En vakker Jotuntrøst! (10.07.2013)  6


Start point Gjendebu
Endpoint Leirvassbu
Characteristic Hillwalk
Map
Ascents Gjendetunga (1,516m) 10.07.2013
Midtre Rauddalseggje (2,016m) 10.07.2013
Store Rauddalseggje (2,168m) 10.07.2013
Midtre Urdadalstinden (2,060m) 11.07.2013
Raudbergspinakkel nord for Midtre Urdadalstinden (2,020m) 11.07.2013
Urdadalstinden S1 (2,025m) 11.07.2013
Urdadalstinden S2 (2,005m) 11.07.2013
Store Urdadalstinden (2,116m) 11.07.2013
Nord for Store Urdadalstinden (2,115m) 11.07.2013
Vesle Urdadalstinden (2,010m) 11.07.2013
Søraustre Skardstinden (2,190m) 12.07.2013
Storjuvtinden (2,344m) 12.07.2013
Austre Storjuvtinden (2,327m) 12.07.2013
Ymelstinden (2,304m) 12.07.2013
Litt nedenfor østtoppen på Store Rauddalseggje kort tid etter at jeg har brutt opp fra overnattingstilværelsen.
Litt nedenfor østtoppen på Store Rauddalseggje kort tid etter at jeg har brutt opp fra overnattingstilværelsen.

Mai 2013 går inn i historien som min største nedtur i fjellsammenheng til nå. Denne gangen skulle jeg endelig komme meg på vårskitur i Lyngsalpene etter at det hadde slått feil flere ganger før. Men skjebnen ville sørge for at forbannelsen skulle få ny næring, så da guttungen til søstra mi ble sjuk og smitta foreldra mine fikk jeg bange anelser. Men det får da være måte på forkjølelse, den tok jo aldri slutt. Bihulebetennelse var det visst, og den dagen gjengen var på Store Lenangstind var jeg på en liten rekonvalesenstrøstetur til hytta via jukseveien på 3 km. Jeg følte at jeg gikk mot en vegg og ble liggende utmattet på hytta flere timer etterpå og kunne konstatere at det var bra jeg ikke dro nordover i rein desperasjon. Nei mai 2013 skal heretter forbigås i stillhet!

Kebnekaiseturen ble ingen revansje på grunn av været, men trivelig likevel, og den viste at jeg i min revansjelyst hadde gjort mye riktig på treningsfronten. Da yr begynte å love godvær i Jotunheimen i løpet av siste friuka mi måtte jeg bare dra!

10. juli

Tok buss til Gjendesheim og båten til Gjendebu på onsdag. På grunn av diverse rot måtte jeg ta en etterlengta matpause helt i starten. Snart kom en kar ruslende, og han stussa fælt over at jeg tenkte meg på Store Rauddalseggje nå som klokka var over 16. Det ble vel litt for ambisiøst mente han. Jeg gadd ikke engang nevne at jeg så for meg overnatting på toppen, men sa jeg hadde gjort en del rart iblant. Trivelig kar, men siden jeg hadde relativt dårlig tid måtte jeg gå jevnt og trutt forbi han på vei mot Gjendetunga. Kjente at Kebnekaise, Beisfjordtøtta, Rustafjellet og to ekstra joggeturer satt i beina, så jeg gikk så moderat jeg kunne. Det var mye pent å se på underveis også, ingen vits i å stresse hele tida heller, og uansett ville det aldri bli skikkelig mørkt utover kvelden.

Gjendetraktene er jammen vakre! Her er så mye farger, idyller og grønn natur innrammet av store flotte bakgrunnskulisser. Sånn er det flere steder i Jotunheimen. Mange forbinder vel heimen med stein, snø og is, men i høydesonene mellom 700 og 1200-1400 moh er det så fargerikt og frodig at jeg er sikker på at Norges vakreste sted befinner seg her en eller annen plass. Jeg liker mye annet og er subjektiv nå, ingen har vel objektivt rett når de hevder sånt, men jeg trur mange vil måtte bite i det sure eplet og erkjenne at Jotunheimen kanskje har vakrere steder enn deres egne favoritter om de plutselig oppdager de grønne perlene her. Gjendetunga er et godt eksempel. Nydelig utsikt over svært variert natur altså!

Jeg måtte bare forte meg videre etter 5 obligatoriske utsiktsminutter. Over lyng og hei og bekker og småelver langsetter kanten mot Storådalen til jeg var ved vanna ved foten av Skarddalen. Fylte på store mengder vann og rusla opp i dalen. En bortgjemt idyll denne dalen til tross for at den er ganske gold. Litt mose og småblomster langs Skarddalsvatnet er alt som skal til. Snart var jeg på vei oppover mot Midtre Rauddalseggje. Det var mye bratte sva opp her, men fant greit ut av det. Tok ikke lange pausen på toppen, for jeg ville komme i mål og få mest mulig ut av kvelden der. Relativt greit kom jeg meg ned den bratte ryggen og var straks i gang med stigninga opp mot kveldens hovedtopp. Jeg bar på ei drøy ukes slit nå, så det gikk ikke fort, men omsider sto jeg på toppen av 2168. Her var det imidlertid dårlig med gode liggeplasser, så jeg valgte å gå videre mot vesttoppen nesten umiddelbart. Luftig og fint detta! Kommet vel bort på vesttoppen fant jeg til min store glede et stort flatt platå rett vestenfor, i retning klatreruta fra Olavsbu. Dette skulle bli perfekt!

Endelig en skikkelig sommerovernatting på en topp igjen! Dette er topp nr 17 jeg overnatter på hvis jeg ser bort fra fjorårets pinseovernatting et stykke nedenfor varden på Østre Hestbreapiggen. Men ikke siden Nautgardstind i 2005 har jeg ligget på tørt og varmt fjell. Det var langt ned til Rauddalen og Olavsbu, og de nærmeste nabotoppene var et stilig skue med Hurrungane i bakgrunnen.

«Glemt» var maifadesen, dette var iallfall en vakker trøst. Hva hadde jeg hatt å slå i bordet med hjemme i Norge i år hadde det ikke vært for gode gamle Jotunheimen?! Nei dette måtte feires med Fjordlands raspeballer og en del iste. Kvelden var prega av vanvittig godt humør og en godfølelse av de sjeldne, og jeg visste godt at sannsynligheten for å bli forstyrret av andre i min jotunmeditative tilstand var så å si lik null. Tusen takk Rauddalseggje!!

11. juli

Dagen etter hadde jeg ingen sjanse til å få med meg soloppgangen, jeg var for sliten og trøtt, og vesttoppens høyeste punkt sperret dessuten for den der jeg lå nede på platået. Men det gjorde fint lite, dagslys i finvær er mer enn nok til å gjøre det å våkne opp på en topp til ei helt fantastisk greie!

Det var bare å ta livet med ro en tre timer til, de kom jo til å rase så altfor fort avgårde likevel. Ideelt ville jeg blitt til midt på dagen, men skulle treffe på både Øyvind og Jan Petter ved Leirvassbu innen dagen var omme, og jeg aktet å ta meg over Urdadalsryggen også. Derfor måtte jeg med tungt hjerte bryte opp klokka 10 og rusle tilbake over egga. Men for en godfølelse jeg hadde innabords, det kunne ikke den litt vel disige himmelen ødelegge! Man kan jo ikke kreve så mye mer av juli, i år har denne måneden jaggu overprestert, jeg budsjetterer jo aldri med 2000-metere denne måneden…

Etter et par timer var jeg endelig framme ved Langvassosen. Her var det umulig å komme tørrskodd over, men strømmen greide iallfall ikke å rive meg med seg. Det ble en lang og deilig tørkepause etterpå før det bar mot Urdadalen. Her traff jeg noen reinsdyr underveis mens jeg svettedryppet meg oppover. Tok så en lang mat- og drikkepause ved foten av Urdadalstinden-S2. Etter rolig men radig gange nådde jeg omsider første toppen, og berg- og dalbanemoroa på denne ryggen kunne begynne!

Stort sett var det bare moro, men på grunn av relativt laber sjøltillit på dette området pluss snakk om rappellfeste før Midtre Urdadalstind var jeg litt småskeptisk. Og det var litt av et hakk som måtte forseres! Jeg tok meg nok litt dårlig tid til å sjekke ut mulighetene nedover og endte langt nedi vestsida og måtte ta meg opp langsetter ei bratt fonn til et opptak som krevde en del av meg. Men det var til slutt bare artig. Ingenting for en Kaskasapakteklyver detta...:)

Videre besøkte jeg alle de tre småtårna på ryggen og kunne rusle ubekymra opp til Store Urdadalstind. Dessverre var dagen såpass disig at himmelen var mer hvit enn blå, så jeg fikk ikke oppleve denne ryggen på den måten jeg hadde drømt om. Men flott utsikt i kveldssol var det likevel, bare så nedslående at Leirvassbu lå langt der borte under fjerne Smørstabbtinder, så treig som jeg er i steinurer så ville det vel bli langt over midnatt.
Overraskende fort kom jeg meg ned og satte i gang med amøbegange gjennom Visdalen og Kyrkjeglupen og kom fram like over 10 om kvelden. Traff Øyvind og foreldra, og etter hvert var visst Knut Sverre der også. Øyvind fikk tak i han, og jeg fikk endelig hilst på denne trivelige fjellkaren.

Om litt kom Jan Petter kjørende også, og vi satte oss etter hvert i bilen og kjørte nedover i retning Geitsætri med tanke på morradagens mål.

12. juli

I dag var det Ymelstind og Storjuvtind som var målet. Jan Petter var i storform mens jeg var rimelig herja over tid nå. Siden jeg hadde bange anelser om dette styrtdrakk jeg vann på forhånd og spiste meg opp. Det bar i forventa radig tempo oppover og inn i den navnløse dalen med den kronglete adkomsten, denne dalen som kanskje heter eller burde hete Illådalen. Vakker er den iallfall, sjøl om man blir lei av å gå på skrå i første halvdel så klarer man ikke å la være å bli begeistra over all fargeprakten her inne. Det er blomster i gult, lilla og rosa pluss rislende bekker innimellom alt det grønne. Nørdre Illåbrean med sine topper som bakteppe sørger for at dette er billedskjønt på øverste hylle. Og Bukkehøe kommer snart fram med sin kanskje flotteste profil. Snur man seg mot Leirdalen får man Sarekfølelsen.

Det ble lettere å gå innover etter hvert, men så var det bratt steinur opp mot Illåbandet. Det var glovarmt så det halve var nok, og her la Jan Petter inn et hardkjør av dimensjoner. Jeg holdt følge en stund, men måtte slippe. Sier meg likevel fornøyd med formen. Det ble en herlig pause oppå der før vi endelig kom oss på Søraustre Skardstinden. Selve Skardstinden er ekstrem sett herfra!

Etter småklyving ned igjen var tida inne for de store fjella på turen, og det var bare steinura oppover som var det problematiske. På tørt føre var veien opp til Ymelstind enkel og grei, og det samme kan nesten sies om direkteruta til Storjuvtind også. Vi nøt utsikten til fulle på begge toppene, det er noe med utsikten fra fjella i Galdhømassivet! Tenk om lufta hadde vært klar på en dag som denne. Men det var jo tropevarmt, og siden juli overpresterte kunne vi ikke klage. Livet var herlig på godt over 2300 meter, og vi passet selvsagt på å få med oss sekundærtoppen på Storjuvtind.

Det var trist å forlate toppene, men tida gikk fort. Ingen vits i å dvele ved en klønete retur, men Illådalen var igjen aldeles nydelig, det er utrolig hvor mange perler Jotunheimen gjemmer på!

Vel framme på Leirvassbu skilte vi lag, Jan Petter skulle legge seg i telt ved Øvre Høgvagltjønnet for å gå på noen for meg velkjente topper neste dag. Jeg vurderte ei nattvandring til Gjendebu for å rekke tidligste båten på grunn av det dårlige været som var meldt og fordi jeg ville få mest mulig ut av hytteturen hjemme i marka, men heldigvis tok jeg til fornuft. Bedre å få skyss av Øyvind til Brumunddal, så kunne vi ha en lang og trivelig kveld på Leirvassbu sammen med Knut Sverre. Litt av en Skogadals-, Urdanosi- og Sagitur Øyvind hadde vært på! Jeg gleder meg til det en dag blir min tur til å oppleve noe lignende!

Skål for herlige Jotunheimen!

User comments

  • -
    avatar

    Takk for sist!

    Written by knutsverre 30.07.2013 19:43

    Gratulerer med mange nye, flotte 2K topper Øyvind! Fin og humoristisk turrapport og flotte bilder også. Det var veldig hyggelig - og uventet - å treffe deg, Jan Petter og Øyvind M på Leirvassbu! Gode venner ser ut til å møtes på Leirvassbu - planlagt eller ikke planlagt! Ha en fortsatt fin sommer!

  • -
    avatar

    Øyvind-vær jo!

    Written by dskjauff 23.07.2013 23:50

    Fortjent at du fikk dette været nå syntes jeg! Så etter deg både fra Skagastølsryggen og Dyrhaugsryggen, men sekken din var desverre ikke stor nok ;) Høres ut som en fabelaktig tur, og flott skrevet som vanlig!

    • -
      avatar

      Sv: Øyvind-vær jo!

      Written by Øyvindbr 26.07.2013 09:54

      Ja det synes jeg også! :)

      Men sekken var uansett ikke like tung som den pleier, det er jo også en fordel når sommeren en gang iblant gidder å være bra, da trenger man ikke like mye klær og ekstrautstyr.

      Ellers skulle jeg jo selvsagt vært i Jotunheimen tidlig denne uka...

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.