Raudbergsnuten - pent vær i vest og bøllete skyer fra øst! (07.10.2016)  

Laber peakbookmotivasjon

For tida er den temmelig laber, derfor blir det lite turrapporter fra meg. Kameraet døde i fjor høst, det skjer så mye stadig vekk, utgiftene florerer og sååå god råd har jeg ikke. Nytt kamera lar vente på seg.
Samtidig synes jeg ikke at ut på tur aldri sur-været verken på Skagastølsryggen eller peakbooktreffet gir noen grunn til overentusiastiske turrapporter, spesielt ikke siden det var fullt mulig med knallvær både like før førstnevnte og like etter sistnevnte.

Men de som trur noe annet får tru om igjen, for min fjellmotivasjon er konstant, jeg lengter alltid etter store flotte turer! Og selv om det heller ikke denne gangen ble full klaff på grunn av meningsløse og presserende skysystemer fra øst den aktuelle fredagen så var turen såpass flott at jeg ble litt motivert til å skrive om den...

Årdalsrunda

Denne har jeg og Morten hatt på gjøremålslista en lang stund, og nå var tida inne med tanke på godværsperioden...

Etter å ha parkert øverst i boligfeltet på Årdalstangen (hvor jeg for øvrig fikk se med egne øyne at det er sant at man ser toppen av Storen!) bar det oppover stien mot Middagshaugen. Fram til trimposten blir nok denne gått av mange ivrige mosjonister, men vi traff kun en person som kom nedover. Stien var stort sett god, og det var formen også, men vi hadde hver vår tunge sekk, Morten pga kamerautstyr og jeg av vante årsaker som jeg om ikke annet forstår veldig godt selv. Eller kanskje det skyldes undervurdering av egen form? For jeg trenger stort sett ikke all maten og drikken jeg har med...

Morten undervurderer også sin egen form. Mulig vi begge er over toppen og treige i starten av aldersmessige årsaker, men når langturen skrider fram så viser det seg at seighet og kondis er til stede i rikt monn. Morten peste etter hvert på i brattene mot Middagsknatten og jeg var kjempefornøyd med meg selv fordi jeg hang på! Formen er noe helt annet enn "min flaue opptreden" på Stav i april, og den fadesen skyldtes nok at jeg var sårbar etter påskeinfluensa og for tidlig hardkjør i Romsdalen pluss feil næring innabords den aktuelle dagen. Pusten jeg kjente på under økta her i første tredjedeldel av Årdalsrunden var av godt gammelt merke.

Det var ikke feil å stoppe opp ved varden og kikke utover den flotte utsikten vi allerede lenge hadde nytt. En av landets mer interessante sådanne på grunn av relieffet hvor man ser alt fra 3 moh til 2405 moh! Den ødelegges jo til dels av skjemmende kraftlinjer i forgrunnen som gjør motivet til en mulig klassiker til et forsidebilde i et eventuelt hasteblad med nedbygging av vakker norsk natur som tema, for anledningen Årdalsvatnet med fagre vestlandslier og Hurrungane majestetisk tronende over. Men disse kraftlinjene er gamle, jeg vet det. Og ikke fullt så dominerende fra 1122 moh som fra første halvdel av stiruta...

Herfra tok snøen gradvis over som underlag, og det var ikke noe godt nytt for Morten som brukte joggesko. Men stort sett var snøen helt ok å gå på, selvsagt med noen gjennomslag, sånn vil det alltid være. Uansett hadde vi for dagen ganske god balanse og hoppa delvis fra berg til berg, og overraskende fort var vi på Munkenosi. Verre enn snøunderlag var de meningsløse skysystemene som kom drivende fra øst, og det skulle ikke stå på kraftig vindhjelp for de mindre pene grådjevlene.

Egentlig både stemningsfullt og absurd vær her oppe på disse forblåste nosene og ekene i denne sørlige årdalske fjellheimen. Med gjenglemt skalljakke måtte jeg ty til dunjakka allerede fra Middagshaugen, hvis ikke hadde jeg vel nærmest fryst i hjel i den bitende kalde vinden, og toppene på Klypedalsnosi og Avdalseken var ingen blivende steder. Vestlandet hadde 100% Øyvindvær, mens stygge (nei dere er overhode ikke vakre hvis det var det dere innbilte dere!!!) skysystemer sør- og østfra (!!) lagde kvalm som selvsagt slukte eller kappet øvre halvdel av jotnene med Hurrungane i spissen i dette bøllete korstoget drevet av oppmerksomhetstrang i "ut på tur aldri sur"- og "det finnes ikke dårlig vær bare dårlige klær"-ånd. De sendte noen små og mellomstore satellitter vestover for å bedrive tvilsom reklame der, men merkelig nok lyktes de ikke så godt med det, og tilløpet sørfra lot oss etterhvert være i fred. Da vi kom til topps på selve 1807 befant vi oss stort sett under en blå himmel, men styggedommen var rett over Berdalseken noen "steinkast" unna.

På veien nedover ryggen i retning mot Melsete i lavlandet måtte vi bare la oss imponere av omgivelsene. Fossdalen omkring 800 meter under oss og den mektige ryggen med det nifse nordøststupet på Raudbergsnuten var iallfall jotundekket verdig. Høydeforskjellene er voldsomme i Årdalsfjella, vi er ikke lenger i Jotunheimen, men det er jotunsk soliditet over dette landskapet. Og Raudbergsnutens profil har alltid fulgt meg i det fjerne på mine turer i Utladalsområdet. Før trudde jeg det var Berdalseken, men det eneste den slår nuten på er sine sju ekstra meter over havet.

Videre nedover det klassisk trange vestlandsterrenget var det en befrielse å kunne småhoppe nedover på myk vegetasjon etter å ha gjennomgått den sedvanlige steinurslitasjen. Vi unngikk også å gå oss fast i småstup og kom oss overraskende enkelt over Fossdøla. Kort etter fant vi stien og sparte dermed masse tid nedover mot Løst. Stadig fantes små idyller som under andre årstider kunne friste til bad, eller bål på denne årstida. Synd for oss naturromantikere at dette området er preget av kraftutbygging. Fossdalen er nasjonalromantisk som bare det, men høyt oppi ene fjellsida finnes demninga på Berdalsvatnet.

Mens vi bremset oss nedover brattene mot Årdalsvatnet måtte vi bare betrakte det imponerende stupet på Steiggjeberg, et stup som sikkert har stort raspotensiale, som det meste i denne bratte kommunen. Kom oss omsider ned til gamleveien og munningen av den gamle tunnelen, men den frista ikke Morten på grunn av tydelige spor etter steinras fra taket der inne. For at logistikken skulle gå opp måtte han nemlig sykle tilbake til Årdalstangen for å hente bilen, og Steiggjetunnelen fristet bare sånn måtelig. Heldigvis kom det ingen biler kjørende bakfra, jeg kunne ved selvsyn konstatere at det tok flere minutter fra han heiv seg på sykkelen til det kom en bil i samme retning.

Selv bedreiv jeg tida med noen joggeintervaller på gamleveien pluss litt armbøyninger, ganske amputerte på grunn av all skulderslitasjen denne turen hadde ført med seg.

Alt løste seg fint med billogistikken, og vi kunne kjøre mot Øvre Årdal og Valdres med en god turfølelse innabords! Terningkast 6, men pga skyinngrepene kan den ikke bli terningkast 7 i tankene. Uansett bare å takke for nok et fint turminne...