Mislykka forsøk på Raundalsryggen (10.02.2012)  

Siden jeg skulle besøke Irene på Voss tenkte jeg at en egodag over Raundalsryggen var noe jeg måtte få til. Jeg har lenge tenkt på den, og etter turartikkelen i DNTs årbok for 2007 har interessen eskalert. Raundalsryggen minner jo stedvis om traktene rundt Myrdalsbreen, så jeg var liksom ute etter å delvis friske opp gamle minner også.

Men drittværet ville det selvsagt anderledes. Det finnes mye mer knallvær i den norske fjellheimen enn det folk flest oppleser og vedtar, men tendensen er klar, finværet foretrekker perioden mandag-onsdag! Og med avtaler som grenser inn mot ei helg så fungerer det svært dårlig. Sånn var det denne uka også. Jeg visste vel innerst inne at slik ville det nok gå...

Med nattoget som "oppladning" og busstur til nesten Øvre Fenno la jeg i vei mot Fennestølene. Sekken var nok nærmere 20 kilo fordi jeg skulle overnatte hos Irene, men jeg kom jo ikke til å treffe henne før langt utpå kvelden, og hvor ellers skulle jeg gjøre av alt jeg hadde med meg? Dagsformen var ikke av den beste sorten, men jeg skyldte på nattoget. Ikke var det spesielt inspirerende å gå heller, jeg skjønte raskt at denne dagen ville bli hvit og kjedelig.

Det hele ble et pliktløp. Jeg kunne jo ikke avbryte uten å ha prøvd noe, for alternativet var inaktivitet, og vektbevisstheten min er av typen "man skal aldri gi noen overflødige gram lillefingeren!" Så det var bare å bite tenna sammen. Men du verden så uinspirerende!
Jeg har for lengst forstått at blant fjellfolk er det fyfy å slenge dritt om ruskevær og dårlig sikt, sanne fjellvenner skal sluke alt rått. Spennende er det visst også. Greit nok det, men for meg er det ikke sånn. Da får det heller være at jeg ikke er en ekte fjellmann, det kan jeg fint leve med. Bare fjellet snart gir meg noen legendariske stunder i mitt unevnelige vær...

Spennende ja, klart dette ble spennende. For det blir jo det når lyset er så flatt at selv om man ser Horndalsnuten på noen km avstand så aner man ikke hva man har rett foran skituppene. Det var nok ikke 100 meters stup, kartet viste vel nærmere det stikk motsatte langs ruta, men det kunne jo slumpe på et eller annet 10-15 meters hakk, og man kan sikkert dø av det også om man lander "riktig".

Bittert dette, siden GPSen funka hadde jeg tenkt å iallfall få treninga ved å bestige første topp på ryggen, men for meg kan ikke GPS hjelpe mot skummelt flatt lys. Da blir jeg vel "overvektig" i helga i stedet da vel, tenkte jeg og snudde uten å blunke et sekund da jeg kunne ane en skavl langt der nede under det jeg trudde var ei jevn og slak skråflate oppunder Veten. Ingen grunn til å risikere noe, hit skal jeg jo tilbake i perfekt vær på vårskitur enten i år eller seinere.

Jeg skled den lange veien ned til asfaltveien fra Byrseteggi som var eneste toppen jeg fikk med meg. Det var forholdsvis greit overstått. Deretter langvarig rusling til bussholdeplassen langs hovedruta mellom Voss og Granvin. Mange lurte sikkert på hva det var med han raringen med stor sekk og skibag som rusla bortover veien, og en snill kar tilbød meg også skyss, men jeg takket høflig nei. Det var da bare 2 km til busstoppen, og bilen hans var såpass liten at sekke- og skisamvittigheten gnagde. Uansett hyggelig tilbud! :)

Dermed ble det heller mer av en trivelig sammenkomst med Irene. Vi vet vel enda ikke helt om vi har gitt hverandre opp eller ikke, vennskapet er der i rikt monn iallfall. Taubanetur og skitur på Hanguren ble det også tid til i løpet av helga.

OT: Men overvekta kom, som venta, og "straffen" for det ble ei utenatt nederst i marka natt til i dag. Jeg passet selvsagt på å gå en solid omvei via Skimten med oppakning først for å bøte på skaden. Virker som det funka greit, bortsett fra en småskade i form av et arr langsetter nesa på grunn av et ublidt møte med ei grein ved leirplassen.

Ellers må jeg rette en stor takk til Sveinung Klyve for masse verdifull informasjon om Raundalsryggen med mer! Kanskje får vi til en tur sammen en gang...:)