Kosetur på Dovre (11.08.2012)  

Dette skulle være en skikkelig kosetur med gode venner. Sammen med Jan Petter og Harald bilte vi opp til Hjerkinn og møtte Jan Petters kjæreste Marianne og ei venninne, Jannicke. Harald hadde aldri vært på en norsk 2000-metertopp før, men har det siste året begynt å fatte litt interesse for fjellet, noe som har ført han over 2000-metersgrensa i Italia og til en luftig utsikt fra Stabbeskaret over Trollveggen.

Kvelden før avreise fikk jeg melding fra Chris som var klar for Torfinnstraversen. Dette var det helt forferdelig å takke nei til, men jeg var jo for lengst mentalt forberedt på Dovrefjell, og det får være grenser for egotripp på meg, og noe skulle det likevel bli. Rett før vi skulle ta bussen mot Snøheim sto jeg plutselig ansikt til ansikt med Jørn. Trivelig detta, jaggu var ikke Jorunn og Geir Arne der også. De skulle på Larstind, noe jeg også kunne hatt god lyst til, men det får bli en annen gang.

Vi slo likegodt leir noen hundre meter innover fra Snøheim, og snart var vi på vei mot Snøhettas stortopp. Det var jammen mange andre også, skulle tru vi befant oss i lia opp fra enten Gjendesheim eller Memurubu for å gå Besseggen. Været var veldig bra, såpass bra at vi ikke kan klage så enormt på denne sommeren lenger. Jeg rusla litt i forveien, ikke fordi jeg var stressa, det bare ble sånn. Jeg var litt femte hjul på vogna, uten at det lå noe vondt i det, på ingen måte. Og jeg ville opp i høyda!

Vi vant gradvis høyde sammen med resten av folkevandringen. Omsider var toppen et faktum. For første gang opplevde jeg at å bestige en topp var som å åpne ei dør til en overfylt kantine. Her var det summing av stemmer altså! Jeg klarer ikke helt å ta innover meg fjellets storhet og ro når det er sånn. Men objektivt så skjønner jeg at det bare er bra at folk kommer seg ut og til topps. Og kun svært få topper er folkevandringsfjell. Detta var stas for spesielt Harald og de to damene i følget, så surmuling var det bare å droppe. Og utsikten fra Stortoppen er fin den!

Vi gutta måtte få med oss Midttoppen også. Dit bort er det enkel vandring, og man får mer føling med stupet mot Gryta. Folkevandringa så vi ikke noe til her, Midttoppen tiltrekker seg nok for det meste folk som alltid har vært fjellfolk og ikke minst klatrere som skal traversere hele greia. På Midttoppen koste jeg meg med synet av Hettpiggen og Vesttoppen, dette var et trivelig gjensyn. Og uten kantinelydnivået kunne roen og den ekte fjellfølelsen senke seg. Ingen tvil om at Harald var storfornøyd, han begynte å lure på hvordan han skulle rangere Snøhetta i forhold til Monte Baldo. Og jeg preika i vei om å skaffe føring over hele massivet ved neste anledning.

Etter hvert måtte vi tenke på tilbakeveien over mot «heksegryta» igjen. Alle unntatt meg skulle tilbake til leiren. Vi tok det rolig, og jeg tviler faktisk på at jeg stresset de andre med pratet mitt om Storstygge Svånåtind. Men det ville selvsagt ta sin tid å dra dit…

Vel nede på flata skiltes vi, og jeg gikk radig forbi Istjørni og over mot Storstyggsvånådalen. Den het da i gamle bøker virkelig bare Svånådalen? Jeg er ellers frista til å si at her har dalen fått navnet fra toppen og ikke omvendt. Da jeg kom ut på kanten og så innover var det et virkelig vakkert syn som møtte meg! Med knallværet er det kanskje ikke så vanskelig å være pen, bare det er litt farger hist og pist krydret med mektige kulisser så blir dalen helt knall. Grønn vegetasjon på flatene sammen med blå og turkise fjellvann var ikke mye (stor)stygt nei! Og de enorme fjella bak, både tunge og elegante, burde være mer enn nok til å sette en fjelltraver i høytidsstemning når sola skinner fra stort sett blå himmel!

For å gjøre en lang historie kort så gikk det radig opp mot Storstygge Svånåtind etter en problemfri vading og forholdsvis effektiv gange opp ryggen som ble gradvis brattere og luftigere. Toppen ble nådd litt før 18.30, snaut 2,5 time etter at jeg skiltes fra gjengen. En stor steinflate denne toppen, og noen tåpelige lave skoddeskyer drev over meg uten å late til å ha spesielt hastverk. Uansett ble det litt utsikt. Mektig blir den om man går ut mot stupet.

Det fikk holde med Storstygge, hele traversen må "snømannen" jeg vente med til en eller annen vårskitur eller aller helst en parallell til drømmeovernattinga på Gravdalstind med novemberlyset. Det er nå snøfjell og hvitpudrete tinder i krystallklart vær som er det helt store for meg!

Nedover gikk det fort, og nå ble det såkalt amøbegange fram til leiren som jeg nådde iallfall før kl 22. Det ble teltovernatting på fire stykker, mens jeg som hadde mygghatt ble liggende under åpen himmel. Det siste jeg så før jeg sovna var de mørke konturene av Snøhetta.

Neste dag var enda bedre værmessig. Det var ennå nok av tid til bussen som vi skulle ta kl 13.30, så da måtte jeg bortom Vesttoppen for et tredje besøk. Da ble jeg liksom kvitt en gråværstopp og gjorde den i stedet om til en Øyvindværtopp. Det var grei gange opp og noen trivelige minutter på toppen hvor jeg traff to stykker som var far og sønn. De dro ned tidligere, men siden jeg dessverre var travel måtte jeg snart forlate den herlige toppen, og da nådde jeg de igjen og preika fjell hele veien tilbake i solsteika.

Vel nede ble det tid til litt avslapping med en fornøyd gjeng som hadde vært en tur oppom Brunkollen. Jan Petter slet med en lei forkjølelse, hvis ikke hadde han blitt med meg på tur i dag. Men han takler forkjølelse mye bedre enn meg og var i humør likevel.

Alle var enige om at det hadde vært en flott tur, og vi prøver vel å gjøre dette til en tradisjon. Håper på like bra vær neste gang!