Ja så ble du endelig vår da Sølen! (10.09.2011)  

Av en eller annen grunn hadde jeg aldri viet dette fjellet spesielt mye interesse de første 16 åra av mitt liv som fjellfrelst. Femundsmarka var et område som i perioder lokket og dro, uten at jeg har fått gjort noe med det enda, men Sølen var bare et fjell jeg visste eksisterte, og det var det. Mye skulle endre seg da jeg skikkelig fjellturfrustrert tidlig på våren 2008 kikka gjennom turrapporter på Toppomania. Her vrimlet det av turrapporter som handlet om Rendalssølen, og etter hvert begynte jeg å koble sammen den trauste skaustemninga som hviler over Hedmark med et digert og fascinerende fjellmassiv i slekt med Rondane som egentlig ikke passer inn i omgivelsene og derfor er desto mer spennende. I min tidlige ungdom hadde jeg jo innimellom fantasert om et tilsvarende fjellmassiv inni Finnemarka…

Som alltid går det lang tid fra jeg begynner å drømme om et fjell til jeg får gjort noe med saken. Jeg sitter som regel som ”værslave” og følger med på yr, storm og værmeldinga på NRK og TV2, og klarer aldri å bestemme meg pga faktorer som usikkert vær, vinglete varsel og kronglete ankomst. Året 2008 tok etter hvert slutt, og det påfølgende gikk også mot slutten da Mayhassen plutselig også begynte å fatte interesse for Sølen. Vær og annet kræsj som ødelegger planer kom stadig i veien for framstøt, men endelig – i dette regnets store sommer – skulle ventetida være over!

Jeg tok toget til Hamar fredag ettermiddag og satt på med Øyvind og Jorunn videre oppover. På veien stakk vi innom Arne og Turid på Rena og hadde det riktig så hyggelig der. Men seint var det, så det var på tide å komme seg videre. I nattemørket kom vi endelig fram til parkeringsplassen ved Gravåsen og slo oss til der, Øyvind i bilen, og jeg og Jorunn i hvert vårt telt.

Jeg våkna til et mareritt tidlig på morran, det var jo regndråper som traff duken! 2011 altså!!! Vi utsatte frokost og avmarsj ei stund, og rakk å høre at det ble opphold og at regnet startet på nytt, men da vi endelig sto opp så det ut som om jævelskapen var på flukt sørover. Fint, vi vil ikke ha dere her!!

Det ble rusling i lettgått terreng nordøstover mens vi hele tida hadde god utsikt mot Sølenmassivet. Sola skinte og gjorde livet lystig å leve, så praten gikk muntert langsetter stien. Ganske snart åpenbarte fjernutsikten vestover seg, og der lå Rondane med en aldri så liten snøklatt på Slottet. Ellers var det jo lite snø sammenligna med samme tid i fjor. Sølnkletten minnet ikke så rent lite om en vulkan fra denne kanten, spesielt siden det for anledningen steg en loddrett skystripe opp av den.

Ganske snart tok vi av fra stien og rusla oppover steinrøysa i retning sørtoppen. Stort sett en enkel sak det, og etter relativt kort tid var første Sølentoppen i boks. Det smakte å se utsikten over den skogkledde Misterdalen der nede på vestsida. Det var drivende skyer på alle kanter nå, ganske stilig og dramatisk å se på, spesielt fordi det av denne grunn ble svært så trolsk rundt Midtre Sølen. Men jeg vil jo ikke at sånt skal ta overhånd da. Vi måtte vel regne med at det ikke akkurat ville bli knallvær på resten av traversen, men spesielt jeg klamret meg til håpet om sol og blå himmel.

Det tok ikke lange tida nedover, og nå møtte vi på rene “folkevandringen” langs den merka ruta mot midttoppen. I greit loffetempo bar det oppover, og ettersom vi vant høyde på nytt gikk det også opp for oss at skyene hadde trukket seg unna på alle kanter mens sola skinte fra en himmel som var mye mer blå enn grå.

Midtre Sølen er en gromtopp! Det er langt ned til Sølenholet, man får sterke assosiasjoner til å være på Tjørnholstind og se ned i Nordre Tjørnholet, men her er selvsagt ingen bre å se. Uansett er det enda lenger ned her på kanten av Sølen. Utsikten var upåklagelig, og vi koste oss med noen litt for harde, men likevel absolutt smakfulle brownies, og livet var godt å leve. Endelig var vi her! Er dette Hedmarks kongefjell, eller må vi til Rondane for å finne det? Ikke godt å si, og det er kanskje ikke noe poeng heller. Men Midtre Sølen står ikke tilbake for en eneste enkelttopp i Rondane etter min mening. Godt du ble vår til slutt da Sølen! :-)

Vi måtte få med oss nordtoppen også. Det var stort sett artig klyving nedover, men Øyvind var selvsagt raskere enn meg og Jorunn. Så godt det lot seg gjøre fulgte vi kanten av stupet, for det var her det var spennende å være. Jo lenger ned og bortover mot skaret vi kom jo mer imponerende ble veststupet på Midtre Sølen. At det kan være såpass alpint i Hedmark da gitt! Ja de bør se Sølen på nært hold de som trur at dette fylket er ei ensformig skauvidde…

Opp til Nordre var det enkelt, og her kom utsikten mot Sølensjøen til sin rett. Været var fortsatt fint, og vi slappet av mens vi observerte et par båter der nede. Vet ikke om det dreide seg om lokal fiskerinæring eller om det var for rekreasjonens skyld. Harmonisk var iallfall panoramaet vi hadde, og jeg må si at spesielt Elgpiggen frister til besøk senere, kanskje vinterstid.

Vi måtte se å komme oss ned igjen, for det var over ei mil å gå tilbake til Gravåsen, og klokka gikk styggfort. På vei nedover den bratte ura kunne vi se skyene mobilisere igjen, og jeg tenkte at det var jammen bra vi slapp nedbør på denne turen, for da hadde det vært ille her nå. Masse ustabil ur, skikkelig pest og plage for meg dette, men det går som regel bra bare man tar tida til hjelp.

Det gjorde godt å kunne lange ut igjen, og transportetappen tilbake mot utgangspunktet var av det lettgåtte slaget. Men mørket klarte å innhente oss noen kilometer før mål. Egentlig ganske stemningsfullt.

Vi kom omsider fram og satte i gang med å hente tørrgreiner og kvister, og ganske fort hadde Øyvind fyra opp bålet på plassen der. Vi ble sittende og nyte god mat og drikke mens praten gikk. Bål og mørke er alltid trivelig, men etter et par timer som gikk så altfor fort var vi såpass trøtte at det bare var å komme seg inn i både telt og bil. Bare for å understreke at det var vår tur til å være heldige denne gangen så satte regndråpene i gang med sin sedvanlige tromming mot duken like etter at jeg hadde rigga meg til i soveposen. Akkurat nå gjorde det ingen verdens ting! :-)

Tusen takk til Øyvind og Jorunn for en trivelig tur med koselig turfølge!

http://vimeo.com/29318592