Beste Jotunpåske siden 1975, året før jeg ble født! (23.03.2013)  

Det skulle jo egentlig være ei Tromspåske dette her. Men stadige meldinger om betydelig rasfare og dødsras gjorde meg betenkt. Siste uka før avreise meldte yr bedre vær, men det skulle komme nytt påfyll av snø og uvær med økende rasfare i løpet av palmehelga, så bare tanken på topptur i Troms ga meg nesten magesår. Jeg sendte melding til Sondre om at jeg trakk meg, og før han svarte at han var helt enig og nå planla Strynepåske begynte jeg å planlegge Jotunpåske med Jan Petter som uansett hadde tenkt seg dit. Værmeldinga for gode gamle heimen i mitt hjerte var helt usannsynlig bra.

Seint lørdag kveld la vi i vei innover fra Spiterstulen med blytunge sekker, spesielt min trur jeg. Jeg tør ikke være minimalist i den vinterlige norske fjellheimen og tar med massevis av klær og mat. Turen sørover og etter hvert opp mot platået på 1353 moh oppunder Hellstuguhøe ble en aldri så liten prøvelse. Enda en nedtur var det å finne ut at gassboksen jeg hadde med ikke passa til primusapparatet mitt. Jeg fikk sjekke på Spiterstulen neste kveld, for nå gjaldt det å fokusere på Hellstuguryggen, og jeg hadde tross alt 4,5 liter drikke.

Deler av Hellstuguryggen 24. mars

Etter ei god natts søvn fordi jeg nå har massevis av gode vinterklær og Thermarest-liggeunderlag pluss at vi kunne breie oss ut i hvert vårt telt våknet vi til en kjempefin og skyfri dag. Det bar bratt oppover ryggen mot Hellstuguhøe, og snart meldte problemene seg i form av bråsynking, glipptak (til fots, skia måtte selvsagt på sekken) og smertefulle spark i steiner som snøen skjulte. Enkelte steder var det så isete eller rett og slett vanskelig på grunn av småsva at det tok evigheter å forsere en halvmeter. Humøret mitt fikk seg en knekk, man blir mer irritabel når man i utgangspunktet er sliten, og primusfadesen og kommende væskemangel spøkte i bakhodet mitt. Omsider kom vi oss endelig opp på toppen av Hellstuguhøe og kunne fokusere på hovedgrunnen til at vi var her, nemlig utsikt. Denne toppen er garantert en av de med lavest status på Hellstuguryggen, men vi var samstemte i at utsikten var førsteklasses! Jotunheimen pyntet til vinterfest i Øyvindvær er fantastisk uansett hvilken av toppene man er på, men de tre siste åra har jeg blitt ganske begeistra for landskapet og dimensjonene omkring Hellstugubrean.

Vi måtte se å komme oss videre, og der det var betryggende steiner å se gikk vi så nær stupkanten som mulig. En småbakke ned og litt lengre bakke opp, nå med skia på beina, og vi var på den såkalte Nørdre flata nordøst for Nordre Hellstugutind. Både herfra og fra selve Nordre Hellstugutind var utsikten over de nærmeste omgivelsene helt rå! Hovedgreia er brebassenget der hvor Hellstugubrean umerkelig går over i Vestre Memurubrean, med sin utforming og fjellsider, rygger og tinder rundt minnet det rett og slett om selveste Weyprechtkrateret på Beerenberg! Og bak tronet selvsagt Gjendealpene som sett fra nord kan konkurrere mot hva som helst, bare slått av Hurrungane. Resten av heimen blir litt mer hverdagslig fordi toppene gjennomgående er lavere og litt langt unna. Men de har jo litt av noen omgivelser å konkurrere mot. Og ryggen mot Midtre Hellstugutind så tøff og estetisk ut i vinterdrakt. Dit skulle vi!

Som både Jørn og Sondre pleier å si så kunne jeg konstatere at veien videre så litt hårete ut, eller skal jeg heller si bustete (som jeg vel bare har fra Jørn)? Ryggen er nok stort sett grei på tørt og bart fjell, men snørygger skulle snart bli synonymt med problemer og lidelse for oss. Jan Petter er fortsatt i bedre form enn meg og litt bedre på bevegelse, men det var tøft for han også. Jeg hadde det enda verre, så ille at jeg ved en anledning sank så brått at resten av kroppen ble knekt bakover og til sida så det bar nedover i flanken i det som jeg opplevde som en slags saltomortale. Jeg hadde ikke tatt strake veien ned i Urdadalen, men kunne jo slått meg. Det hele fortonte seg bare som en slitsom opplevelse. Bortsett fra dette dreide det seg mest om slit og synkeskritt over de to småtoppene og videre opp mot det som skulle bli høyeste tinden for dagen. Litt krongling uti sida måtte til, men så var vi der. Et gjensyn for meg, men en ny topp for Jan Petter.

Flott var det, men væskemangel og lite drikke tilgjengelig la en liten demper på gleden. Seint var det også, vi hadde brukt lang tid til Midtre på grunn av snøproblemene, så Store var det bare å glemme. Vi tok med oss N2-toppen på veien, men N1 ble for krevende i denne omgang. Dermed seilte vi nedover breen, og sjøl om jeg er breskeptiker så følte jeg meg ganske trygg på dette betongføret. Vi måtte iallfall få med oss en av breahestene, og det ble selvsagt Søre. For min del frista ikke Nordre fordi det er verre med sprekker ditover pluss at tørsten og den tørre strupa ikke gjorde meg spesielt motivert. Jeg går gjerne en vårskitur på Hellstugubrean seinere sammen med andre kompiser for å komplettere lista. Utsikten fra Søre Hellstugubreahesten var verdt å få med seg, Store og Midtre er to flotte tvillingtopper sett herfra. Og vinterlige Gjendealper i kveldssol slår aldri feil! Vi rant ned breen uten problemer og kunne faktisk nå teltplassen vår uten å måtte gå oppover på slutten. Jeg kom meg til Spiterstulen og fikk kjøpt riktig type gassboks pluss en cola til hver. Det var herlig å komme tilbake til leiren igjen og få skifta til tørre klær og krype i posen!

Styggehøe 25. mars

Nok en nydelig kald og klar dag å våkne til! Etter frokost rant vi nedover og krysset Visdalen og la trøstig i vei oppover mot Bukkeholet. Det var tungt, men realt, med skifeller på. Etter hvert som vi nærmet oss brekanten tok vi endelig pause, og ved å snu meg kunne jeg for første gang nyte deler av den flotte utsikten denne dagen ville bringe. Hellstugutindane må vel være noe av det mest høyreiste man finner i Jotunheimen i forhold til omgivelsene sett fra vest.

Kommet opp til skaret og så vidt innpå ryggen mellom Styggehøe og småtoppene på Nordre Bukkeholstind sa Jan Petter at det frista å droppe Styggehøe på grunn av føret, han var lei av snørygger til fots nå. Fullt forståelig, men like fullt "hva nå?" Jeg var kjempelysten på Styggehøe og svært innstilt på å ta den i dette været. Det ble til at jeg tok den sære avgjørelsen å gå dit alene mens Jan Petter prioriterte de Nordre og Søraustre Bukkeholstinder. Der har jeg vært før (med unntak av de nevnte småtoppene som for øvrig kan tas når jeg en gang skal gå "heimens fineste skitur"), og den holdninga er jo utbredt blant 2k-samlere.

Det var både luftig og småkronglete opp til Styggehøe, men ikke så ille som Hellstuguryggen hva synking og smertefull steinsparking angår. Utsikten på 2213 moh var jo bare nydelig da! Som alltid i området mellom Visdalen og Leirdalen så føler man at man er midt i Jotunheimen, alt er svært og tett innpå. Hellstuguryggen og Visbretind var som vanlig blikkfang nummer én i sørøst, og kanskje også totalt sett, men hele den nordre Bukkeholsryggen med Bukkehols- og Tverråbrean på hver sin side er jo også en klassiker. Livet var herlig å leve her oppe, og i dag hadde jeg nok av drikke i sekken! Det er på dager som dette man tar til seg Mortens visdomsord om at "Det finnes bare én Jotunheim!" Jeg fulgte opp med å tenke at "jotnene pynter seg for deg Øyvind, du har jo kommet tilbake fra Aconcagua og hit hvor du virkelig hører hjemme!" En ting er sikkert, og det visste jeg vel på forhånd: Jotunheimen troner fortsatt øverst selv om jeg nå har sett både deler av Alpene og Andes.

Etter å ha vært bortom 2200-toppen og sett langt ned mot Spiterstulen var det på tide å returnere. Det gikk uproblematisk nedover, og snart sklei jeg over breen i retning Søre Bukkeholstind. Men Jan Petter var allerede ferdig med den, så jeg nøyde meg med å gå til topps på den lille knausen av en sekundærtopp han satt på. Deretter venta et stort sett fint nedrenn til Visdalen. Kan ikke huske å ha falt en eneste gang til tross for føret. Påny var det godt å komme fram til teltplassen, skifte og krype i posen for å kose seg med mat.

Ryggjehøe 26 – 27. mars

I dag ville Jan Petter hjem til Sunnmøre. Han var både fornøyd med turen og lei av snøforholda. Hjemme ventet familie og bedre snøforhold. Jeg burde vel hatt sosial intelligens nok til å sitte på til Lom og Stryn for å slå meg sammen med Sondre der borte, men jotuninstinktet hadde meg i sin hule hånd. Nå var jeg i posisjon til å kunne gjennomføre en gammel drøm: Å ligge i telt opptil 5 netter i strekk i Jotunheimen vinterstid i knallvær. Og jeg ville overnatte på en topp igjen. Ryggjehøe måtte være passende til den slags.

Dermed måtte det brytes opp fra Hellstuguplassen vår, og sekken måtte på nytt lastes full og blytung. Det ble en lidelse å skli nedover mot Spiterstulen på skavlete betongføre, men det var bare barnematen mot det som venta etterpå. Tok farvel med Jan Petter og kjøpte meg mer snop og brus, ikke minst påske-solo som jeg skulle kose meg med på Ryggjehøe.

Det er blytungt å gå på ski med tung sekk, og det blir ikke bedre når det går oppover på ujevnt og hardt skiføre. På grunn av frosne og tunge klær og alt mulig utstyr, inkludert kameraet som ikke fungerte, veide sekken omtrent 30 kilo. Jeg måtte ty til pauser innimellom, for dette var nok en gang en ekte slitetur!

Like etter en pause fant pisseflaska jeg av plasshensyn hadde i innerlomma på jakka ut at den skulle gli ut og skli litt ned fra løypa. Æsj! Jeg orka bare ikke å ta av sekken for nok en gang å skulle ta den på pluss all knoting henting ville innebære. De som hever pekefingeren får sette seg inn i slitet jeg gjennomlevde før de uttaler seg. Jeg liker ikke å være natursvin og hadde meget seriøse planer om å plukke opp flaska på vei ned til Visdalen igjen. At jeg ikke fant den to dager seinere er en annen historie, og faen for det!

Det gikk tungt, veldig tungt. Sekken gnagde på skuldrene mens sola sørga for å forvandle jakke og lue til trykkokere. Men jeg er vant til svettelidelse, og ønska heller ikke tyngre sekk. Etter langvarig varm seigpining kom jeg endelig til foten av Ryggjehøe. Det var bare å ta det i velkjente etapper, så skulle det nok gå denne gangen også. Jeg har ofte dårlig selvtillit underveis når jeg er så sliten, men jeg klarer ikke å gi meg, og spesielt ikke etter Aconcagua! Og her hadde jeg det selvsagt mye bedre, men det var smertefullt så det holdt…

Jeg etterlot skia en kanskje 100 høydemetre under toppen. Og for en befrielse det var å komme til topps! Av med sekken, fram med teltet, desperat omkledning, og vips var jeg den som hadde det mest komfortabelt og luksuriøst her i verden. Utsikten er finere her enn på Glittertind av velkjente grunner. Det er flottere å se på digre Glittertind fra Ryggjehøe enn omvendt, og man er nærmere panoramaet fra Styggehøbreatindene til Leirhøe.

Dagen etter opprant selvsagt med like fint vær som de tre foregående, men jeg kunne ane skyer langt unna i nordvest. De hadde imidlertid ikke hastverk og påvirket på ingen måte disse traktene, så jeg kunne virkelig nyte dette panoramaet som viser at Jotunheimen har flere langstrakte godbiter å by på enn Hurrungane og Gjendealpene. Og selv om denne delen av heimen selvsagt kommer til kort mot for eksempel Lyngsalpene i høydeforskjeller så banker hjertet mitt mest for alle deler av Jotunheimen uansett. I gnistrende morgen- og etter hvert formiddagslys finnes en renhet i det alpine vinterlandskapet som ingen andre tider på døgnet kan oppvise. Forbanna kamera altså, men ikke la det ødelegge denne enorme gleden og opplevelsen! For et herlig liv det er å hilse til både Rondane og Sølen i det fjerne mens man sjøl er midt i smørøyet, og snart putrer primusen og jeg kan i tillegg kose meg med den nevnte soloen og leve latmannsliv noen timer til…

Skulle jeg bryte opp fra heimen i dag? Nei, sånt går bare ikke an når været er knall og man har ferie! Ikke sant Glittertind? Eller skal vi si Søraustre Styggehøbreatind? Den mangler jeg jo. Uff, det blir langt, men nå har jeg nytt noen timer og har likevel slått meg til ro med at det er en slitetur…

Søraustre Styggehøbreatind 27. mars

Jeg kom meg motvillig nedover, og det var jammen slitsomt det også. Orka ikke ha skia på beina, det var bedre til fots nedover ryggen. Vel nede på Skautflya kunne jeg stavre meg fram på ski mens solsteika gjorde alt den kunne for å gjøre meg desperat av varm svette. Sekken var ikke noe bedre i dag heller, og da jeg endelig var nede i Veodalen slo jeg likegodt opp teltet i nærheten av Veopallan.

Skulle jeg til topps måtte jeg ha mer sjokolade og drikke. Hadde ikke tid til å tukle med primus, så jeg satte likegodt kursen mot Glitterheim. Og dette er ei virkelig koselig turisthytte synes jeg, Knut O. Vole er hyggelig og gjestfriheten sjøl, og vi hadde en brukbar prat. På spørsmål fra meg om når han kunne huske at påsken var så bra sist svarte han kontant: 1975! Såpass ja, så i hele mitt liv har det stort sett mangla perfekt vær i påskene i Jotunheimen. Håper ikke det er like langt mellom 2013 og neste knallpåske…

Jeg ble full av energi etter å ha inntatt eplemost og en del Farris pluss sjokolade og kjeks. Det bar radig og entusiastisk oppover langs kvisteruta som er en av klassikerne i Jotunheimen, og selv om jeg tapte en del høyde iblant så gjorde det ikke så mye. Besshøe var praktfull fra denne kanten, det er ikke bare Kongskrona i Trollheimen som er nettopp det, nei trauste Besshøe har noe kongelig over seg sett fra nordvest, spesielt på relativt nært hold.

Oppover Styggehøbrean gikk jeg jevnt og uten stopp helt til jeg sto på Søraustre Styggehøbreatind. Men til tross for dramatisk utsikt over egga mot Sørvestre så ble inntrykket litt ødelagt nå. Skysystemene hadde nådd Nord-Jotunheimen og spiste litt av toppene. De som gikk fri var ikke pene lenger fordi skylaget gjorde de grå og triste. Mot sør lå Gjendealpene og Surtningssui enda badet i kveldssol, men helheten var på ingen måte perfekt. Hustrig var det også. Bare å komme seg ned igjen!

Jeg klagde ikke for mye, for jeg hadde opplevd for mye flott og perfekt til det. Det er ikke mye annet å skrive om tilbaketuren enn at jeg gikk fort for å holde varmen, hadde passende musikk på hjernen (ikke på mp3!!) og tenkte på de der hjemme og håpet de ikke var engstelige.

Jeg tok en snarvei ned den relativt bratte fjellsida over mot øvre Veodalen igjen og sklei ganske kontrollert nedover i stadig mer mørke. Presterte faktisk å gå forbi området der teltet lå, men skjønte fort lunta, og snart kunne jeg føle på en av verdens herligste følelser når man er ute i mørket, det å endelig komme hjem til teltet, maten, de tørre klærne inkludert dunjakke og kompressorbukse og sist men ikke minst den herlige posen! For et slitsomt men herlig liv.

Farvel så lenge Jotunheimen! 28. mars

Jeg stressa litt i dag fordi jeg ville komme fram til steder med god dekning. Nå var de nok engstelige der hjemme etter å ha vært uten kontakt med meg en stund. Derfor gikk jeg hele langbakken opp til Skautflya i en eneste lang seigpiningsøkt. Vel oppe kunne jeg ikke ha sekken på ryggen før om 10 minutter.

Været var igjen nydelig, og jeg prøvde å kose meg bortover flatene mens jeg sa farvel til spesielt Ryggjehøe, men selvsagt til Jotunheimen generelt. For en spesiell tur dette hadde vært! Ikke effektiv 2k-samling, men desto mer villmarksliv. Herlig! Skulle gjerne vært her noen dager til, men er såpass glad i familie og venner at det fikk holde for denne gangen. Må jo være litt til stede i påsken også.

Ned mot Visdalen speidet jeg altså forgjeves etter pisseflaska som en velmenende sjel tydeligvis tok hånd om. Fikk også sendt melding til far om at alt sto bra til. Snart ventet Spiterstulen og drosje ned til Lom. Dyrt, men jeg må si det var verdt hver krone. Mange menn bruker jo masse penger på dyre gaver til damer, og jeg mener det er bedre anvendte penger når man bruker de på en knallværstur i Jotunheimen. Damer ser mye bedre ut enn menn, men kom ikke å si at de kan måle seg med nydelige Jotunheimen i vinterdrakt! Det er det ingenting som kan! Takk for en uforglemmelig Jotunpåske!