Iskald natt på jøkulen (04.04.2013)  

Godværet fra den legendariske påsken så ut til å fortsette. Jeg dyrker det gode vennskapet med familien i Vik i Sogn og skulle uansett dit denne helga. Men med varslet som var ble fristelsen for stor til å gjøre noe ekstra ut av det. Hva med Bergensbanen til Finse, ei sliteøkt opp til jøkulen med påfølgende overnatting, tog til Voss neste dag pluss buss videre over Vikafjellet? Som tenkt så gjort.

Jeg gikk av toget en gang mellom 16.15 og 16.30, knota med forskjellig styr som vanlig og kom vel ikke av gårde før nærmere klokka 17. Aldri har jeg vel vært på Finse i makan til knallvær! Dette bare måtte bli bra…

Sekken var ikke helt påskejotun, men kanskje ikke så langt unna likevel. Hadde en del sivile klær og toalettsaker som skulle være med til Vik, og de måtte pent bli med på jøkulrunda. Ved Appelsinhytta tok jeg på fellene og gikk så jevnt jeg kunne helt opp til Jøkulhytta. Det var motiverende og vakkert å gå inn på breen ved Middalen, og siden jeg fulgte kvisteruta trengte jeg ikke å bekymre meg. Der den siste lange bratta mot Jøkulhytta tok til begynte jeg på min sedvanlige telling til 100 et x antall ganger, og så bare var jeg der oppe på flata.

Omkring toppunktet så jeg to kitere som boltret seg i vinden, selv om det egentlig ikke blåste spesielt sterkt. Da jeg nådde til topps slo jeg av en prat med han ene, og han oppfordra meg til å legge meg i igloen som lå borte på flata en 50-100 meter unna i sørvest. Ja hvorfor ikke tenkte jeg, men ved nærmere ettersyn så fant jeg ut at det ble for trangt for meg å komme inn, spesielt så var det for kort avstand mellom kanten på gropa og selve inngangen, og jeg var for lang, så jeg kom aldri i posisjon. Like greit å sette opp teltet istedenfor, jeg skulle nok få det trivelig uansett. Men de hadde sikkert en fin opplevelse de som satte opp igloen, sannsynligvis i løpet av påska.

Med forholdsvis hard snø og de gode snøpluggene pluss skia kom teltet fort opp. Og selvsagt var det like herlig som sist å få skifta til tørre klær og nærmest pakke seg inn i dem, ja kanskje enda bedre her, for dette var kaldere enn Jotunheimen. Å ta av seg vottene for å sende skryte-sms var å be om trøbbel, fingrene stivnet av kulda på få sekunder. Automatisk krøka jeg meg sammen mens jeg forpint presset noen "Aaaa-ha-ha-haaaaa"-lyder ut av kjeften, for det gjorde virkelig vondt. Men pent var det, jøkulen glinset i kveldssola i sørvestlig retning, og solnedgangen ble som ventet spektakulær. Det var koselig å ha nærkontakt med Hallingskarvet igjen, for det har ikke skjedd så altfor ofte i mitt fjelliv, og det var nok av spennende Hordalandsfjell å se. Hurrungane var for langt unna til riktig å kunne være seg sjøl. Fresvikbreen derimot var seg sjøl lik, det er jo lettere for den med sin platåbreutforming å være det. Fine minner derfra gitt, jeg blir alltid i godt humør av å se den.

Etter å ha tusla litt rundt og kjent på polfarerfølelsen var tida moden for primus, real og soveposen. Og fordi jeg ikke hadde sunket en eneste gang var skistøvla tørre og fine og ga meg en helt annen frihetsfølelse enn i Jotunheimen. På grunn av manglende pisseflaske måtte jeg ut av teltet i løpet av natta, men med alt annet enn stivtæla støvler funka det helt fint. Bitende kald luft var det, og stummende mørkt, men for en stjernehimmel! Jeg ville tilbake til teltet og posen, men tvang meg til å stirre iallfall et minutt. Snakk om fantastisk stemning og positiv ensomhet. De finnes nok, men det er ikke mange som ligger i telt så høyt oppe i natt, tenkte jeg. Og denne stjernehimmelen hadde min barndoms helt N. Rustad med boka "Minner fra fjell og skog" likt. Skulle tatt med den boka hit og lest om måneskinnet over Demmevass ja…

Fredagen opprant med nydelig solskinn, men Hallingskarvet var delvis oppspist av lave skyer. De virka ikke truende i første omgang, så jeg fikk heller undres over fenomenet som faktisk var litt stilig med solskinn på. Hårteigen og Store Flåtten hadde det helt fint i sør og sørvest. Men for noen rimnåler som hadde klistra seg til teltet og ikke minst skia! Skulle hatt gradestokk, for denne kulda skulle jeg likt å vite et eksakt tall på. Godt jeg hadde så bra utstyr, jeg sov som en stein i denne sprengkulda også. En god følelse!

Etter en trivelig frokost i ensom majestet måtte jeg se å gjøre meg klar. Toget til Voss gikk klokka 12.19, og ikke visste jeg hvor lang tid jeg ville bruke. Nå begynte skyer å vokse til på himmelen, men sola ga seg aldri, så jeg fikk en ganske trivelig skitur langsetter kvistene. Vassfjøro som jeg har så lyst på var lenge et blikkfang sammen med søkket mot Simadalen og Eidfjord. Langt om lenge dreide løypa mot Finsetraktene igjen, og jeg fikk meg en småspennende tur nedover. Det var vemodig å gå i land og legge breen bak seg. Men hit kommer jeg igjen, for dette passer som en kosetur sammen med folk som liker å ta livet med ro.

Jeg nådde Finse i god tid før toget kom, så jeg slapp å stresse på noen som helst måte. Togturen ble fin den også. Nedover Raundalen fikk jeg skikkelig abstinenser av å se Raundalsryggen i perfekt vær. Den har jeg lengta etter å gå på i akkurat sånt vær, men nå kunne jeg jo ikke klage etter en så fin jøkultur. Den hadde stått lenge på programmet den også. Jeg fikk kose meg med den fine opplevelsen og glede meg til gjensyn med Vik i Sogn!