Aconcagua – skrekk, lidelse og triumf! (29.12.2012)  

En aldeles utrolig trivelig stund på grassletta ved foten av Öræfajökull etter den vellykkede bestigningen av Hvannadalshnukur i midten av juni 2011 ble på en måte startskuddet for prosjekt Aconcagua. Øyvind og Sondre pratet i vei om kommende storprosjekter, noen halsbrekkende på grunn av bratte breer og utsatt klatring, andre på grunn av de store høydene. Etter en stund dreide praten inn på Sør-Amerikas høyeste fjell. "Du må bare bli med du også Øyvind!" Jeg husker ikke om det var Sondre eller Øyvind som sa det, men sistnevnte overbeviste meg om at akklimatisering ville bli tatt meget seriøst. "Her er det muligheter…" tenkte jeg.

Dette fjellet hadde jeg så smått begynt å drømme om høsten 2006, kort etter en oppsigelse som både var en lettelse samtidig som den ikke akkurat styrket selvtilliten. Jeg leter alltid etter fjell på nettet, og plutselig en grå høstdag fant jeg ei side om guidede turer til store fjell. Aconcagua var et av alternativene, og jeg forsto raskt at normalruta kun besto av enkel rusling opp ei endeløs grus- og sandrøys. Å bestige et av klodens høyeste fjell ville definitivt styrke selvtilliten og kanskje komme godt med på en cv, tenkte jeg da. Den som kunne realisert noe sånt! Aconcaguapraten på denne nydelige islandske sletta børstet støvet av en snart 5 år gammel drøm, og med disse to karene på laget begynte dette prosjektet å føles høyst realistisk.

FORBEREDELSER OG ENGSTELSE

Jeg klarer dessverre aldri å bli kvitt negative tanker i forkant av spesielle turer. Hele 2012 gikk med til å tenke på uvær på Aconcagua, og ikke minst problematikken omkring den elendige høydesjuken. Nesten hver eneste dag kvernet tankene rundt disse to temaene, og de byttet på seg imellom med å være hoved- eller sekundærfokus, men til tross for trusler om hvite vinder med over 150 kilometers vindstyrke var det høydesjuken som "vant". Øyvind sa senere med glimt i øyet at han ikke skjønte hvorfor jeg ikke hadde tatt selvmord for lengst…

Kort sagt så regnet jeg innimellom med at jeg om en del måneder ville bli blåst utfor et stup på grunn av sterke jetvinder, eller jeg ville fryse i hjel av samme årsak, eller jeg ville dø av snikende lunge- eller hjerneødem, kanskje kvalt av eget spy med et blått og blodsprengt skrekkhode som tilbehør. Snikende er et merkelig begrep her, for jeg lærte fort at det dramatiske ordet "akutt" i høydesjukesammenheng faktisk ikke beskriver alvorlig fare, nei da er det nettopp ordet "alvorlig" som blir brukt. Akutt ville bare bety spy- og annen fyllesjuke, men var man uheldig ville den alvorlige høydesjuken snike seg inn samtidig, så hvordan kunne man vite om man var akutt eller alvorlig sjuk? Jeg ble iallfall ofte kvalm og sprø av å tenke på dette. Psyket meg stadig opp så godt jeg kunne, men stadig fant jeg alternative nyanseårsaker til å bli nervevrak på ny…

"Faens for(fyll ut hva du vil her)te høydedrittsjuke altså!! Hvorfor er det ingen som finner ut av den? Fordi det er et luksusproblem selvsagt, man velger frivillig å utsette seg for svineriet! Ingen utsetter seg frivillig for kreft, sjøl om onde tunger kan hevde det hvis sjukdommen skyldes elendig livsstil og kosthold. Forskning må derfor prioritere kreft og hjerte- og karsjukdommer, så enkelt er det! Faen!"

Det var ikke greit å være meg den siste tida før avreise. Likevel holdt jeg maska svært godt på hjemmebane trur jeg. Og ytre sett dreide jeg hovedfokus over på kjerringråd mot høydesjuke. Mate skulle være veldig bra, hvitløk og ingefær likeså, men best av alt var visst kokablader. Dessverre setter jo folk likhetstrekk mellom kokablader og kokain, og det hjelper ikke å si at druer ikke er vin. Nå som jeg er ferdig med saken gidder jeg ikke lenger å ofre kokablader en tanke, men mor hevder fortsatt at koka er en sunn og meget misforstått plante, og hun har sikkert rett. Om det i det hele tatt er noe som hjelper når man nærmer seg 7000 moh er vel uansett svært usikkert…

Til sist kan jeg nevne at jeg irriterte meg grenseløst over det faktum at god eller dårlig form visstnok var knekkende likegyldig på virkelig høye fjell. Et sted leste jeg til og med at røykere kunne ha en fordel! Og selvsagt var det nok bedre å være lita jente enn stor mann oppi der, for da var det ikke like mye oksygentransport som krevdes. Kort sagt så hadde jeg alle odds imot meg. Men (og det til tross for at jeg ikke har vært på Storen enda) jeg var da merkelig nok en mann for de store anledninger likevel. Det er tilfeldig, og en dag vil jeg nok måtte snu på vei mot en hovedtopp, men til nå så har jeg alltid lyktes med de store turprosjektene jeg har satt ut i livet! Godt hjulpet av Morten, Øyvind og Sondre riktignok, men likevel et ubestridt faktum! Jeg når rett og slett de toppene jeg prøver meg på! Jeg klamret meg til denne positive tankegangen de siste par månedene før jul.

VEMODIG JUL OG AVREISE

Aldri har jeg vel vært borti en mer vemodig jul! Vemodigheten rommet stress, frykt, dårlig samvittighet overfor tapre foreldre som prøvde å skape vanlig julestemning og såre tanker om skiturer i marka kombinert med bål og hyttekos som i år altså ikke skulle bli noe av. Sånn er det å være delvis eventyrer trøstet jeg meg med. Jeg ville jo virkelig dette!!

Etter en koselig julaften og en rusletur med mine to naboer og bikkja 1. juledag var avreisedagen kommet. Både mor og far var med til Gardermoen, og vi plukket Sondre opp på veien. Vel framme ble vi fulltallige og etter en så smertefri avskjed som mulig med foreldra mine var det bare meg, Øyvind og Sondre på vei mot det store eventyret som gjaldt. Egentlig en lettelse å komme vekk, jeg er dessverre litt for følsom (heldigvis viser jeg det kun i fjellsammenheng nå) av natur, så det kunne fort bli trist å være for lenge sammen med lidende foreldre. Nå kunne vi se framover og slappe av på flyet.

Og jeg gjør et langt sprang videre, det er ikke spesielt viktig å fortelle om verken Heathrow, flyturen over Atlanteren eller Sao Paulo. Derimot gjorde det inntrykk å se selveste kjempen av et fjell fra lufta kort tid før landing i Santiago! Et Himalayafjell er det rett og slett fra den vinkelen! Aconcaguas sørstup på ca 3000 meter fylt av hengebreer og snø overvelder de fleste, og dit skulle altså vi, selv om vi skulle snike oss opp fjellets svake side.

CONFLUENCIA

Ting tok sin tid i Mendoza, men omsider var vi klare for selve turen. Det tok ikke lange tida før naturen begynte å imponere oss, her var det overraskende fargerikt. Øyvind ble litt skuffa da han tok av seg solbrillene ei kort stund, fargene ble plutselig mye blassere, men jeg følte at jeg fikk innstilt synet sånn at det ble fargerikt igjen etter en del sekunder. Vilt og mektig var det uansett, og spesielt synet av et lite vann med grønne lier og enorme Aconcagua fra sin flotteste og bredekte side var et skikkelig paradismotiv!

Vi, spesielt jeg og Sondre, tok det veldig med ro innover Horconesdalen. Starten var på mellom 2900 og 3000 moh, og vi skulle opp til ca 3400, og jeg skulle iallfall aldri gå i undervurderingsfella! Stadig ble vi passert av folk, og det brydde jeg meg fint lite om, aldri har jeg hatt et lavere konkurranseinstinkt enn her nede, det var faktisk totalt fraværende. Vi kikket oss rundt og konstaterte at disse omgivelsene har fått et ufortjent dårlig rykte i andre turbeskrivelser. Kjedelig landskap du liksom!!

I Confluencia fikk vi til vår store overraskelse tildelt et stort telt som sto der permanent for kundene til Juan Herrera. Kokken vår var Melissa, og hun laget god mat til oss og syntes samtidig at det var en fordel å kunne snakke spansk med meg. Jeg fungerte delvis som tolk, og det fungerte stort sett greit.

AKKLIMATISERING OG VANNFORGIFTNING

I dag så vi fram til akklimatisering som innebar å komme på relativt nært hold av Aconcaguas flotteste side. Men siden vi startet såpass seint så skjønte vi at Plaza Francia ikke var realistisk. Det gikk for min del like rolig som dagen før, og stadig måtte jeg stoppe for å pisse i pisseflaska. Det var viktig å skjule at man helte ut innholdet, for det er jo forbudt å pisse i terrenget her. Men hvor mange pisseflasker forventes det at man skal ha med seg da? Det skal jo drikkes i storstilte mengder her for å bekjempe høydesjuken.

Både jeg og Sondre slet med magen og måtte ut av stien for å gjemme oss, for å si det sånn. Her var det virkelig noe som ikke stemte, det minnet i grunn om halve "moroa" i omgangssjuken.

Omsider tok vi av fra stien for godt for å få fortgang i høydesankinga. En slags "Veobreahest" lokket oppi lia. Men det var et slit i denne løse og bratte grusen, så jeg snudde like oppunder 4000 moh med en dårlig følelse både fysisk og psykisk. Øyvind og Sondre herja videre oppi der.

Jeg måtte kjempe for å holde maten inne på veien tilbake til Confluencia. Hodepinen avtok sånn gradvis, og jeg hadde etter hvert god kontroll på mageinnholdet, men den siste motbakken på turen ble skjebnesvanger, og plutselig var det ingen vei tilbake. Det bare sprutet ukontrollert ut av kjeften min, og en spyseanse for meg inneholder vanligvis 5 spykuler pluss masse håpløse brekninger lenge etterpå. Jeg var både flau og bekymra, mange ble vitner til opptrinnet, og hvordan skulle nå dette gå?

Jeg tenkte fortsatt at jeg tålte høyda mye dårligere enn de to andre, men plutselig ble Sondre dårlig også og måtte rope på elgen. Og mens jeg og Øyvind noe seinere satt i middagsteltet kunne Melissa melde om at "Sondre spyr nå". Sondre kom inn til slutt, men hans tilstand var såpass dårlig at gulvet fristet overmåte. En ønskesituasjon for galgenhumorist Mayhassen som grep sjansen med begge hender for å filme og med et flirende og fornøyd glis spørre stakkars Sondre "åssn gåre a?"

Øyvind er ganske uangripelig i sånne situasjoner, for han kan jo svare for eksempel "faen, jeg sliter jo med kvalme og huepine sjøl, går jo an å værra positiv for det…" hvis noen skulle klage på skadefryden hans. Velegnet psyke for å bestige høye fjell med andre ord!

Årsaken til våre spykuler var visst magnesium i vannet. Altså drakk vi kun kokt vann etter dette. Og jeg lærte noe nytt om magnesiumens destruktive egenskaper.

TIL PLAZA DE MULAS

Som kjent så ble jeg og Sondre en ekstradag i Confluencia for å bli helt bra igjen før den lange marsjen mot den virkelige hovedleiren. Øyvind dro en dag i forveien, han kunne ikke komme seg fort nok vekk fra dårlig vann og mulig smitte.

Omsider var vi klare for den store turen innover Horconesdalen. Vi gikk så sakte vi overhode kunne klare, og fortsatt syntes vi naturen var flott og spennende. Ikke var det like frodig lenger, men de store linjene var like stilige som de var store.

Etter at vi hadde gått i evigheter kom vi til et skilt hvor det sto 4 timer til Mulas. "Å herregud!" tenkte vi, hadde vi ikke gått over tre fjerdedeler av ruta nå da? En del timer seinere skjønte vi at dette langt fra var tilfellet der og da! Og ettersom vi vant høyde meldte problemene seg, spesielt mellom 4000 og 4100 moh. Jeg ble akutt kvalm og full av bankende hodepine. Sondre nevnte noe om hvor viktig det var å puste tungt, inhalere dypt og puste rolig ut gjennom nesa. Som sagt så gjort, og jaggu hjalp det nesten umiddelbart! Jeg var rene hvalrossen oppover bakkene der, og Sondre må ha hatt sin fulle hyre enten med å holde tilbake latter eller irritasjon. Uansett hvor dumt og overdrevent det sikkert hørtes ut så var det skjebnesvangert med positivt fortegn.

Slitne, men ved godt mot ble vi møtt av Øyvind som var lei av å vente på oss treigingene. "Det er en jævlig kul gjeng her!" kunne han fortelle oss. Dermed var det ytterst trivelige Francokapittelet på denne turen i gang…

FIRE DAGER I HOVEDLEIREN

Franco fikk oss til å føle oss ekstremt velkomne fra første stund. Nicolas, eller Nico, som vi så vidt ble kjent med i Confluencia var der også. Det kom inn andre fra hjelpeapparatet med jevne mellomrom mens vi satt i kokketeltet, men Franco var liksom samlingspunktet. Han og Øyvind hadde allerede blitt skikkelig kompiser, men jeg fikk nok raskt opparbeida meg en spesiell status jeg også fordi jeg kunne spansk. Jeg sa han kunne kalle meg Felipe, siden Øyvind vel er det mest kronglete norske navnet som finnes for en som ikke er nordmann, pluss at han allerede hadde en annen Øyvind å "stri" med, og at han etter hvert begynte å kalle meg "Feli" så jeg på som en skikkelig kompiserklæring.

Det ble skravla på engelsk og spansk om hverandre, og vi glemte stort sett det som var av bekymringer. Franco og gjengen skulle komme til å være vår store trøst de nærmeste dagene, iallfall om jeg snakker for egen del, for minst to av dagene ble seriøse prøvelser for meg. Da var det godt å komme inn i teltet etter endt høydesliteøkt og bli tatt jovialt imot med god mat og drikke, og alltid den samme musikken i bakgrunnen. Til tross for at han ikke var eldre enn 24 år likte han heldigvis skikkelig musikk som Pink Floyd, Beatles og AC/DC. Jeg kunne selvsagt tenkt meg litt Midnight Oil også, men vi slapp heldigvis å måtte lide oss gjennom hiphop og annen jævelskap. Dette kan ha vært ørsmå marginer i positiv skjebnesvanger retning for min del. Og under "Thunderstruck" ble "Thunder!" spontant bytta ut med "Sondre!" av Nico. Franco gliste oppmuntrende og var helt med.

CERRO BONETE

Ordet akklimatisering høres så fint ut. Man sitter i godstolen hjemme og tenker at det har å gjøre med å venne seg til noe på skånsomt og fornuftig vis. Og med riktig fremgangsmåte så skal man altså gradvis venne seg til høyda. Akklimatisering får deg til å tenke på rolig gange som hindrer både kvalme og hodepine. Feil! Man blir gradvis herda, men får i høyeste grad kjenne høydesjuken på kroppen. Cerro Bonete ble en fæl tur!

Vi og jeg i særdeleshet tok det rolig oppover den lange lia. Men på ca 4800 moh var det ikke lenger mulig å gå sakte nok. Hodet begynte å verke illevarslende, og enkelte smerteilinger forplantet seg til halsen av alle steder. Æsj så ekkelt! Det var fortsatt mye lenger til topps da vi rundet noen stup og hamre på høyre side. Jeg begynte for alvor å bli kvalm også. Øyvind koste seg selvsagt med filmkameraet og spurte hvordan det sto til. Helt jævlig var iallfall sannheten. Husker ikke ordrett hva jeg sa, men han kunne trøste meg med at detta sikkert bare var småtterier mot det vi kom til å føle på selve toppdagen. Fytte helvete, Bonete var jo bare 5004, stortoppen nesten 2000 meter høyere! Kanskje jeg burde trekke meg mens leken var god? Nei så faen om det var aktuelt!!

Vel nede igjen var det duket for tidenes pizzafest! Franco kunne ikke beregna det bedre, for dette trengte vi! Som Sondre har nevnt så var dette noen av de beste pizzaene vi har smakt i livet, og jeg som var desperat etter nok næring for å bekjempe høydesjuke langet innpå alt jeg orka. Den siste pizzaskiva tok det 10 minutter å fortære, men jeg ga meg ikke, alt skulle innabords! En særdeles trivelig kveld ble det til tross for at jeg hele tida heiv etter pusten av boneteutmattelse. Husker ikke om det var denne kvelden Øyvind spurte Franco om han ville slå følge til Himalaya om få år, men det kan det godt ha vært. Skikkelige kompiser hadde vi alle blitt, og når stemninga er jovial kommer man gjerne med store lovnader. Pizzakuren virka iallfall, for dagen etter våknet jeg til noe som må kunne kalles for storform.

OPP TIL CANADA

Gleden over storformen ble kortvarig, for i dag skulle vi ta ei bæreøkt opp til Canadaleiren på 5080 moh. Det ble svært rolig tempo oppover, stadig var det folk som passerte. Jeg ble dårlig av å se folk som svetta, fantasien løp løpsk med tanke på hvordan høyda straffer bråkjekke folk.

Vi hadde allerede blitt kjent med tre ekstremt tøffe landsmenn, Fredrik, Christian og Ole Jakob, og de hadde båret absolutt alt selv hele veien med hver sin såkalte Øyvindsekk. I dag skulle de overnatte i Canada, mens vi etter noen akklimatiseringstimer skulle returnere til Mulas. Vi ble sittende og prate sammen en stund ved teltet deres, men det var Øyvind og Sondre som var sosiale, jeg hadde stort sett mer enn nok med meg sjøl og ble liggende i min egen verden mens jeg prøvde å gjenvinne krefter. Det var deilig å komme seg nedover igjen!

Dagen etter ble det "tårevått" farvel med Franco og gjengen, nå skulle vi til Canada for å tilbringe natta der. Det gikk bedre oppover denne gang, men likevel ble jeg uvel der oppe. En del arbeid med snøhenting (les knekking av penitentes) tæret på, og jeg var generelt sliten. Ikke skulle jeg få sove heller denne natta, for etter at vi tok kvelden ble det plutselig så tungt å puste. Jeg måtte trekke pusten dypt hele tida, hvis ikke fikk jeg det jo ikke til på vanlig vis. For en jævlig tilværelse! Jeg merket meg datoen 5. januar 2013 allerede og bestemte meg for å finne på noe meget komfortabelt nøyaktig et år etter. Man får jo angst av at pusten ikke går på skinner. Og man vet at detta blir en lang og søvnløs natt. Overlever jeg dette skal jeg jaggu skryte og skildre på dramatisk vis etterpå, det er jo lett å være eplekjekk i lavlandet igjen. Etter ei fæl og søvnløs natt som forutsett ble jeg selvsagt svært søvnig rett før vi skulle ta fatt på bæreøkta opp til Nido. Nok en bedriten dag i vente med andre ord. For et liv…

NIDO

De to turene opp til Nido de Condores var ganske fulle av lidelse på grunn av den totale mangelen på overskudd. Men etter ei bedre andrenatt i Canada kunne vi omsider etablere oss i Nido. Gradvis kjente jeg at kroppen tilpasset seg den tynne lufta på 5590 moh. Største problem i tillegg til den evige pisseflaskeseremonien i teltet var sliteturen opp fra "dassen" nedi skråninga, da merka man på pusten at detta jaggu er høyt over havnivå. Kvalmen og hodepinen forsvant imidlertid så å si totalt i løpet av det andre døgnet. Akklimatiseringsturen opp til Camp Berlin gjorde oss vel stort sett bare godt trur jeg. Men jeg var selvsagt bekymra over tanken på de ca 1000 meterne på toppdagen som vi ikke hadde akklimatisert oss til. Totalt ville toppstøtet ha en høydeforskjell på 1372 meter.

Siste kvelden kom våre tre norske venner ned fra vellykket toppstøt på den kanskje beste toppdagen som hadde vært under hele oppholdet. De var strålende fornøyde, og det med god grunn! Faen så misunnelig jeg var på de heldiggrisene! Vi avtalte å feire sammen på restaurant i Mendoza om ca tre dager. Jeg håpet jeg også ville ha noe å feire. Øyvind og Sondre var bankers til å nå toppen, men kunne jeg virkelig stole på meg sjøl?

TOPPSTØTET - MARERITT, LIDELSE OG TRIUMF VERDT NOEN TÅRER!!

Etter ei natt hvor det ble heller skralt med søvn på oss alle, spesielt på Øyvind som fikk Sondres fot i ansiktet ved flere anledninger, var vi i gang klokka 03.30. Skikkelig "nifst" å gå oppover i mørket. Aconcagua – Dødsfjellet, her kommer vi!! Det er ikke rent få liv som er gått tapt på normalruta til denne kjempen. Grunnen til at det faktumet ikke var spesielt avskrekkende på meg var vissheten om at mye "rart" prøver seg på dette fjellet. Det er jo en grunn til at det er på normalruta det skjer, det er vel ingen klatrere som dør i sørstupet på dette fjellet, paradoksalt nok…

Man skal veie sine ord med omhu, for man kan fort sitte i glasshus sjøl, men det er ingen tvil om at svært mange drives av stolthet og drømmen om ære og berømmelse, iallfall innafor egen omgangskrets. En del nordmenn prøver seg jo på Kilimanjaro uten å ha besteget norske fjell fra før for eksempel. Det finnes garantert en del tilsvarende historier på Aconcagua. Hvilket betyr at det ikke nødvendigvis bare er "fjellfolk på heltid" som prøver seg. Så det har nok iallfall gjennom historia vrimlet av parallelle tilfeller til de tsjekkerne med sandaler jeg og far traff nær Styggebreen i drittvær sommeren 1992 som virret rundt på leit etter Galdhøpiggen. Da blir et fjell fort døpt om til Dødsfjellet (Legesjekken de siste åra har nok uansett redusert Aconcaguas dødsfjellstatus betydelig). Og dette er ikke for å være arrogant, jeg er jo for uerfaren til å være det, men denne argumentasjonen gikk igjen flere steder på fjellforum, og dermed trøsta jeg meg med det, de fleste som dør på Aconcagua gaper over mye mer enn de greier å svelge og viser ikke respekt for farene. Jeg skulle iallfall snu med halen mellom beina hvis jeg merka at fjellet ba meg om det.

Vi gikk og vi gikk, gjennom hele natta, ja jeg tenker ganske riktig på den herlige Islandsfilmen (for de innvidde). Men var det verdt det? Fra Berlin bega vi oss opp i ukjent høyde, og det var bratt. Gradvis begynte det å lysne, og etter å ha kommet relativt problemfritt opp i mellom 6100 og 6200 meters høyde kunne vi nyte synet av soloppgangen over det fantastiske landskapet vi allerede kjente godt fra før, men nå i et fargespill vi kun kjente fra sprøturer hjemme i Norge.

Mellom ca 6200 og 6300 meter begynte jeg å merke det på pusten. Man gikk i evigheter, men ved neste stopp hadde man kun vunnet snaut 100 høydemetre sjøl om det virka som minst det dobbelte. Jeg begynte så smått å kjenne litt på tvilen. Det var langt opp!! Øyvind og Sondre var selvsagt ukuelige optimister, og jeg bekymret meg ikke et milligram over deres situasjon. Men hva med meg?

Omsider bar det ut på den såkalte traversen uti den bratte grusflanken. Her var det velsignet slakt i starten, men etter ei stund ble underlaget løst og jævlig, løøøst som Sondre har beskrevet det. Det helte gradvis mer oppover også. Jeg slet jo med pusten fra før, trur jeg aldri i min tid som fjellmann har hatt makan til dårlig kondis, og neste gang jeg opplever noe lignende er jeg nok enten en gammel mann eller tulling nok til å befinne meg på vei til enda et høyt fjell. Høyden i seg sjøl krever at man skal gå sakte, og høydekondisen likeså. Men jeg fikk ikke gått i riktig tempo, skulle jeg ha framdrift måtte jeg kjempe mot det grusomme underlaget.

Faen, dette nærmet seg torturstadiet både fysisk og psykisk! Jeg lengtet tilbake til Falketind- og Stølsnostindslit i mai 2008 og Beerenbergmareritt opp til leirplassen i 2011, da fikk jeg iallfall rikelig med oksygentilførsel for hvert åndedrag. Nå bare spant jeg i dyp sand og grus og fikk ikke i gang pusten på normalt vis. "Det blir fastere her oppe!" ropte Sondre. Den gutten kan det der med å oppmuntre og mane til innsats. Men jeg hadde ingen sjanse til å holde følge med de to der framme. Jeg visnet hen av mangel på absolutt alt som het energi og fikk for første gang i livet oppleve hva utmattelse er i ordets rette forstand. Trudde jeg visste det jeg, men nå vet jeg bedre! Fra nå av var ting på det nivået at jeg vant maks fem meter om gangen og trengte mellom fem og ti minutter på å hvile. "Satan i helvete, detta går ikke!" Jeg følte meg totalt sjanseløs og hatet intenst. Det så visst ut til at skeptikerne inkludert meg sjøl skulle få rett…

Etter en evig pine av en motbakke jeg absolutt aldri kommer til å glemme var jeg framme ved den såkalte "The Cave", eller enda bedre "La Cueva" på spansk, hvor den særdeles beryktede Canaleta starter. Trudde aldri jeg skulle komme fram til dette innsteget, men viljen hadde drevet meg lidende fram til en navnsatt plass på ruta, da kunne jeg iallfall si at jeg prøvde å nå siste del av bestigningen. Men det kostet urimelig mye, jeg var fullstendig ferdig og ødelagt. Det eneste jeg ikke følte var typiske høydesjukesymptomer som kvalme og hodepine. Eventuell ustø gange kunne ikke skyldes noe annet enn utmattelse, jeg var fullstendig klar i toppen og visste godt hvem jeg var, at detta var jævlig og at 6 ganger 6 er 36, ikke 66!

Øyvind og Sondre var snart ute av syne. De var nødt til å slite de også, men for det første så er de sprekere enn meg, og for det andre tålte de nok høyda bedre også. De kom garantert til å greie det! De kom til å ligge i teltet i kveld og snakke om den store triumfen. Jeg regna med at jeg ville ligge utmattet og deppa ved sida og høre på de uten å kunne bidra med stort…

Jeg måtte prøve litt til. Uff, så jævlig bratt detta løshelvetet ble nå da! Selvsagt Øyvind, du er jo på rutas verste del nå! Jeg må iallfall kreke meg opp til den steinen der oppe som ser så fin ut å sitte på…

Hva nå Øyvind? Du skulle gjerne vært han navnebroren din istedenfor, hva? Du må regne med å sitte på sidelinja når det snakkes om triumf i teltet i Nido, i kokketeltet på Mulas og ikke minst på restaurant i Mendoza. Du vil være 1 av 3 som ikke greide det i to tilfeller, og i det siste 1 av 6! Æsj!! Faen!!! Og du vil måtte fortelle på epost hjem at du var den eneste som ikke kom til topps fordi du rett og slett var sjanseløs, og det foredraget du har tenkt å holde på jobben vil bli prega av mangel på entusiasme fordi du ikke nådde målet ditt. Kanskje får du til og med "trøst" fra noen damer som sier at det ikke er noen fordel å være stor mann oppi sånne høyder også. Og verst av alt på kort sikt: Du vil faen meg måtte slite deg ut hele den lange Horconesdalen og vite at du ikke kom til topps på Aconcagua, fjellet du har drømt om i over 6 år!!!

Selvsagt vil Franco klappe deg på skuldra og trøste deg, og de der hjemme vil si at dette ikke er noe å skamme seg over, og selvsagt er det jo ikke det sett i ettertid, men sånt hjelper lite der og da når man er forvandlet til en trofejeger. Nei dette er en svært "skjebnesvanger" stund!

Ikke faen om du skal ydmykes Øyvind! Du må vise at du er han Br-skrullingen med positivt fortegn, han som på klønete vis kommer seg til topps likevel. Du må garantert strekke våpen blant Himalayas 8000-metere, men dit skal du jo ikke uansett. På Aconcagua skal ingen få peke nese til deg! Vis hva som menes med Brekketæl, vær så snill! (Dette begrepet stammer fra faren til naboen, han var villmann i norsk natur på 60 og 70-tallet, og mange flere i slekta var tøffinger.) Du skal bære arven videre og nå til topps her ute i den store verden. Se å få i deg de nøttene du ikke orker tanken på, for de er ditt siste håp! Energien må gjenvinnes!

Og underet skjedde! Noe så banalt som tvangsforing var det som skulle til. Plutselig kunne jeg ta 20-30 meter om gangen og gradvis redusere lengden på pausene. Her var det mulig å vinne høyde. Innimellom kom småstein susende, for det var folk på vei opp eller ned flere steder, og i Canaleta ruller småstein nedover bare man ser på den. Selvsagt var dette en smårisikabel plass å være, men jeg var for opptatt av å bite tenna sammen til å bry meg nevneverdig. Jeg var plutselig full av faen og selvforherligelse. Jeg hadde jaggu stått opp fra de døde og fått blod på tann. Nå slaket det da virkelig ut der oppe!

Det hadde trukket opp til uvær i form av snøfnugg i løpet av den tidlige ettermiddagen. Normalt ville jeg vært skuffa og forbanna, men her var det totalt likegyldig. Uansett hvor tøff jeg følte meg nå så var det jo helt jævlig her oppi høyda, og utsikt var det siste jeg hadde overskudd til å bry meg om. Endelig skjønte jeg hva Randi Skaug mente da hun sa at hun på Everest ikke hadde kommet for å se på utsikten. Og det var ikke meldt om farlige vinder, så dette var så trygt som det kunne få blitt. Jeg ville til topps for å få min triumf, det var det denne turen handlet om.

Snart møtte jeg på Øyvind og Sondre som var på vei ned. De var oppriktig glade for å se meg, de trudde at jeg for lengst hadde gitt opp og snudd. Deres glede rørte meg dypt og økte stoltheten ytterligere. Bare drøyt 100 høydemetre nå så var toppen "min".

Det trengtes noen pauser til, men jeg var sterk i trua nå. Blir jo for dumt å snu så nært når man ikke engang er sjuk. Bare noen få opptak til, og så sto jeg der i skodda og kunne ikke komme høyere på dette kontinentet! Hva følte jeg nå? Ingen vill naturglede som på Gjertvasstind, Gravdalstind eller Beerenberg, men derimot tidenes personlige triumf. "Du greide det, du sto opp fra de døde og viste mental styrke som aldri før og snudde alt til din fordel!" Jeg grein ikke, men inni meg flommet tårene over mens jeg var full av personlig nasjonalromantikk. "Selvsagt greide du det Øyvind, for dette er noe du kan! Du er vant til å slite fysisk og har massevis av tæl. Nå skal det bli fantastisk å slutte seg til gutta og være en del av toppgjengen! Tusen takk Aconcagua for at du lot meg slippe gjennom nåløyet og at du nå gir meg disse følelsene, det skal jeg huske for evig og alltid!"

NEDOVER TIL NIDO

På toppen befant det seg et eneste menneske til, ei blid japansk dame. Hun gratulerte meg og tilbød seg å ta bilde av meg siden jeg ikke hadde kamera. Hyggelig gjort! Jeg var for sliten til å orke å løfte armene.

Det var bare å pelle seg nedover igjen. Stort sett gikk det greit, jeg hadde nemlig lest om hvor slitsom nedturen kunne være. Utfordringen min var kun den vanlige, knoting med underlaget, et kjent fenomen fra alle mine nedstigninger i den norske fjellheimen på barmarksføre. Ellers er det lite spennende å berette om, men på ca 6500 moh ble jeg innhenta av akutt høydesjuke og måtte til pers med fem spykuler. Følte meg liten da, tilsynelatende alene og forlatt i snøvær og skodde langt oppi Aconcaguas flanker. Men jeg ble jo bra igjen av å kvitte meg med ondet, og tok straks fatt på den eviglange Escape route. Jeg sovna ikke sånn som Øyvind, men var såpass sliten at jeg stadig måtte sette meg ned og så meg alltid ut nye hvilesteder i det jeg startet på nye etapper. Ingen fare uansett, det var kun ei psykisk greie det der med å reise seg opp igjen for å gå. Langt om lenge var jeg endelig nede i Nido og kunne stolt og lykkelig krype inn i teltet og slappe av med gutta. Alle var vi såpass slitne at feiringa ble heller avdempet. Men stemninga var god den, og det var det god grunn til. Vi var tre tøffinger som i morra skulle ned til vår gode venn Franco og fortelle om vår store triumf!

TILBAKE TIL PLAZA DE MULAS

Det ble en del pakkestyr på formiddagen, noe som for meg var stressende på grunn av liten sekk og dårlige praktiske ferdigheter oppi høyda. Sondre pådro seg såkalt sigøynersekk med masse ting hengende utapå, mens Øyvind selvsagt var supereffektiv og ordna alt med et gjesp.

Nedover er alltid et slit for meg, for jeg klarer ikke å gå økonomisk. Enkelte klarer å spille på lag med rullende underlag og utnytte det til sin fordel, dette gjaldt selvsagt for Øyvind som relativt raskt parkerte både meg og Sondre. Ingen grunn til å dvele for lenge ved en nedtur som dette, men prøver jeg å være effektiv ender det som regel med at jeg holder på å ta brassespark og blir svingt bakover til ene sida så jeg må ta meg for med armene. Bedre da å ta det rolig. Omsider var det slutt på alle nedstigningsprøvelser for meg og Sondre, og det var herlig å ankomme Plaza hvor Øyvind allerede satt og slappet av mens Franco var et stort glis og klappet oss på skuldrene og gratulerte.

Vi ble sittende utafor kokketeltet, og snart kunne vi kose oss med den "beryktede" Francoburgeren som smakte aldeles fortreffelig! Aldri har jeg spist burger med bedre samvittighet, og jaggu kom Franco bort til oss og spurte om han skulle lage flere. Selvsagt måtte han det!

Etter masse god mat og trivelig prat, blant annet med en del lokale helter (argentinere selvsagt, det ble masse spanskprat på meg med dem) som skulle prøve seg på det samme som oss var det på tide å få lagt seg. Jeg sa til Franco at jeg gruet meg til å ta farvel, men han sa at vi først måtte glede oss til frokosten neste dag…

FARVEL FRANCO, NICO OG MULAS!

Denne dagen gruet vi oss til, ingen gleder seg vel til å gå ut hele Horconesdalen. Og det var ikke spesielt ålreit å måtte forlate gjengen med Franco i spissen. Det lå liksom noe vemodig i lufta hele morgenen. Franco ordnet frokost på sedvanlig vis og sa det hadde vært en udelt positiv opplevelse å omgås nordmenn for første gang i livet. Både vi tre og våre nye venner fra Vestlandet hadde vært kompiser med kokkegutta fra første stund, og dette var noe han ville huske. Og om vi skulle sveipe innom Argentina på ny ville selvsagt huset hans stå til vår disposisjon. Synes fortsatt jeg hører han for meg med sin muntre stemme mens han på humørfylt engelsk snakker til oss tre, spesielt til Sondre og Øyvind, før han preiker spansk til meg. En kjernekar var han, ingen tvil om det!

Etter en obligatorisk farvelseremoni og lagbilde var det bare å ta fatt på den tunge reisen nedover mot Horcones og Puente del Inca. "Opp med hodet Øyvind!" var vel det siste Nico sa til meg da jeg beklagde at vi måtte dra. Franco sa at han så fram til å lese rapporten min på spansk og ønsket oss lykke til videre i livet. Jeg trur vi alle håpet (og håper) å kunne treffes igjen ved en annen fjellanledning…

TILBAKE TIL SIVILISASJONEN

Turen nedover Horconesdalen ble tung. Vi gikk radig og passerte flere turgåere i begge retninger. Stakkars de som kom motsatt vei, tenkte vi uten snev av misunnelse. Takk og pris for at toppen var i boks, tenk å gå ut her uten å ha følelsen av triumf i bakhånd mens man sliter. Nå hadde vi fint lite overskudd til å nyte naturen og gikk på rein autopilot, bortsett fra noen få drikke- og pissepauser. Vi strena forbi Confluencia også, og etter noen timer var vi faktisk på vei ned til selve Horcones. Her var det herlig å lufte føttene og flate ut. Heldigvis fikk jeg ordnet skyss til Puente del Inca, for det frista lite å gå ekstra kilometere på asfalt. Godt jeg kunne godsnakke på spansk med folka inne på senteret hvor registreringa foregikk.

Flere timer seinere var vi vel nede i Mendoza. Etter å ha slappet av og fått oss hver vår etterlengtede dusj bar det rett på restauranten "La Florencia", og her ble det et hjertelig gjensyn med våre tre nye kompiser, Fredrik, Christian og Ole Jakob. Vet ikke om det bare er meg, men man føler seg litt viktig og som en del av en eksklusiv krets når man treffer på landsmenn ute i den store verden og vet at man har gjennomført samme bragd. Det ble en veldig hyggelig kveld hvor vi koste oss med den lokale kjøttretten "parrillada", en grillanretning med massevis av forskjellige biter, blant annet blodpølse og nyrer pluss andre mer normale ting. Det var iallfall en herlig følelse å være et likeverdig medlem av selveste "Aconcaguagjengen".

Om få dager ventet en slitsom reise tilbake til Santiago og etter hvert fly til Copiapo hvor Atacamaeventyret skulle starte.

Men jeg dveler ikke ved resten av reisen her. Aconcagua var og ble hovedmålet med denne reisen, selvsagt sammen med mitt besøk hos den "fjerne" slekta mi i Santiago. Jeg har nemlig en firmenning der som er halvt chilensk og halvt colombiansk, og som er fjellmann på sin hals.

Aconcagua er visst fjellet hvor man viser sitt sanne jeg, det leste jeg om på forhånd. Ja jeg viste sikkert nok av frustrasjon og dårlig humør, men jeg tok det alltid ut på ting eller slang det ut i løse lufta. Vi krangla aldri, hvis man ser bort fra tilfeller som da Øyvind for eksempel sa "Faen Sondre!" på grunn av beina han fikk i fleisen natta før toppstøtet. Sånt teller ikke. Det var kun galgenhumor og "skadefryd" og ellers godt samhold som preget tilværelsen på denne turen. Masse skitpreik ble det også. Sånn skal det være. Så tusen takk for et gedigent minne for livet til både Sondre og Øyvind!

Til slutt gjør jeg et langt sprang på over 3 uker. Da jeg satt på flyet hjem fra Santiago mot en "uviss" ventetilværelse på over 11 timer i Sao Paulo kikket jeg instinktivt etter Aconcagua. Av en eller annen grunn fløy vi lenger mot sør enn på veien nedover. Det var nok av fjell å se, men i starten kjente jeg meg ikke igjen. Men så, langt der borte, der var kjempen sjøl, den var ikke til å ta feil av! Aconcagua viste seg fram i all sin prakt fra sin berømte "Himalayaside". For et fjell altså! Folk pekte og pratet om at "der ser dere kontinentets høyeste fjell". Jeg mumlet takk for sist og takk for nå og var rørt så det holdt. Plutselig fikk jeg lyst til å skrike ut til hele kabinen at "der har JEG vært, på det kjempefjellet der har faenmeg jeg vært!" Gjorde selvsagt ikke det, det får da være måte på skryt og mas. Men om jeg ikke visste det mens vi var der så visste jeg det iallfall nå, Aconcagua vil alltid ha en plass i mitt hjerte! Riktignok på en litt annerledes måte, men like fullt! Nå bar det hjemover, og om noen dager eller uker skulle drømmen min gå i oppfyllelse, nemlig å sitte ved ovnen inne på hytta i gode gamle Finnemarka med masse stearinlys som lyste opp i kontrast til den mørke skaunatta der ute og tenke på og fortelle om den gangen jeg var på Sør-Amerikas høyeste fjell!