Snøhettatraversen (24.07.2012)  

Snøhettatraversen – min første skikkelige klatretravers

Underveis på Stiganosituren med Morten tidlig i juni ble det snakk om å prøve Snøhettatraversen i løpet av juli. Jeg regna med at det skulle holde hardt, både på grunn av ting som kolliderer og på grunn av det faktum at juli stort sett er en elendig måned.

På rusletur hjemme i marka forrige helg tikket det inn ei melding om mulig Snøhettatravers i løpet av den kommende uka. Dette betydde stress i form av tog til Skøyen, buss til Oslo S, ny buss derfra til Lillestrøm og endelig nattoget derfra til Hjerkinn. Denne oppgraderinga av infrastrukturen i Osloregionen hver sommer passer meg mildt sagt dårlig, jeg "trives" jo så godt nå jeg må surre rundt i hovedstaden. Men hva gjør man ikke for en spennende fjelltur! At det hele toppet seg med tre søvnløse timer i posen bak Hjerkinn stasjon med mygg som slitsomt selskap fikk så være, gevinsten kunne og skulle bli stor…

Etter å ha lyktes i en småamper kø satt vi i shuttlebussen på vei til Snøheim. Det ble et hyggelig gjensyn med Chris fra Jan Mayen-ekspedisjonen, og Naboen (Lars) var et nytt og trivelig bekjentskap. Ved Snøheim sluttet Ole-Petter seg til gjengen, og ganske snart travet han, Lars og Morten i forveien. Jeg og Chris sakket akterut mens vi pratet om alt som har med fjell å gjøre, det var tydelig at det var lenge siden sist…

Det ble etterhvert omrokeringer i turfølget, og siste biten til topps på Vesttoppen var det jeg og Morten som rusla først og ble møtt av en helsikes vind. Været var stort sett grått, men med stadig økende innslag av sol og blå himmel. Utsikten ble derfor gradvis mer estetisk, men denne vinden kunne vi og i særdeleshet jeg vært foruten. Jeg følte meg liten fra før med tanke på rappeller og klatring som ventet, og vinden kunne umulig gjøre saken bedre.

Endelig var vi alle samlet ved starten på første rappell litt nedenfor toppen. Chris rigget til rappellfeste på rutinert vis mens Lars og Ole-Petter ordnet seg sitt eget feste. De kom seg kjapt ned den første avsatsen. Verre var det med meg. Jeg har ikke annet utstyr enn klatresele og hjelm, og var i det hele tatt med på denne turen som dødvekt og selskap. Nå savnet jeg det å ha egen taubrems. Rappellåtteren jeg fikk låne var uvante saker. Bevegelsene ble liksom litt for brå og forhastede. Men det gikk seg sånn noenlunde til på uelegant vis. Tydelig at det var lenge siden siste klatreøkt med Sondre i Askerområdet hvis vi ser bort fra de korte klatrepassasjene på Sarektjåkkå. Spesielt rappeller er det viktig å få i blodet, hvis ikke virker det så skremmende å lene seg bakover.

Etter litt rusling var vi ved avsatsen hvor neste rappell skulle foregå. De som kjenner en del klatreruter i fjellheimen vet at rappell nummer to fra Vesttoppen er betydelig lengre. Her var det nok av fæl vind som nær tippet både meg, Lars og Ole-Petter over ende. Heldigvis var det nok av berg å ta seg for med, så veien utfor kanten ned i Gryta ville vært en kronglete affære. Uansett sørget vinden for store problemer for Chris som prøvde seg som førstemann, han kom nemlig altfor skjevt ut og ble hengende fast uten å komme seg til bunns. Vi måtte skyve tauet over ei stor blokk ovenfra for å hjelpe han. Ingen balsam for mine nerver dette, men det ville vel helst gå bra. Jeg fikk nyte den rå og brutale naturen vi hadde tett innpå livet før turen kom til meg. Dovrefjells kjerneområde med 2000-metringene er jaggu massive saker. Synes nesten at Storstygge Svånåtind er det mest massive jeg kan tenke meg i den norske fjellheimen. Og Larstind tronet tøft midt imot litt under oss…

Omsider var det meste i orden, og jeg og Lars sto igjen der oppe. Etter litt knoting hentet Lars fram gamle kunster og ordnet bombesikker åttersikring for rappellen min. Så jeg la i vei nedover på nytt. Det gikk svært sakte, for jeg følte meg ikke komfortabel. Savnet av taubrems var åpenbart. Det ble for mye rykk og napp, men på et vis gikk det både morsomt og kontrollert for seg. Og uten denne hersens vinden takler jeg nok rappellåtter bedre trur jeg. Vind er og blir en uting, iallfall med sånn utrivelig styrke som dette.

Nå ventet småluftig og småutsatt rangling bortover til innsteget på traversens eneste klatreparti, ca 10-20 meter (?) opp til det velkjente skråsvaet på Hettpiggen. Stadig vind gjorde sitt til at dette ikke var en tur for pyser, man skal ha litt is i magen for å sitte usikret og vente på tur når forholda er som dette. Men gode tak hjelper på kontrollen når man er fjellvant. Ole-Petter viste seg som enda mer fjellgeit enn jeg regna med på forhånd, denne totalt uredde karen hadde til tross for vinden rukket å utforske den bratte flanken under Hettpiggen for om mulig å finne veien rundt helt til Midttoppen. Dette som en kuriositet. Han ble stoppet av terrenget da det gjensto to meter til trygg grunn…

Så var det min tur. Dette var greiere, her var det aldri snakk om frykt, for jeg har lært meg til å stole på topptauets trygghet. En viss angst hadde jeg nok likevel, men det dreide seg om å gå seg fast og måtte ty til hjelp i form av å bli heist opp. Det ville jeg ikke ha noe av, det fikk da være måte på dødvekt!! Likevel valgte jeg ei unødvendig vanskelig rute, der jeg ifølge Morten kunne sluppet unna med grad 3 minus valgte jeg altså 3 pluss. Det gikk iallfall til slutt, kanskje ved hjelp av kroppslengden, og nå gjensto faktisk bare en parktur over det store skråsvaet og desto mer utsatt klyving like etterpå før Hettpiggen var i boks. Øyvind på Hettpiggen!! Ikke Øyvind M med et overbærende gjesp og "henda i lomma", men Øyvind Br på sitt livs første topp som for vanlige dødelige krever klatring uansett hvilken vei man velger. Dødvekt javel, men uansett et ubestridelig faktum, jeg hadde besteget min første klatretopp! Og for en utsikt det var mot Vesttoppen, turisttoppene på Hetta og resten av 2k-riket her inne! Høydepunktet var likevel den luftige utsikten over Gryta med breen og turkise Istjørni langt der nede. Sola skinte fra en stadig blåere himmel også. Vinden greide ikke å dempe gleden, detta var stort!

Det gjensto én rappell, visstnok kortere enn den lengste fra Vesttoppen. Denne gang var det Chris som ordnet opp på mine vegne, og jeg følte meg adskillig mer rutinert i forhold til de to første gangene. Jammen fikk jeg til en grei rytme, dette gikk mer effektivt enn sist, iallfall en del sekunder. Så sa det stopp, kanskje til dels på grunn av ei vindkule. Nå var det tilbake til gamle synder hele veien ned. Merkelig at jeg ikke fiksa det bedre altså, men sånn ble det nå bare.

Vel nede i skaret venta en kronglete vei i retning Midttoppen. Men med tida til hjelp og med fordelen av å være forholdsvis lang gikk det greit her også. Dermed var vi oppe på turistdelen av traversen. Ingen tvil om at det føltes forløsende. Utsikten tilbake mot selve traversen var imponerende, og været hadde rukket å bli enda bedre. En gjenstridig skybanke lå fortsatt over Hettpiggen og Vesttoppen, men selv den ble gradvis mindre. Stort sett var himmelen blå og sola fikk boltre seg fritt for julirealisme. Helt utrolig!! Her kunne man se langt i alle retninger, fra Trollheimen til Rendalssølen, Sølnkletten og Rondane. Jotunheimen hadde det fortsatt stusselig etter mine begreper, men både Glittertind og Galdhøpiggen fikk frigjort sine hoder fra skydekket. Flottest var det selvsagt å se på Hettpiggen og Vesttoppen i stadig småskiftende vinkler. Denne juliuka må da gå inn som «tidenes» beste siden 2008 her i Sør-Norge, jeg kan ikke skjønne annet.

I godt humør travet vi alle sammen til topps på Snøhettas stortopp. Selvsagt er de militærtekniske installasjonene her oppe noe herk som ødelegger naturopplevelsen, men det hjelper iallfall å være klar over elendigheta på forhånd. Helikopteret vi plutselig både hørte og så hadde ingenting med forsvaret å gjøre. Mon tro om det hadde skjedd noe i området Vesttoppen – Hettpiggen…?

Etter en lengre rast med prat og matkos var tiden kommet til å forlate dette flotte massivet. Heldigvis fikk vi nytt noen timer her oppe i sol og varme. Nedover tar jeg det alltid med ro, og det ble til at jeg og Chris ruslet sammen mens resten gikk i forveien. Etter hvert kom vi ut av kurs fordi vi ikke var skjerpa nok, så vi måtte dreie kraftig mot høyre. Dermed trudde vi at vi var kraftig på etterskudd, men plutselig ringte Morten og lurte på hvor vi var. Snøheim lå kun minutter unna, og både han, Lars og Ole-Petter var langt bak oss, de hadde tatt en tre kvarters rast i solskinnet lenger oppe for å vente på oss.

Jaja, det ordnet seg til slutt, og da var det bare å slappe av ved Snøheim og vente på shuttlebussen. Ole-Petter var heldiggris og skulle tilbringe noen dager til på Dovrefjell. Jeg var misunnelig så det holdt, men kunne ikke annet enn å være strålende fornøyd med denne gedigne bonusturen. Gjett om jeg skulle skryte på hjemmebane framover…

Hjemturen var av et litt annet kaliber enn reisen oppover med tog- og busskaos. Biltur med deler av peakbookklanen med innlagt burger- og softisstopp på Dombås, overnatting på Skrautvål og busstur gjennom Begnadalen/Fønhusland er langt å foretrekke for meg. I Oslo- og Gardermoenområdet kommer storsamfunnet meg litt for tett innpå livet. Valdres derimot får meg til å slappe av. Dette sammen med vissheten om at Snøhettatraversen var i boks gjorde meg svært lys til sinns!

Takk til hele gjengen for en tur som for meg var noe helt utenom det vanlige!
Terningkast 5 skyldes trekk for vinden og skyene, egentlig en terningkast 6-tur detta. :)