Hesten en kald søndag i oktober (10.10.2004)  

Dette var litt av ei slitehelg. Fredagen hadde en misforståelse mellom meg og Jan Petter ført til at jeg måtte gå fra Kaupangsenteret og til Sogndal etter arbeidstid på fæle Kaupanger Tre. Brukte vel fort et par timer på den drøye 11 kilometersturen der. Så var det tung tur til Tugga på lørdagen med Jan Petter og en annen kompis, Harald, som er enda sprekere enn Jan Petter! Fikk kjørt meg kraftig da gitt...

Alt dette satt i beina på søndagen. Vi kjørte til Leirdalen, en vestlig sidedal til Jostedalen og starta fra Tunsbergdalsdammen. Husker ikke alle detaljer lenger, men vi gikk rett på sak.

Dammen ligger på rundt 400 moh, så det ble rundt 1200 meters høydeforskjell. Jan Petter stakk i forveien som han alltid gjør, mens jeg på min side gikk på det jeg kunne for å gjøre avstanden minst mulig. Etterhvert ble han likevel borte for meg. Brattheten tiltok, men så lenge det var snøbart gikk det helt problemfritt. Utsikten ble finere og finere, og i perioder kunne jeg glemme endel av problemene på drittjobben.

Men så kom vi til snøen. Her ble det ganske trøblete, for det skjulte seg ofte spisse steiner under. Jeg gikk og sank og sklei og banna, og fordi jeg vel må sies å ha vært i relativ ubalanse på grunn av Kaupanger Tre på den tida så satt alle utbrudd og mishagsytringer løsere enn vanlig. Plutselig sank jeg uten forvarsel og ble sittende overskrevs over et skarpt berg, reine Uranosegga i miniatyr. Detta gjorde vondt, så det klikka selvsagt fullstendig for meg. Etter at all eder og galle var spydd ut snudde jeg meg tilfeldigvis tilbake, og der kom det selvsagt en kar ruslende endel meter unna. Ja han må ha hørt alt han gitt...

Jammen tok han meg igjen også. Han må ha vært i 60-åra, men han veide sikkert bare 60 kilo også, han var jo kortvokst og tynn som en strek. Gikk sikkert turer i området til stadighet, så da er det ikke rart man blir sprek. Han ble gående rett bak meg de siste metrene til topps. Der sto Jan Petter og tok bilde av oss som sleit. Egentlig skulle jo bildet være et Øyvind-slitebilde, så han har redigert vekk den andre karen.

Vi kom oss nedover igjen, og nedi vegetasjonen under snøgrensa sklei jeg stadig vekk og tok ufrivillige brassespark på myrene. Reaksjonene var deretter. Humøret var i det hele tatt labert på denne tida. I dag kan jeg flire av det hele. Hesten, eller aller helst Hest som sogningene krever at man skal kalle den, var et flott turmål denne dagen!

Flere bilder