Italiensk oppvarmingstur (02.09.2012)
| Duration | 48h 00min |
|---|---|
| Map |
|
| Ascents | Peak near Colle Bassac Derè (3,192m) | 02.09.2012 |
|---|
INNLEDNING
Jeg så fram til Alpeturen med skrekkblandet fryd. Skumle breer og farlige høyder, men også storslagne landskaper spøkte i bakhodet mitt. Etter en fin biltur hvor blant annet Chamonix-Alpene viste at de er Europas klart villeste fjell kom vi oss et stykke inn i Valgrisenchedalen sør for Aostadalen. Planen var å ta et par netter på Rifugio Bezzi-hytta pluss gå en dagstur som forhåpentligvis bragte oss over 3000-meterkota. Vi startet på snaut 1700 moh og skulle opp til 2284 moh som hytta ligger på.
 Erling er ved godt mot og klar til å ta fatt på turen innover dalen. |
 Med litt godvilje, eller kanskje veldig mye godvilje, kan dette gi meg assosiasjoner til starten innover Utladalen fra Hjelle. |
 Dag 2 rett etter startfra Rifugio Bezzi. Vakre omgivelser, men jeg er mest opptatt av hvordan jeg vil reagere oppi høyda. |
 Mot Ghiacciao Gliairetta. Storslagne omgivelser helt fra start. Tenk om været hadde vært perfekt... |
 Ghiacciao Gliairetta ved nærmere øyensyn. |
Foreløpig var det bare å nyte naturen uten å trenge å bekymre seg for breer. Først bortover en kjerrevei som deretter gradvis gikk over til en sti som førte oss oppover. Landskapet var storslagent og nesten nifst på grunn av sin tranghet og høye, dystre og delvis snødekte fjellsider. Gråværet som truet med nedbør forsterket den nifse følelsen. Men ei hytte venta på oss, så derfor gikk vi oppover uten negative følelser innabords.
Da vi nærmet oss hytta måtte vi passere en enorm flokk med kuer. De skulte på oss og enkelte rautet stygt, men sånt er jeg vant til fra hjemskauen også, og siden jeg har noen hakk bedre håndlag med dyr enn med mennesker så tok jeg det med knusende ro. Brått dukket også Bezzi-hytta opp bak en haug, og der tok vi kvelden etter en god middag, litt småspente på morradagen.
DAGSTUR TIL COLLE BASSAC DERÈ
Dagen etter opprant med grått oppholdsvær, så etter en brukbar frokost sløste vi ikke med tida, men labbet i vei innover dalen og på skrå oppover lia. Vi tok det veldig rolig, Erling kan dette med høyder, og jeg var innstilt på å gjøre alt riktig. Nå er ikke høyder på opptil Galdhøpiggennivå spesielt skrekkinngytende, men det var greit å øve seg fra start, av og til kan det å gå sakte være veldig vanskelig.
Stadig sjekka vi Erlings høydemåler, og omsider var vi over både piggen og 2500-meterskota. Naturen var grønn og frodig på den ene sida mens vi samtidig hadde stor utsikt til mektige Ghiacciao Gliairetta, en oppsprukken bre som strakte seg helt opp til fjellryggen i sør som dannet grensa mot Frankrike. Ja Frankrike ligger sør for Italia enkelte plasser, merkelig nok.
Været ble gråere og dystrere, men det var ingen problemer å holde ruta. En tysker tok oss igjen, han hadde tydeligvis litt mer hastverk enn oss, og skulle på min store drøm i dette området, Gran Paradiso, om få dager. Vi så noen gemser i det fjerne, men steinbukken ville tydeligvis ikke vise seg i dag. Derimot tuslet det nok av søte murmeldyr langs stia eller oppi lia så lenge det var vegetasjon å snakke om. Jeg får alltid lyst til å kose med søte, pelskledde pattedyr, ingenting kan gjøre meg til en mildere person enn landpattedyr med koselig utseende.
Steinur og snø tok tidsnok over, og jeg følte det som om vi satte nye høyderekorder i fleng, selvsagt gjaldt det bare meg, Erling har jo vært på Island Peak! Været begynte å degenerere til "ut på tur aldri sur-vær", men det var ikke så farlig i dag. Vel gikk vi glipp av flott utsikt under en estetisk blå himmel, men prognosene for Sveitsdelen av turen var så gode at jeg ikke gadd å surmule. Og jeg var aller mest opptatt av den "magiske" 3000-meterskota hvor "alle" kjenner det. Etter en matpause bar det opp til denne kritiske høyda. Dystre omgivelser på grunn av været, javel, men fysisk var dette null problem.
Da vi nådde passet ved navn Colle Bassac Deré oppmuntret Erling meg til å gire opp og prøve å fly opp på den nærmeste toppen som vi ikke visste navnet på. Har valgt å kalle den noe så kjedelig som Topp ved Colle Bassac Deré. Stigningen opp fra passet var på ca 100 meter, og jeg kjørte på. Men pusten fikk kjørt seg nå, sikkert litt på grunn av høyda, men den løse grusen var det definitivt det verste, den saboterte hele opplegget mitt følte jeg. Uansett ingen andre ubehageligheter å spore, og endelig så jeg toppen samtidig som det slakte ut.
Vinden ble nå relativt fæl, og den skikkelige toppen ved navn Becca Traversiére med en mulig luftig snøpassasje, iallfall om snøen var hard, frista ikke nevneverdig. Utsikten var grei nok her vi allerede var også. Tenk knallvær her da gitt! Vi så nok til at jeg ble overbevist om at brosjyren som nevnte denne turen som områdets fineste hadde rett. Med sol og blå himmel over breer, pass, dype daler og vann innrammet av fjellrygger hadde dette vært virkelig vakkert. Nå var det bare brutalt og nifst. En tøff vegg midt i mot fikk oss til å begynne å snakke om Sondre og Øyvind M.
 På toppen av 3192 moh. Jeg kan fornøyd konstatere at jeg overhode ikke er høydesjuk. Men været er stusselig. |
 Erling på toppen. Han kunne nok tenkt seg bedre vær han også, men sjuk er han ikke. |
 Mot toppen Becca Traversière på 3337 moh. Den frister ikke i dag. |
 Vet ikke hva vi ser her, men vakkert hadde det vært i Øyvindvær! |
 Flott vegg og rygg på motsatt side av passset. Noe for Sondre og Øyvind? :) |
Nei nå var det bare å forte seg ned, for dette var virkelig ikke noe blivende sted. Det snødde litt også, og regnet slapp vi selvsagt ikke unna da vi kom langt nok ned. Men jeg fantaserte om retur til dette området en bokstavelig talt vakker dag, da skal jeg jammen få med meg dette området som det bør sees og krone det hele med bestigning av Gran Paradiso! Nydelige La Grivola ligger jo også i traktene, men jeg mistenker at den krever en del mer…
Regnet gjorde etter hvert turen nitrist, men vi var i godt humør likevel. Nå skulle det snart bli dusj, klesskift og god middag. Den ble flerspråklig og sosial, sjøl om jeg neppe var den som bidro mest. Artigst var latteren til ei nederlandsk dame, og mest interessant var det at belgieren ved min side hadde vært på Kebnekaise (jeg klarte selvsagt ikke la være å prate om Sarek da han sa han hadde vært i Sverige).
NEDTUREN
Nedturen hadde ikke spesielt mye oppsiktsvekkende å by på, men været var i bedring, og jeg var vel allerede i Sveits i tankene mine. Landskapet var iallfall flott å se på, og jeg skulle vel egentlig ønske at turen skulle vært lenger så vi kunne vært flere dager i Gran Paradiso-området. Det ante meg (underdrevent nok) at vi snart skulle få se flottere fjell, men samtidig ventet nok mer sivilisert natur også. Her hadde vi vel bare sett en slags mellomting av taubane og løypestreng som var ment for varetransport til Rifugio Bezzi, det var alt. Jeg har nok litt sansen for Italia.
User comments