Topptur i Pårtemassivet (07.07.2012)  

DET FINNES IKKE BARE ÉN JOTUNHEIM

© Lantmäteriet

Kart med inntegnet rute

© Sondre Kvambekk

Sondre blant høye tinder i Sareks ville natur. Palkapakte (1951) ruver bak.

Endelig skulle jeg nordover! På mange måter litt bakvendt sett med norske øyne at når jeg først tok flyet til Bardufoss så var det en lang kjøretur sørover og svenske 2000-metere som sto på programmet. Men dette hadde jeg og 500fjell (Sondre Kvambekk) gledet oss til i lang tid, og Sverige på sitt beste står så absolutt ikke tilbake for Norge. Vårt kjære land har enda flottere tinder og ikke minst fjorder og trange daler som varemerke, men Sverige har villmarksområder vi bare kan drømme om, og jammen finnes flotte topper her også.

NATT TIL LØRDAG

Vi hadde preika en god stund mens Sondre var sjåfør, men et stykke etter Kiruna trengte han litt søvn. Da tok jeg over kjøringa og var lenge uvitende om jævelskapen som snart skulle utspille seg. I ettertid skjønte jeg selvsagt hvorfor dusten bak meg plutselig sakket såpass akterut. Ikke langt unna Gällivarre kom en politibil i motsatt retning. Mistenksom som jeg er så var det nettopp det jeg ble. Men jeg hadde da ikke gjort noe galt, det visste jeg inderlig godt. Likevel en nagende tvil. Der tok purken piruett ja. Jeg fortsatte som før, ikke er jeg fartsbølle, og ikke gjør jeg noe overilt. Der kom blinkinga også! Hva gæærnt hadde jeg gjort da?!

«Han i bilen bak sa du kjørte så konstigt» fikk jeg høre. Fram med lapp og alkotest for første gang i mitt liv. Når sant skal sies så var de to politidamene av den snille sorten, det eneste de lurte på var om jeg var trøtt. De hadde ikke sett noe rart med kjøringa mi. Og promillekontrollen viste selvsagt ingen spor etter alkohol. Å knipe meg full bak rattet er like sannsynlig som å treffe på søstra mi på en jotuntopp eller å bli vitne til at dagens norske fotballandslag slår Spania fullt fortjent etter å ha vunnet ballbesittelsen kampen igjennom med 70 mot 30 prosent!! Vi tok et greit farvel, men Sondre tok over kjøringa igjen. Og jeg ønsket en viss bilist til et sted hvor det er faen så hett! Alle kan småvingle innimellom, og det skjedde da i liten grad og absolutt aldri når det kom biler motsatt vei. Her er det heller en som bør sjekke synet sitt…

ENDELIG SAREK (7. juli)

© Øyvind Brekke

Sondre slapper av ved Stuor Dáhtá til tross for myggen.

Omsider kom vi fram til Kvikkjokk. Her ble det tid til soving i bilen, omlasting av sekker og innkjøp av kart på fjällstationen. Så var vi endelig i gang med turen innover, i første omgang langs Kungsleden. Været var grått, men det lå liksom i lufta at sola skulle bryte gjennom, og værvarslet for de neste dagene var lovende.

Med store villmarksforventninger innabords rusla vi innover i moderat tempo for å venne oss til børa på ryggen og de store avstandene som ventet.

Det var ikke så rent lite mystisk å rusle innover i store svenske skoger for første gang. Kanskje bamse så oss allerede? Hadde ingen forventninger om å se bjørn, men siden vi var der vi var så regnet jeg med å bli observert av skogens rovdyrkonge.

Etter noen kilometer kom vi fram til vannet ved navn Stuor Dáhtá, og her passet det fint å ta dagens første matpause på en fin odde. Men myggen var plagsom, og skulle fortsette å være det så lenge vi oppholdt oss under eller like over tregrensa.

© Sondre Kvambekk

Øyvind tar livet med ro ved den idylliske leirplassen ovenfor Pårek Sameviste.

Traskinga førte oss til slutt opp på et langstrakt platå, Pårekslätten, og utsikten som åpna seg ga blant annet assosiasjoner til Børgefjell. Det var godt å gå på de svenske treplankene, de skåner naturen rundt og sparer vandrere for masse slit. Sola tok gradvis mer og mer over også, og vårt bestemmelsessted for dagen, Pårek, nærmet seg. Etter en litt strevsom vading over Boarekjavrre i vakre omgivelser kom vi fram til en bålplass like overfor bjørkebeltet som virkelig innbød til rast, og da slo vi likegodt leir. Været hadde ikke akkurat blitt dårligere for å si det mildt, så nå kunne vi nyte denne svenske naturperlen til fulle.

SØNDAG - Topptur i Pårtemassivet (8. juli)

© Sondre Kvambekk

Øyvind på tur opp fra Pårek.

Søndagen opprant med veldig bra vær, og de skyene som var ville nok vike for sola når den fikk mer makt utpå dagen. En ubeskrivelig godfølelse var det å våkne til godvær langt inni selveste Sarek, dette området er ikke bortskjemt med sånt.

© Sondre Kvambekk

Pårtetjåkkå dukker opp.

Snart var vi på vei oppover stien som gikk slakt oppover den grønne fjellsida. Etter kort tid støtte vi på en fugleunge som labbet forskremt rundt, den var nok ikke flyvedyktig enda. Underlaget gikk gradvis over til stein og etter hvert snø, og plutselig var vi ved foten av Pårtemassivet. Sett herfra minnet det ikke lite om Kvitingskjølen sett fra ruta jeg gikk i våres, bare på en speilvendt måte. Men Pårte er villere enn som så fra motsatt side…

Snø er alltid tyngre enn ur oppover siden man alltid småsklir litt for hvert skritt. Vi la inn to økter også, så det ble rikelig med svette og tungpust. Men da var vi jammen kommet til topps på Pårtetjåkkå, eller Bårddetjåhkkå som den også heter, 2005 meter over havet. Her var det knallvær og kjempeutsikt! For en fjellheim Sarek er! De som er på lag med Monsen og «motstandere» av oss tinderanglere mener garantert at man ikke er skikkelig i Sarek om man ikke får med seg Rapadalen. Og la det være sagt med én gang: Jeg drømmer om Rapadalen altså!! Men sett fra en stortopp i Sarek forstår man at Sarek hovedsakelig er Sveriges Jotunheim. Her finnes kun 6 topper over 2000 moh, men 200 topper over 1800 moh. Nasjonalparken er større enn Jotunheimen. Det sier seg sjøl at det blir digert. Det finnes ikke bare én Jotunheim, det finnes minst én til. Sarek mangler Hurrungane og en håndfull jotuntopper til, ellers er det påfallende mye likt. Og Jotunheimen mangler Sareks ekte villmark. Begge har de til felles at de er store alpine innlandsområder. Jeg er norsk og har vokst opp med å elske Jotunheimen, så jeg liker Jotunheimen best, men er ikke så rent lite Sarekfrelst. Objektivt sett er sikkert Sarek best på grunn av villmarka med alt dyrelivet…

© Sondre Kvambekk

Utsikt mot traversen videre mot Palkapakte og Palkattjåkkå fra Pårtetjåkkå.

Vi måtte etter hvert komme oss videre rundt hesteskoen i retning Palkattjåkkå. Det var tungt nok, ja rent hårete til tider. Vi hadde ikke annet valg enn å gå over Palkapakte på 1951 moh underveis, og dette er et skikkelig bratt fjell. Med Sáitáristjåhkkå som nærmeste nabo befant vi oss midt i et alpint eventyr. Sistnevnte fjell er visstnok Sveriges eneste som krever klatring. Gjerne for meg og Sondre en dag…

© Sondre Kvambekk

Saitaristjåkkå - et av få svenske fjell som krever klatring ad enkleste rute.

© Sondre Kvambekk

Vanskeligste punkt på traversen mellom Pårtetjåkkå og Palkattjåkkå var denne hammeren ned i skaret fra den lille toppen etter Palkapakte mot Palkattjåkkå. Enkleste vei ned var å klyve direkte ned. Ikke vanskelig om man finner takene, men spenstig og delvis løst.

Det gikk bratt opp og bratt ned, litt opp til ei hylle hvor smeltevann lot oss fylle flasker og camelback, videre opp igjen og ned et aldri så lite crux før skaret mot Palkattjåkkå. Her lå det et rappellfeste. Men vi trengte ikke tau i dag. Mulig jeg måtte snudd om jeg var alene, men Sondre kom seg ned, og vel nede fant han en enda bedre vei ned for meg, og ved hjelp av god veiledning skjønte jeg etter hvert at dette gikk lett som fot i hose på tørt føre. Nå var det bare "autostradaen" til topps på Palkattjåkkå på 2002 moh, nøyaktig det samme som Østre Ringstind. Det er nå Saitaristjåkkå som ligner på Østre Ringstind, men nok om det. Sarekpanoramaet var kanskje enda flottere herfra, nå var vi tettere innpå det. Her var det som i Jotunheimen en salig blanding av spisse topper og store trauste fjell. Og langt borti øst-nordøst lå Rapadalen med fjellandemerket Skierffe. Fantastisk! Der nede i dalen rusla det garantert massevis av bamser i dette øyeblikk. Elg også, Sarek er jo "Elgenes dal" ifølge Arne Nævra og Dagfinn Kolberg.

© Sondre Kvambekk

Øyvind på Palkattjåkkå med utstyn vestover.

Uten å ha satt meg så altfor mye inn i navn så kjente jeg igjen mange topper etter å ha sett bilder av de på www.rapadalen.de Og Luohttoláhko lå der som et lumsk platå som sikkert er værhardt som f…, leste nemlig en beretning i ei gammal Sarekbok, sannsynligvis av Edvin «Sarek» Nilsson, om noen som var så ille ute at den ene av de begynte å synge da han skjønte at de kom til å overleve…

Men hva var nå denne skarpe snøegga mot nord da? Jaggu skal du se at Sarek, nærmere bestemt Pårtemassivet har sin egen Mercantonsnøegg!! Like rå som "originalen" var den nok ikke, og man kunne ikke skli like langt om uhellet skulle være ute, men den gjorde absolutt inntrykk. Fra Sarek vandret tankene til vårt alles (meg og Sondre) kjære Beerenberg. Moro!

Dessverre går jo tida så altfor fort på sånne turer, og skulle det bli rom for avslapping i leiren måtte vi tenke på retretten. Slitne var vi også, så det kom til å ta tid. Skulle hatt tid til ei toppovernatting i dette været!

Ryggen over Palkapakte så nesten verre ut enn Saitaristjåkkå, men sannheten var at vi der hadde spasert stort sett med "henda i bukselomma", kun avbrutt av enkelte «crux» og et virkelig crux. Uansett så ryggen avskrekkende ut rett og slett fordi vi, iallfall jeg, gruet oss til å gå oppover der med tunge bein. Det var flott å se både Palkapakte og Saitaristjåkkå fra ruta vår, de minnet litt om to Ringstinder med Ringsskaret imellom.

Saitaristjåkkå skiftet stadig fasong, og plutselig kunne den minne litt om både Gjuratinden og Store Veotinden.

© Sondre Kvambekk

Rusler fra Pårtetjåkkå mot Axel Hambergs Observatorium. Delvis råtten snø oppe blant toppene.

Det bar både opp og ned, og etter en siste kraftanstrengelse for blyloddbeina var vi oppe på Bårddethjåkkå igjen. Her måtte det litt hvile til, men nå skulle resten være plankekjøring rent bortsett fra snødekket på de høye flatene hvor det ventet gjennomslag. Vi måtte bortom dette mystiske Axel Hambergs Observatorium på veien ned, det ligger på ca 1850 moh på Pårteryggen. Denne mannens navn går igjen flere steder i Sarek, husker ikke om han studerte astrologi og evt meteorologi, men geologi og glasiologi studerte han utvilsomt.

© Sondre Kvambekk

Herlig på fjellet denne dagen!

Nedover kunne vi slentre og småjogge på fin snø nesten helt ned til flatene. Utsikten var hele tida vakker, vi så svært langt, og det var grønt og fargerikt. Nede var det blomster i alle slags farger, akkurat som i Jonadalen, rent bortsett fra at vi nå var på ei åpen vidde over tregrensa. Stort sett gikk det greit å gå, men på slutten tok myrene over og gjorde det vått. Snart fant vi stia fra oppstigninga og kunne rusle fortere igjen. Vi traff på en ikke flygedyktig fugl nok en gang, sannsynligvis var det vår venn fra i morges. Noen minutter seinere var vi tilbake ved teltet.

© Sondre Kvambekk

Plantelivet var ikke så verst i Sarek heller.

Av med våte støvler og sokker, nå var det lufting av beina som gjaldt. I fint og tørt vær var det herlig å rusle barbeint rundt i leiren. Det var bare å nyte naturen, Real turmat og sjokolade, myggen greide ikke å dempe gleden ved å være her selv om den prøvde iherdig. Men teltet fristet tidligere enn normalt nettopp på grunn av disse smådjevlene. Godt det ikke er knott oppi her, det ville vært betydelig verre. Etter masse fjellprat og «tullprat» kunne vi sovne til lyden av den klukkende bekken som rant like ved.

TILBAKE TIL KVIKKJOKK (9. juli)

© Øyvind Brekke

Sondre nyter livet i vår trivelige Pårek-leir.

© Sondre Kvambekk

Vandring tilbake mot sivilisasjonen.

Vi våknet til samme herlige idyllen, og jeg tenkte at far som er så glad i svensk poesi hadde likt seg her. Virkelig vemodig å forlate dette stedet altså, men kanskje ses vi igjen i forbindelse med et enda større Pårteprosjekt med for eksempel Saitaristjåkkå som prikken over ien…?

Vi hadde ikke rusla mer enn en snau kilometer nedover mot Pårekslätten da vi hørte et brøl fra venstre side. Der sto en kar i leiren sin mellom bjørketrærne med armene i været og lot som han var bamse for å oppnå kontakt. Det ble en trivelig prat med denne svensken som sannsynligvis kom fra sørvestkysten et sted. Han skulle være ute et par uker. Vi benyttet anledninga til å skryte av nordsvensk natur før vi gikk videre.

© Sondre Kvambekk

Vading over Boarekjavrre.

Snart var vi ved det lange vadepartiet igjen. Vannet er rolig, men dypt her, og vi valgte å ta av støvler og dra opp bukser for deretter å rusle over sandbunnen så godt det lot seg gjøre. Litt over midtveis ble jeg stående og skryte av svensk natur til svensker igjen. Både de og Sondre syntes det så kaldt ut å bare stå uti der og preike, og selvsagt var det kaldt, men jeg har allerede tatt mange kalde bad hjemme i marka i år og er godt vant til det.

Videre var det grei rusling, men vi var selvsagt slitne og måtte delvis gå på autopilot. Været var småskiftende, men stort sett helt ok, og det gikk an å glede seg over de vakre omgivelsene. Etter en 5 timers vandring nådde vi parkeringsplassen ved Kvikkjokk Fjällstation igjen.

Nå bar det etter hvert mot Årrenjarka hvor vi ikke fikk fylt bensin pga strømbrudd, derimot tok vi oss en frisk dukkert i innsjøen ved navn Sakkat og lot sola tørke oss igjen. Så bar det rett til Jokkmokk, jammen holdt bensinen helt fram! Nå ble det en velfortjent dobbelburger hver på oss før vi stakk på butikken og kjøpte alt vi trengte av mat til del 2 av Sarekeventyret. Værvarslet som møtte oss på avisforsida var ikke akkurat oppløftende: «Ekstremväder». Og ikke minst: Polis: «Katastrof!»

Likevel måtte vi være fornøyd, det er ikke alle som får oppleve drøyt to godværsdøgn i Sarek. Tusen takk for en flott tur Sondre!