Mannen og Kjerringi 24. august 2013 (24.08.2013)

Legendarisk skrekk- og frustrasjonstur på hellig grunn!

Slo egentlig fra meg å skrive min egen versjon av denne turen allerede i august 2013 siden mobilbildene ble såpass elendige. Men i skrivende stund er jeg så glad og full av overskudd fordi Styggedalsryggen er i boks i mitt etterlengtede vær, så da fikk jeg lyst til å skrive. Og jeg skal være ærlig og full av adrenalin, drittsinne og lettelse som om det var i går. For dette var en type tur som får fram det verste i et menneske som ikke behersker så mye klatring. I ettertid er den selvsagt legendarisk og noe jeg, Sondre og Endre kan prate om med skikkelig fellesskapsfølelse.

Jeg hadde planer om overnattingstur på Hjelledalstind og hadde med sekk på jobb. Ca halvannen time før jeg skulle ta toget til Sandvika og Valdresekspressen derfra mot Sletterust ringte Sondre og inviterte meg med på denne storturen. «Over Mannen og Kjerringi, videre over Maradalsryggen og ut Skagastølsryggen, da får du revansje for at du ikke fikk Lyngentopper i vår!» Grøss, glede og spenning! Dermed måtte jeg heller stikke en halvtime før for å rekke Sogn og Fjordane-ekspressen til Sogndal. For å gjøre denne turen ekstra spesiell endte jeg opp med ei utenatt øverst på gressvollen oppunder Stedjeåsen under Sogndals stjernehimmel.

Jeg og Sondre møtte Endre på Turtagrø, byttet bil og kom oss over mot Øvre Årdal og Hjelle. Alltid religiøst for meg å rusle innover Utladalen, knapt noe område utenom hjemskauen har gitt meg så mange minner som tindene, hengedalene og skauplatået som omkranser dette hoveddalføret. Opp Brendeteigen fikk vi alle bekrefta at formen var helt ok.

Stølsmaradalen er så koselig! Norges mest nasjonalromantiske sted for meg, uansett kan det objektivt umulig være noen over, men gjerne noen ved siden tross alt. Stølsmaradalsbreen er ikke lenger helt som den bør være sett herfra på grunn av is- og snøsmelting, men seinere har jeg sett på gamle bilder at den av og til har vært sånn før også. Den skal jo ideelt ikke ha noe «hakk» innover fra nedsida når man ser den fra bua…

Som kjent holdt det et ektepar til på bua denne kvelden, de jobba med vedlikehold og var godt kjent her, såpass godt kjent at jeg ble misunnelig. Jeg vil også oppleve 2 uker i strekk her inne bare for å stresse ned og etter hvert gå i ett med den totale nasjonalromantiske idyll! Kanskje avbrutt av noen små toppturer pluss kjære Stølsmaradalstind da. En gang skal det skje…

Den koselige praten gikk, og vi la oss altfor seint, men denne natta hadde det blitt lite søvn uansett. Det var rørende stemningsfullt å høre det mektige bruset fra Stølsmaradøla i mørket.

Det meste av nattevandringa fra turen er beskrevet fra før, men jeg kan ta med noen småtterier. Det var uggent å stå opp i mørket, spesielt fordi jeg visste hva som ventet (men det ble enda verre). Ikke var det lett å holde stien heller til tross for at jeg har et ganske godt nattesyn. Da vi skulle krysse Midtmaradøla ble jeg skeptisk. Har kryssa den to ganger før, og siste gangen gikk det helt uproblematisk et stykke oppi dalen. Men nå var det strake veien som gjaldt, og det så ut som et lite helvete. Sondre hadde tydeligvis sugekopper på sålene, for han kunne bykse langt fra såpeglatt berg til såpeglatt berg uten å skli. Husker ikke helt hvordan det gikk med Endre, men han ble vel litt våt. Jeg ga opp og senket meg nedi elva, for å hoppe her hadde nok ført til en eller annen skade.

Litt tørking, masse baksing gjennom tett kratt, omsider en friere tilværelse over tregrensa og vi befant oss endelig i stigningen opp mot Mannen. Det var bratt og ikke spesielt gavmildt med tanke på tak å holde i, men friksjonen var helt knall, så ingen problemer. Hvordan jeg hadde takla å gå ned her med tung sekk er en annen sak, og jeg bærer jo på en aldri så liten drøm om en overnatting på denne toppen en gang…

Toppen var flott altså! Det eneste som var synd var at jeg ikke fikk været mitt, det var litt blått hist og pist, sol likeså, men massevis av skyer også. Faen ta det der, men det var litt sekundært nå, for jeg klarte ikke å slappe av siden jeg visste hva som straks venta (trudde jeg). Vi spiste og drakk godt, men jeg rota og lurte på om jeg hadde alt i sekken og pakket opp og lette og så igjennom ting for så å pakke sammen igjen, og i mellomtida hadde Sondre og Endre stukket i forveien for å rigge rappellfeste. Og her får jeg endelig sjansen til å forklare meg om alt forvillelsesrotet: Jeg hadde jo sett på Øyvind Mayhassens film fra turen til Mannen sammen med Nils Hermann for et snaut år siden og merket meg at de ikke kunne rappellere ned til høyre for toppen, for det var for langt ned. «Det går jokke det!» sier Øyvind megetsigende. De fant en utvei nærmere Midtmaradalen. Jeg burde jo selvsagt tenkt over taulengden og at de to hadde tatt turen litt på hælen den gang. Øyvind fortalte meg seinere og i god tid etter vår skrekktur at han faktisk hadde prøvd seg ned vår rute, men måtte klatre opp igjen på grunn av for kort tau. Klatre opp der ja, akkurat ja!!! Ikke mange tak der gitt…

Så jeg virra altså til venstre for toppen og skjønte ikke hvor gutta var blitt av. Alltid disse misforståelsene altså, faen i heiteste knallsatan! Det ble å hoie og rope, men null svar. Måtte snart skrike som mora til naboen i hennes velmaktsdager (meget intern humor) på 80- og 90-tallet, men neida. Det var om ikke annet rått å se rett ned i Midtmaradalen, og den som kunne vært der istedenfor her akkurat nå tenkte jeg med et sukk…

Endelig kom Endre springende, og kort tid etter befant vi oss på randen av avgrunnen. Så det var altså på «det går jokke det» - plassen at vi skulle karre oss ned likevel, såpass… Jaja, rappellen gikk greit den, litt forsiktig til å begynne med, men jeg fant en slags rytme. «Fy faen detta er sjukt, jeg befinner meg i stupet på vei ned i Maradalsskaret!» Etter 50 meter var det slutt, her hadde Sondre rigget til en standplass av den trengte og luftige sorten. Så var det å prate for å holde motet oppe og vente på at Endre skulle komme da. Og jeg husker ikke om det var før eller etter at Endre innfant seg, men plutselig braket det løs det reneste ragnarok! Hvor?! Heldigvis var det bare en liten breflik på de små stakkars restene av hengebreen i Jotunheimens Trollvegg, den som tilhører Store Midtmaradalstind, som løsnet og lekte Tor med hammeren nedover mot dalen med samme navn så det ga gjenklang i vår egen vegg og Kjerringiveggen på motsatt side. Så sjukt rått!!! Snakk om å føle seg liten, og for en plass å befinne seg på! Hurrungane levde virkelig opp til sitt navn! Glemmer aldri dette «torden»-øyeblikket oppi Manneveggen, det der er det nok ikke så mange tinderanglere som har opplevd trur jeg. Og denne stunden liker jeg faktisk å minnes. Neste rappell gikk greit, og da var vi nede i Maradalsskaret.

Nå skulle den virkelige klatringa begynne. Veldig mye har jeg glemt på grunn av tre altoverskyggende situasjoner, men jeg syntes det var løst og bedritent. Vi jobbet oss uansett sakte men sikkert oppover veggen med noen horisontale partier som var av den ugne sorten. Det skulle bare bli så mye verre…

Men først inntraff noe klønefaenskap som nesten gjør meg forbanna også i skrivende stund, for en blir jo lei av å være uerfaren i sånne situasjoner. Jeg skulle iallfall få ut en kamkile fra en sprekk siden jeg var sistemann som klatra oppover, men jeg var klønete og hadde i tillegg endt opp ørlite i overkant av kilen og hadde ikke optimal vinkel til å plukke den ut. Jeg husker jeg satt fast i tauet på stramt vis og fikk større problemer enn nødvendig av den grunn. Kila var etter hvert ikke til å rikke og satte meg i et jææævlig dårlig lys! Hadde jeg bare kunnet gitt den en strak høyre eller gjerne flere!!! Endre kom etter hvert ned i tauet og fikk den heldigvis til å løsne mens jeg sto der og så "dum" ut. Takk og pris tross alt! Og sjøl om dette må ha vært jævlig irriterende for de to andre så har de jo en del empati å fare med…

Jeg kom meg til slutt opp jeg også, og nå var det straks klart for det som definerer denne turen som skrekktur! Sondre utbrøt at det var kult og skikkelig luftig, så det var bare å grue seg. Etter at standplass var i orden var det Endres tur, og han kom seg i sikkerhet han også. «Endelig» min tur!

Jeg har opplevd mye jævlig her i fjell-livet, men dette tar kaka! «Alle» sier at jeg skriver så ærlige rapporter, og enkelte kolleger sier at jeg innrømmer svakheter ingen mannfolk ville turt å fortelle om. Jaja, lev videre på livsløgnen dere mannfolk det her siktes til, dere dekker i tilfelle bare over noe som likevel er åpenlyst for alle. Selvsagt finnes folk som Sondre, Mayhassen og Signar pluss noen på hylla oppunder som for eksempel Endre. Men sannheten er at her vil bråkjekke alfahanner uten fjellklyveklatring i blodet på sekundet degraderes til klynkende vrak som tyr til «mamma»-snufsing og panisk skriking. Kanskje gjør de i buksa også. Fingertraversen langsetter Kjerringiveggen avslører alle normale folk, for folk som ikke blir redde her er noe helt utenom det vanlige.

Man karrer seg ned på en luftig liten mosegrodd avsats og føler seg fram etter veggen. Muligens litt mer nedover, og man finner et skrått bøttetak for ene hånda. Under deg går det minst 50 meter loddrett ned, og mosehylla du står på gir deg akkurat plass til begge beina pluss kanskje ørlite mer. For å komme videre må du nesten bykse ned en kvart meter, og hylla er muligens en anelse skrå her. Du finner ingen tak etter det nevnte bøttetaket, nei her er veggen du har ved din side glatt og konveks, den prøver bare å dytte deg utfor kanten. Og mosa du står på er sikkert glatt, det skal nok ikke stå på det! Her ligger alt til rette for at du skal miste balansen og deise utfor i en spektakulær pendel, og fjellet du treffer driter selvsagt i at du kommer i tau, det eneste tauet kan gjøre for deg er å hindre at du styrter helt ned i skaret, så du kan sikkert bli hengende der oppi lufta ihjelslått. Fotsåler og håndflater er fulle av symaskin og panikken har tatt overhånd innvendig. Jeg biter det i meg, for jeg er MANN (ja det er sikkert teit å skrive dette :)) og skal ikke drite meg ut ved å vise svakhet på den måten, tenk på all «fylleangsten» det vil føre til i ettertid! Skal jeg prøve? «Kom igjen og få det overstått da, nei forresten, ikke faen!» Her står jeg og tør ikke å bevege meg videre, for da kommer jeg til å oppleve den helt umulige, uakseptable og grusomme skrekkfølelsen det er å miste taket og seile utfor kanten…

Mye nøling sammen med oppmuntring fra den andre sida av passasjen, men jeg var ikke til å rikke. Jeg tenkte etter hvert som så at slipper jeg taket i bøttetaket så er det over, jeg klarer ikke å holde balansen her. Flere bøttetak og kanskje mindre konveks jævelskap, og jeg er kald nok til at jeg trur jeg hadde fiksa biffen, bare for å ha sagt det, men dette var altså langt fra tilfelle, så jeg måtte bare stå der og niholde mens jeg ventet på Endres hjelpende hånd. Ved å ta tak i den med andre handa mi fikk jeg balanse nok til å gjøre et «nå eller aldri»-framstøt, og det gikk faktisk greit, om enn på hengende håret. Men uten denne hjelpende hånden hadde jeg ikke hatt en sjanse, det er jeg 100% sikker på! For en grusom plass! Og dette gjør jeg aldri igjen! Aldri mer turer som innebærer traverser eller annen type horisontal klatring i en eller annen vegg. Tauet blir aldri stramt på sånne steder. Takk og lov at dette gikk bra!

Etter en rast fylt av lettelse på standplassen var det klart for ny trøbbel. Her var det et opptak på grad 4+ trur jeg, og for min del ble dette helt håpløst på grunn av mine lefsete fjellstøvler. De ga meg ganske enkelt ikke tak for beina, så det var helt håpløst. Har jo greid noe tilsvarende på topptau før, men det var med svasko. Sondre måtte komme ned og hale i alt han hadde mens han innbitt sa «kom igjen, nå kommer du deg til topps på Kjerringa!» Det gikk så vidt, og heretter var det meste helt kurant faktisk. Bratt ja, men det var mye bedre enn horisontal jævelskap. Kort tid etter sto vi på toppen av Kjerringi, makan til dyrekjøpt topp for min del!!!

Det var vel og bra endelig å være på Kjerringi, men det hadde gått med haugevis av dyrebar tid. Sondre har for å sette det på spissen aldri tenkt en eneste negativ tanke i hele sitt liv, så han håpet vel innerst inne at dette skulle gå. Endre også. Jeg ville gjøre alt jeg kunne, men frykta at vi var litt vel seint ute nå, og det var jo på de fleste måter min skyld. Uansett så rusla vi videre i retning opptaket mot Jernskardtind.

«Endelig» framme ved hammeren hvor første partiet er på 5-. Sondre smatt opp lett som et kattedyr og ordna standplass langt unna vår synsvidde. Så var det meg da! Å beskrive hele seansen blir for drøyt, men det var iallfall sånn at skulle jeg få godt tak med ene handa måtte jeg gi slipp på fotfestet og omvendt. Prøvde å bykse utallige ganger, men det ble bare krafsing, skliing og enkelte fall hvor jeg ble hengende med tauet strammende rundt skrittet så jeg måtte ty til forskjellige ukurante stillinger for å døyve smertene. Kroppen var vissen, og jeg måtte til slutt gi opp. Det hjalp fint lite å prøve uten sekk også. Dermed fikk heller ikke Endre prøvd seg uten sekk, for jeg ville uansett ikke klare det, jeg var turfølgets begrensende faktor. I ettertid trur jeg at svasko kunne ha hjulpet meg opp her, men det svaret får vi aldri, for jeg er ferdig med dette partiet for godt!

Etter å ha nølt med rappell fra dette nederlagets sted, noe som må tilskrives min psykiske tilstand, var vi alle endelig på vei ned mot Midtmaradalen. Ruta ble til mens vi gikk, så Sondre fikk her muligheten til å finne et rappellfeste som prøvde seg som nettopp det for kanskje første gang i historien for alt vi vet. Men det så bombesikkert ut. Her fikk jeg turens første opptur, for rappellen nedover delvis overheng er den beste jeg har prestert til nå. Plutselig skjønte jeg at beina skulle høyt opp, så da gikk det nesten lekende lett. Ikke sånn å forstå at jeg automatisk er god på rappell nå da…

Etter å ha knota fælt videre og omgått svaberg hvor en sklitur kunne betydd slutten på historien om Øyvind Brekke kom selv jeg meg ned til slutt. Plutselig ropte Sondre på meg fra oven, ørlite opp i lia satt han og Endre og slappet av. «Jeg lever!» sa jeg og følte at jeg endelig kunne slappe av, heretter skulle resten være en formalitet.

Opp til Bandet var det tungt, men på tørt føre som i dag var vanskelighetsgraden svært oppskrytt. Ville ikke likt meg under våte forhold, det skal sies. Storen så ut som Matterhorn til å begynne med, men gikk selvsagt mer over til å bli Kolossen fra Bandet ettersom vi nærmet oss 1700-kota. Rart å være her, rart på samme måten som jeg opplevde Styggedalsryggen 9 måneder og 5 dager etter denne turen…

Etterpå var det transportetappe nedover Skagastølsbreen og dalen. Nedover er jeg som regel sjanseløs på å holde følge med folk, og så også nå. Jeg snudde meg iblant og så opp mot Skagastølstindane og tenkte med meg sjøl at har jeg overlevd dagen i dag så kan dere der oppe iallfall på sikt bare glemme å føle dere trygge for meg…

Det var folksomt ved den eksklusive hytta med bare en b i klubbnavnet, så her ville jeg bare forte meg forbi så usett som overhode mulig. Æsj, det sto et menneske og pussa tenna ved bekken jeg måtte steingå på stien rett ved hytta. Jeg så innover i meg sjøl og var i ferd med å strene forbi da personen plutselig utbrøt «Øyvind?!» I all verden, Sigurd, for svarte, Sigurd Felde, storveggsklatreren og «eks-hermekollegaen» min fra Høgskulen i Sogndal!!! Vi dreiv jo garantert mange til vanvidd med herminga vår når vi egentlig prøvde å finne ut av håpløse fag som matte og kjemi i fellesskap, kan tenke meg at mange i lesesalen la oss for hat. Jeg ble stående og måpe noen sekunder før skravla bare fosset ut, for selvsagt hadde vi mye å prate sammen om! Det ble et kvarter med intens fjellpreik, og sjøl om jeg sammenlignet med Sigurd i beste fall er en smågutt så likte jeg å fortelle at Aconcagua var i boks og at jeg for få timer sida hadde opplevd å få skremt livsskiten ut av meg som aldri før på den fordømte kjerringtoppen. «27 døgn i Trangoveggen-Sigurd» gliste og lo som i gamledager, og i noen sekunder begynte jeg faktisk å lengte tilbake til studietida. Det var oppriktig hyggelig å treffe igjen denne karen som per definisjon må være det sprøeste mennesket jeg kjenner, for har man vært med på Trango er ikke den påstanden noe å diskutere engang synes jeg!

Tida gikk så altfor fort, jeg kunne ønska å prate minst en time til, men måtte se og karre meg ned igjen. Får heller somle meg til å ta kontakt for en fjelltur en annen gang, det hadde vært artig det! Men jeg er en ekte somler, og har hittil ikke foretatt meg noe som helst.

Turen videre nedover i mørket var velkjent lidelse, men sånn lidelse var i høyeste grad bagateller nå sammenligna med redslene oppi Kjerringiveggen, så jeg fløt nedover på en herlig bølge av lettelse mens min eneste bekymring dreide seg om hvor kjedelig det måtte være for Sondre og Endre å vente på meg. Endelig var jeg også framme og kunne kjøpe meg brus og sjokolade og sitte der og takke gutta for en uforglemmelig tur, for det var den jo tross alt! En fæl og grusom skrekktur gjennom området jeg anser som det helligste i den norske fjellheimen var over, og alt hadde gått bra!

Turen ble avsluttet med kjøring til Øvre Årdal og Hjelle hvor Endre satte av meg og Sondre før han kjørte oppover mot hytta på Filefjell. Søvndrukne var det bare å finne første og beste liggeplass, slokne totalt av utmattelse for min del og nok en gang for min del våkne opp dagen etter og filosofere over det lykkelige faktum at jeg fortsatt var like hel!

Vi får ta en båltur i herlig og uskyldig skau en gang og mimre om denne fæle turen gutter! :)