Til topps på Vangsen til tross for forkjølelse (23.02.2003)

Vinteren og våren 2003 husker jeg mest med gru! Det starta med gnagsårtur i marka 6. januar som nesten endte med blodforgiftning og påfølgende treningsforbud ut måneden. Ellers så var kandidatoppgaven om blågrønnalger i anoksiske fjorder i full gang sammen med 3 andre studenter, ledet av en tysk lærer av den gamle skole som enkelte kalte for Stasi. Alle onde makter var mot meg og min tur- og treningsiver, men appetitten på mat var som før. Dermed endte jeg opp med å veie 112 grusomme kilo!!! (Veier ca 20 kilo mindre i dag, folk trur jeg er anorektisk fordi jeg stadig veier meg, men jeg har et prinsipp om å aldri gi tresifra`n lillefingeren igjen! :))

Men enkelte gledelige unntak fantes heldigvis! :)
Midt under Studentveka hvor alle studenter skal rølpe og jobbe med "Prosjekt Bryt ned kroppen så du blir gammel lenge før tida er moden for det ved hjelp av Alkoholen Lenge Leve!!!" så kom det ei godværsperiode av de sjeldne. Husker ikke så mye fra selve studiene, enten hadde man fri pga studentveka, eller så kan det ha vært i ei helg, for veka strakk seg inn i helga også. Vekastudentene om det! Jeg, Jan Petter og en folldøl ved navn Jo (som jeg dessverre har mista kontaten med) vendte sirkuset ryggen og dro til fjells to dager på rad. Første tur var til Skriki nær Sogndal. En fin tur, men utpå kvelden merka jeg at forkjølelsen var i gang. Æsj! Nå som været var meldt så bra flere dager videre... Vi skulle jo på Vangsen jo!

Jeg våkna i elendig tilstand, men det var ikke aktuelt å droppe turen, jeg var jo sultefora på tur, Skriki til tross! Langt om lenge kom vi oss til parkeringsplassen innafor Myklemyr eller hva det nå heter og satte i gang oppover Vanndalen. Det var forferdelig å gå oppover. Jeg hadde nesten ingen krefter, halsen var et eneste smertefullt sandpapir og kroppen en eneste stor frysepinne. Skikkelig angst med andre ord! Regnet nesten med at jeg bare måtte bli enda sjukere av dette her. og Vangsens topp kunne vi ikke se enda, men fortoppen lå liksom lysår over oss. Hvorfor holdt jeg ikke senga i dag??

Etterhvert måtte vi ut av anleggsveien og opp i den nordvendte fjellsida som er en drøm for skibomser hele vinteren til kanskje litt utpå sommeren. Her ble alt enda verre. Med all overvekta var formen fra perioden 1999-2001 borte vekk, og med forkjølelse ble vel effekten mangedoblet. Vurderte seriøst å snu flere ganger, men det har vist seg at jeg til nå aldri har snudd på tur pga form. Har vel alltid vært litt for sta og stolt på det punktet. Og nå hadde vi kommet så langt at det var like greit å fullføre, nedturen ville uansett bli lang selv fra der jeg evt skulle ha brutt turen.

Den siste bratte ryggen har jeg samtlige ganger syntes har vært et sant slit. Og jeg har jo alltid gått der sammen med Jan Petter, og det har nok forsterka den følelsen. Han var og er i kalasform, og om forskjellen på oss er stor nå så var den iallfall ti ganger så stor på den tida, enda jeg faktisk trur han også har økt formen siden 2003.
Stigningen tok jo aldri slutt, og kanskje var fellene i ulage også. Halsen var jævlig og jeg skulle så gjerne bare ropt på mammaaaaa. Men Vangsen skulle bestiges på ren trass nå!

Plutselig var det bare den aller siste bratta igjen. Toppvarden lå rett forut, takk og lov!! Med skjelvne fingre fikk jeg frigjort støvla fra skia. Endelig kunne jeg nyte utsikten. Og hvilken utsikt! I et gammelt fjell & vidde-blad hadde jeg lest at Normann Kjærvik, en kjent turskikkelse fra Luster, mente at Vangsens utsikt overgikk selveste Lodalskåpa. Jeg trur jaggu fyren hadde helt rett! Nå har jeg ikke vært på Kåpa i like perfekt vær enda, men jeg blir ikke forundra om jeg mener det samme etter neste Kåpa-tur i forhåpentlig knallvær. Jostedalen og Josten med sidedaler og brefall ligger kloss innpå og gjør et gedigent inntrykk, dette er selve hovedutsikten. Motsatt vei er det Breheimens vidder og breer som sakte men sikkert glir over i Skjåkfjella (2k-områdenes Børgefjell som jeg har kalt det før) inntil Jotunheimen med Hurrungane som det desiderte blikkfanget avslutter panoramaet, vel og merke "det som er verdt å se". Man ser jo fjell horisonten rundt. En nydelig vinterverden av renhet!

Glemte nesten halsen min, men da daimkaka skulle til pers våkna jeg fra Vangsens utsiktsdrøm. Nå ville jeg bare hjem, dusje og legge meg. Det var enklere sagt enn gjort. Mine skiferdigheter var ikke noe bedre for snaue 8 år siden, så det ble mye z-svinger, gåing på tvers og tryning. Og halsen produserte gneldrehoste i fleng, dhurre-dhurr! Fæle greier...

Vi kom oss omsider ned til veien igjen, og nå var jeg småkvalm også. Derfor gikk det sakte og kraftløst nedover. Som desidert sistemann kom jeg fram til bilen mens jeg hakket tenner. Følte jeg angst eller lykke? Antakelig begge deler. Jeg har lav smerteterskel og hater å føle meg mikroskopisk dårlig, og dette syntes jeg var langt over streken. Men samtidig var jeg klarsynt nok til å ane konturene av et fantastisk Vangsen-minne jeg om ei uke kunne plukke fram og leve videre på i ei ellers stusselig tid.

Resultatet ble et par-tre fæle dager i senga, men ganske riktig så vokste turen til uante dimensjoner så fort jeg ble frisk igjen. Av en eller annen grunn husker jeg ikke om jeg har vært 4 eller 5 ganger på Vangsen, men estetisk sett så står denne turen for meg som den aller flotteste av dem!

Jeg savner deg Vangsen...:)