Skyer og sterk vind, men likevel fint i Valdres! (24.03.2012)  

Egentlig ville jeg til Jotunheimen denne helga, men Jan Petter orka ikke tanken på å kjøre helt rundt i løpet av ei vanlig helg. Det hadde jeg relativt få problemer med å forstå, vi hører som regel ikke med til de som orker sånne maratonprosjekter med altfor mye bilkjøring. Og det viktigste var vel å få til en fellestur igjen, forrige gang jeg og Jan Petter var på stortur sammen var på Leirhøe og Vestre Memurutinder i pinsen 2010.

Uansett ville jeg "hjem" i fjellsammenheng, og siden Sogn ble avlagt besøk sist måtte det derfor bli Valdres denne gangen.

Det var selvsagt fredagen som ble den beste dagen. Den tilbrakte vi i bil mens det var lyst og ute i det fri langs Helinvegen fra Vang etter at skumringen gradvis gikk over i nattemørke. Et par på skuter tilbød oss sekkeskyss, og siden de spurte så pent så fikk de lov, de satte sekkene igjen der hvor det flatet ut. Dermed bar det ganske fort inn i den kronglete bjørkeskogen. Over myrer og inn mellom sterkt forgreinede trær. Det var mørkere enn iallfall jeg hadde regna med, kanskje fordi det var så lite snø. Det lille av måneskinn hjalp ikke stort, men med månen og Venus som veiviser kunne vi holde retningen mot Grindetjernet. Nå og da måtte skia av, både på grunn av manglende snø og knotete partier. Det var litt kjedelig med enkelte gjennomtråkk, men alt i alt var det en stemningsfull tur som jeg vil huske.

Endelig framme ved Grindetjernet! Teltet kom raskt opp og etter en kjapp middag bar det rett i soveposene. Så mildt som det var så ble ikke Tyin Elite-posen min satt på spesielt stor prøve. Jeg jubler på ingen måte over denne rekordvarme marsmåneden (og siste del av februar!!), har aldri før opplevd en vinter som avbryter seg sjøl, men jeg trenger ikke å ta hele den frustrasjonsregla nå…

GRINDANE

Lørdagen opprant ikke akkurat med drømmeværet som det så lenge hadde vært reklamert for. Grått og kjedelig med hustrig vind spør du meg. Lite snø kompliserte turen vår, spesielt var det "lårhalsføret" i form av enkelte isglatte snøflekker mellom myrtustene som sørget for å holde oss på tå hev. Jeg måtte likevel over ende en gang, men det gikk bra.

Vi fant oss nok snø til å skibestige en drøy tredjedel av høydeforskjellen mellom "vidda" og toppen av Grindane. Etterpå var det klart for skiskoslitasje oppover steinura. Etter ei grei økt sto vi på toppen av dette fjellet som jeg i flere år har tenkt på. Dette ble ikke akkurat som jeg hadde forestilt meg, hustrig vind og skyinferno som herjet Jotunheimen. Like greit å ikke være i heimen med stor H i dag, jeg vil ha perfekt vær når gjensynet skal være et faktum!

Nei dette var ikke som på drømmebildet i kremtoppboka! Men vi måtte ta turen ut på kanten for å se ca 700 meter rett ned på vår forhenværende teltplass. Ikke fritt for at jeg fantaserte om hvordan det sikkert er å sole seg her i fint og vindstille vær mens man henter godsaker fra sekken og nyter utsikten mot blant annet Helin og Rankonøse. Det var et brukbart syn mot de to sistnevnte i dag også, men ikke akkurat som i mine drømmer.

Grindane var ikke et blivende sted denne dagen, så vi startet raskt på returen. Etter å ha fått på oss skia kunne vi faktisk kose oss nedover, dette føret var morsomt, og innimellom fikk jeg til noen telemarksvinger.

I "lavlandet" igjen tok vi oss en velfortjent lunsj før det bar videre over myr og lyng til vi endelig fant nok snø å renne på ski innover Belgjislettene.

RANKONØSE

Det blåste kraftig nå, men det var såpass tidlig på dagen at vi nesten måtte utrette litt til. Teltplassen ville vi ha klargjort før retur fra Rankonøse, men det var lettere sagt enn gjort med vinden som rådet. For å unngå et revnet telt droppet vi til slutt å kjempe mot naturkreftene, det gikk vel an å satse på ei natt under åpen himmel…

Vi gjemte diverse utstyr under steiner så de ikke skulle blåse av gårde og la deretter trøstig i vei oppover fjellsida. Her var det glatt ja! Både hard og glasert snø og real is. Om man rota det til her kunne en utglidning faktisk få fatale konsekvenser til tross for et normalt harmløst terreng. Hadde det bare vært mer snø her! Dette syntes vi var ille …

Lenger oppe var det iallfall totalt snødekke. Vinden ble heldigvis ikke verre, det var bare samme kjøret vi allerede hadde vent oss til. Litt øst for høyde 1704 måtte vi godta å tape litt høyde. Plutselig havnet vi i et relativt vindstille parti som sørget for humørstigning hos meg. Detta var jo tilløp til fjellkos, og det var faktisk en del sol og blå himmel til tross for skyene som rådet. Umiddelbart begynte jeg å tenke på eaa som på en Bukkeholstur hadde fått Knopflers "Shangri-La" på hjernen. Akkurat nå passet den inn her også. Egentlig litt spesielt siden den til tross for å være koselig normalt ikke gir meg fjellassosiasjoner.

Nå bar det i radig tempo oppover mot 1700-meterskota. Der så det ut til å ligge en topp som måtte ligge på ryggen "vår". Eller kanskje ikke? Var den ikke litt vel høy og markant? Jammen skal du se at Hestebotten ligger betraktelig nærmere enn du tror, det der må jo være gode gamle Ranastongi! Og selvsagt var det jo det.

Vi stakk oppom høyde 1756, men følte oss dratt mot kanten i sør, så vi drøyde ikke lenge. Og for et syn som møtte oss på kanten over Hestebotten! Digre Ranastongi veltet seg over botten med det idylliske vannet der nede som en slags komprimert og opphøyet utgave av Hallingskarvet. Høydeforskjellen er bare snaue 700 meter, men fjellet er så massivt at det blir jotundimensjoner over det. Verken vinden eller skyene greide å dempe gleden vår (min?!), dette var så uventa flott, og det var tross alt sol og blå himmel også.

Vi ville helt til Klanten, men dit var det veldig langt forholda tatt i betraktning, så det fikk holde med en obligatorisk tur til topps på 1771. Klokka gikk fort, og vi visste at nedturen ville ta sin tid siden ingen av oss er "randofolk" og det var hardt og glatt. Jeg får heller vende tilbake en annen gang når det er klassiske vårskiturforhold, da skal det smake med Hestebotten rundt i vindstille, sol og blå himmel mens Jotunheimen ligger som et estetisk bakteppe i nord. Mener bestemt at Nils ytret ønske om en sånn tur etter Ranastongirapporten fra desember 2007…

Etter å ha "besteget" to punkter langs kanten var det tid for nedrennet. Dette var slitsomt for lår og legger. Vi holdt oss vest for høyde 1704, men valgte i første omgang feil rute ved å prøve oss for mye rett på sak. I ettertid så vi at det var noen brukbare isfosser under der hvor vi hadde gått, men det høres mer dramatisk ut enn det faktisk var siden skiene ble tatt av under kontrollerte forhold. Vi snudde og fant omsider en grei vei ned. Moro var det å renne slakt utover, etter hvert på elveleiet.

Det tok ikke lange tida før vi var ferdige med middagen, og da var det tid for å krype i posene. Jan Petter koste seg med mp3 mens jeg etter beste evne leste Fønhus og "Det skriker fra Kvervilljuvet". Det ble en særegen stemning av å lese om hønsehaukens tiurjakt høyt over tretoppene med Jotunheimen som en verden av renhet i bakgrunnen mens kirkeklokkene ringet julen inn nede i bygda samtidig som virkeligheten skjenket meg og Jan Petter en flott stjernehimmel. Gløtta jeg litt ut til siden kunne jeg ane konturene av Grindanes trauste profil.

SMÅDALSFJELLET

Jeg sov visst godt denne natta. Søndagen opprant med betydelig bedre vær, men det var ikke perfekt. Uansett kunne jeg ikke klage, sammen med Hvannadalshnukur bød gårsdagen på min aller beste fjelltur uten Øyvindvær.

Hadde vi hatt bedre tilgang på vann og vinden hadde vært litt mindre påtakelig ville nok Storebotteggi og kanskje til og med Buaknuppen langs kanten av Kljådalen fristet overmåte, men det er ikke alltid man finner tungtveiende grunner for å stresse med sånt. Vi slapp sikkert billig unna uten skader i går, så da var det like greit å la leken fortsette å være god.

Vi fortsatte utover elveleiet et lite stykke før det bar oppover lyng og annen barmark mot Smådalsfjellet. Her la vi inn noen såkalte elghufs nå og da. Spesielt Rankonøse med alle sine furer var en fryd for øyet i dag. Og det blinket vakkert i en flik av Vangsmjøsa mens Grindane tronet på sin særegne måte og Sanddalen med Skutshorn pluss noen Gjendealper lokket i nord. Valdres er vakkert, og nok en gang dreier det seg om samme forbokstav! Smådalsfjellet var et realt kosefjell denne dagen.

Etter å ha studert noen reinsdyrflokker bar det nedover mot bilen igjen. Ikke helt enkelt å sno seg fram mellom bjørketrærne, men stort sett var det artig. Og så var det slutt på denne flotte turen.

Takk til Jan Petter for vår første såkalte stortur sammen siden 6. juni 2010!