Marka på langs fram og tilbake (25.02.2012)

Det var på tide med en fjerde tur av denne sorten. Første gang uten blåswixføre, og det var på ingen måte noen fordel for meg. Men med mer isklister burde det gått bedre. Uansett godt fornøyd, sjøl om vinden og de drivende skyene godt kunne holdt seg unna, spesielt under matpausene.

Å gå fra inngangsdøra hjemme i Drammen (hvorfor sier man stuedøra?) til Breili og tilbake som en dagstur har sterke tradisjoner i Brekkeslekta, kanskje spesielt hos faren til en av tremenningene mine. Han gikk turen 9 helger på rad en vinter, det var sikkert på 60-tallet. Og så hadde han ikke minst mye bedre smørekunnskaper enn meg.

Far har vel totalt gått turen 8 ganger. Det var enklere før sier han, for da gadd alle å brøyte, og resultatet var etterhvert et nettverk av løyper i marka, et nettverk av et mye større (om enn smalere) omfang en nå til dags. Og man gikk over vanna. Den som kunne ha opplevd måneskinnsturer over Glitre på tilbakeveien... Men kulda er ikke like kald nå som da, og Glitre er nok ikke spesielt trygg å krysse, et gedigent vann med usikker is.

FØRSTE BREILITUR

Ingen her i huset har glemt min første Breilitur som jeg foretok i en alder av 17,5 år midt under Lillehammer-OL, nærmere bestemt 19.februar 1994. Jeg var nervøs og spent på forhånd, men det var knallvær og blåswix. I motsetning til i dag måtte jeg brøyte litt på høyde med Vikersund. Traff en gjeng på toppen som lurte på hvor jeg kom fra, og da jeg sa Drammen ble de ivrige på å dele niste og cola med meg. En av de lånte meg til og med den store mobilen sin så jeg fikk varslet far om at jeg var halvveis og at alt sto bra til. Jeg fikk aldri anledning til å takke dem for det, noen av de jobba i en eller annen bank, var det Modum Bank mon tro?

Turen hjemover forløp fint, og far foreviget mitt stolte og lykkelige smil da jeg ringte på og han kom ned og åpnet for meg. Nå var jeg endelig en av de store gutta i slekta!

Men jeg var altså så sliten at jeg ikke orket å spise, enda jeg gledet meg enormt til det. Først halvannen time seinere klarte jeg å få i meg mat uten å bli kvalm. I fjor skjedde jo det samme med Sondre på viddaturen vår da vi kom fram til Glaimane.

Ellers husker jeg at det for meg var denne kvelden Otto Jespersen begynte å eksistere. Han spurte diverse idrettsutøvere hva de følte nå. "Hva føler du nååå? Akkurat nnåhhh?"

DAGENS TUR

Altfor laber aktivitet den siste tida, mye kosetur pluss mislykka Raundalsryggforsøk. Påprakking av usunn mat fra alle kanter, spesielt på jobb. Jeg bare måtte til Breili sjøl om det ikke var blåswix! Så lenge isklisteret satt på gikk det bra, men med kun universal resten av turen ble det tungt. Følte meg i perioder moden for gamlehjemmet, flere steder greide jeg nesten ikke å karre meg av flekken. Mye glepping fører etterhvert til utbrudd, men i dag var det lite banning, mest ÆÆÆÆ eller UÆÆÆÆ ved de verste glipptaka.

Noen steder var det såpass bratt at det var like greit å ta av seg skia siden det ikke akkurat var silkeføre. Men overraskende fort til meg på ikkeblåswix å være nådde jeg Breili. Det satt to stykker og slappet av nedi hellinga, og deres to bikkjer ønsket meg velkommen på sin måte. Men siden jeg liker bikkjer virka ikke morskheten deres på meg, så den fiendtlige bjeffinga gikk over i kjedebjeffing. Og det var litt av noen komiske pipelyder disse setterne (?) ga fra seg.

Det hadde gjort seg med mye mer sol og mindre skyer som dekket til sola, og at det skulle blåse sånn syntes jeg var tåpelig. Burde jo fyra et dagsturbål, men pga somlinga som skyldtes føret rakk jeg dessverre ikke det.

Turen hjemover var prega av flotte utsikter, men jeg hørte ikke noe skrål fra Vikersundbakken, det hadde jeg faktisk forventa. Like greit det. Enkelte slake partier fikk jeg faktisk godt betalt for at føret var som det var, jeg suste avgårde der hvor det normalt ville vært diagonalgang. Men Fløytenbakkene og Dritabakkene var forferdelige med ski som stadig glapp, og gjerne på en sånn måte at de sparket vekk beina under meg.

Belønninga var et raskt nedrenn forbi Tverken og hjem. Jeg får takke meg sjøl for i dag!

Glemte å ta med GPS, disse turene er normalt anslått å ligge på mellom 6 og 7 mil et sted.