
Det var nok av småutfordringer videre som sinket fremdriften oppover ryggen, og varmen og luftfuktigheten så etter hvert sitt snitt til å danne drivende skyer omkring toppen. Æsj, men ikke noe å dvele altfor mye med. Det er jo syklusvær i Alpene om sommeren, og skyene kom og gikk. Jeg greide dessverre ikke å glede meg så mye over omgivelsene som jeg burde gjort, preget av stundens alvor som jeg alltid blir når jeg får meg en trøkk i form av stresset jeg gjennomgikk på hele ryggtraversen. Men landskapet var selvsagt rått, og i det vi nådde topp-punktet fikk vi uten forvarsel slengt ei vanvittig fjellkjede midt i fleisen på kloss hold. En enormt imponerende rad av tøffe tinder som sikkert var 3600-3900 moh som skyene ikke greide å skjule lenge av gangen. Det første jeg kommer på å sammenligne dette skuet med er synet av Vysoka og Gerlach fra den slovakiske toppen av Rysy, bare det at selvsagt var dette enda en god del mer imponerende, for å si det litt forsiktig.
Etter obligatorisk seigmannseanse var det på tide å tenke på returen. Den ville nødvendigvis ta sin tid, og vi tenkte alle på Heidi som satt der nede ved bregleppa og ventet på oss. Det som uansett var helt sikkert var at det ikke kom på tale å ha stegjerna på motsatt vei! Nå ville jeg få lov til kun å konsentrere meg om taubruken og klyvinga i de luftige omgivelsene uten det jeg oppfattet som "ondskapsfull" tilleggstrøbbel.
Som så ofte før så virket knotepartiene enklere på vei ned. Kun ved det berømmelige hakket var det kilent for nervene. Det er helt utrolig å holde rundt et berg som heldigvis fra naturens side henger fast med resten av underlaget og berggrunnen sånn at man kan stole på det og dermed sikre seg bøttetak i "kampen mot avgrunnen", for så luftig har jeg aldri hatt det under føttene mine før, rent bortsett fra samme sted under oppstigninga. Uten tau her hadde nervene slått dødelig klikk, det er nok ikke noe å lure på. Nå gikk det derimot helt fint, selvsagt! Men jeg må si meg mektig imponert over Sindre, som til tross for å være et slags kondisfantom her må gå inn under betegnelsen novise. Joda, han pustet anspent, men var ellers rolig og psyket aldri ut. Og det på mitt livs kanskje mest utsatte passasje etter Kjerringi...
Vi kom oss til slutt helskinnet tilbake til ryggen hvor den bratte snøflanken over bregleppa ventet. Nedover skulle vi rappellere, og siden det var lenge siden sist for min del pluss at underlaget ville være uvant i den forbindelse hadde jeg visse sommerfugler. Men først måtte det drikkes. Morten trengte også væske, og jeg delte villig vekk til vår tross alt eminente fjellfører. Men han har en tendens til å miste diverse ting utfor stup og skrenter, denne gangen var det kun flaskekorken det gikk utover, men det betydde at det måtte drikkes i stor stil for å sløse minst mulig av 2-litersflaska...
Når det er lenge siden siste rappell (det var på Storen i fjor faktisk!) blir man litt nervøs, spesielt siden det nå var ned en glatt snøflanke. Sindre var først ut, og det var vel det beste for Heidis del. Hun kunne saktens trenge litt trøst nå, for vi skjønte fort at all ventinga i ensom majestet sammen med den nådeløse naturen hadde vært en påkjenning for henne. Ikke lenge etter var resten av gjengen ferdig med rappellen, like hele alle sammen. For denne gang...
Rasdrønn på nedturen
Nedoverturen i Alpene er som regel ei stressende greie. Så også denne gang. For min del gleder jeg meg over hver bidige høydemeter jeg mister fordi jeg lengter ned i lavere lende hvor høydesjuken får dårligere levekår. Da er det slitsomt å se at en fortsatt befinner seg høyt over for eksempel et punkt med kjent høyde som er "altfor høyt". Det er som å gå på Josten, målet kommer aldri nærmere. I tillegg er det om å gjøre å unngå rasfare, derfor den såkalte alpine starten. Nå var vi langt på overtid...
Ikke før hadde Morten bedt meg om å raske på under et overheng av taktiske grunner så braket det løs i nærområdet så det gikk gjennom marg og bein på oss små menneskekryp som plutselig følte oss som ubetydeligheter overfor naturens makt og velde. "Nei detta liker jeg ikke i det hele tatt!" sa Heidi etter rasdrønn nummer tre, og stjal egentlig orda ut av kjeften på meg. Det var ikke lystelig å tenke på at det var seint og varmt, og at vi hadde rastunga å forsere på tampen før vi kunne føle oss trygge på Glacier Blanc. Vi gikk på så godt det lot seg gjøre med stegjern og tau, og klarte oss selvsagt bra, for det er jo normalen selv om man frister skjebnen...
Nå var Morten og jeg "ferdige", men Geir Arne ville forte seg ned til depotet vårt under Refuge des Ecrins. Bak meg kunne jeg høre Sindre og Heidi prate om at de var fornøyde og ferdige med denne typen tur i ferien sin.
Framme ved depotet gjorde jeg klar for mitt livs verste sløsing. De tre andre dro i forveien mens jeg og Morten tømte flasker og kastet brød (mulig jeg prater mest for meg selv), for en ting var sikkert, vi ville ha lett sekk nedover. Og jeg følte stadig på at jeg hadde hatt vel tung sekk motsatt vei og trengte hvile for ømme skuldre. Tenk på all væske jeg sølte bort i gave til snøen på Glacier Blanc? Masse Capri Sonne og fransk brus og fransk kullsyrevann. Og alt brødet og osten håper jeg noen dyr og fugler fikk nytte av...
Nedoverturen er det lite å fortelle om bortsett fra et møte med to søte murmeldyr. De er vakre beverekorn uten hale. Verken jeg eller Morten hadde mye å si, det var heller ikke spesielt rart, for det hadde vært et særdeles belastende døgn. Innimellom lot jeg meg imponere av de tøffe toppene vi hadde midt i mot som ikke engang var 4000-metere, og følte meg privilegert som fikk oppleve dette landskapet.
Og vips så var vi nede ved bilen hvor Geir Arne "Tut og kjør" ventet (ikke fullt så enkelt i virkeligheten!!) og kunne legge bak oss det jeg vil kalle et prestisjefylt kapittel i vår merittliste.
Takk for turen Barre!
Barre des Ecrins - et fjell flottere enn Mont Blanc spør du meg! Ekrinsen glemmer vi aldri, gjør vi vel??!!! Mulig jeg legger overdrevent vekt på dette i all min alpine uvitenhet, men jeg føler at jeg har vært med på noe svært eksklusivt. For all tid vil dette være mitt favorittfjell i de franske alper.
Takk for turen alle sammen!
User comments