Fin Jotunpåske i år også! (16.04.2014)  

Synd og skam å bruke mobilkamera. Til neste tur har jeg kamera klart!

Det var ikke spesielt lenge etter den uslåelige påsken 2013 at Erling ymta frempå at vi kanskje kunne avtale en Glitterheim-påske i 2014. Jeg sa ja med en gang, men uten å ha store forventninger til annet enn trim og god mat, det kunne jo umulig bli en bra påske året etter tidenes påske!

Ettersom 2014 skred fram i Sør-Norge med så å si bare grå elendighet ble det iallfall klart at det eneste rettferdige ville være å få en tro kopi av påsken 2013 når den tid kom. Men rettferdighet er jo det som det mangler desidert mest av i hele universet, så jeg hadde ikke akkurat trua. Etter å ha blitt sjuk om våren (som vanlig) var påsken uansett et desperat håp for meg, så yr drev meg fra helvete til himmels fram og tilbake den siste tida før avreise.

Onsdag ettermiddag labbet jeg og Erling oppover fra Veolie i retning Glitterheim. Weaseltransporten tok seg av ekstra sekker, dette var en luksustur. Ingen dobbeltmoral her, dette er nyttekjøring uansett hva jeg måtte mene, jeg er kun motstander av fornøyelseskjøring, og sist men ikke minst var dette Erlings opplegg, jeg hadde nok valgt telt på egenhånd…

Det var trivelig å rusle innover lange Veodalen, men det gikk sakte, Erling hadde vært lite på tur i år og jeg hadde nettopp vært sjuk. For 4. år på rad blir jeg sjuk om våren, og det etter å ha vært uforståelig sliten flere uker i strekk. Likevel har jeg presset meg til lange sliteturer og får knallhard straff i form av enda verre luftveistrøbbel enn nødvendig. Heretter blir jeg garantert paranoid, fra 1. mars hvert år er jeg på «kode rød» og kommer til å være ekstremt forsiktig hvis jeg plutselig er sliten «uten grunn». Og våren er herved degradert til fjerdeplass, den har gitt meg mange uforglemmelige turer, men sånn som den har holdt på år etter år så ba den om det! Har betalt blodpris flere ganger i form av tapte storturer i kanonvær. Faens drittårstid, ingen grunn til å ha den som favoritt lenger!!

Skjærtorsdag

Glitterheim var trivelig akkurat som jeg husket den, har jo ikke vært her spesielt ofte da, nesten så jeg får litt dårlig samvittighet for det. På torsdagen var vi temmelig dekadente og tok det med ro i peisestua mens mange dro avgårde med store sekker og greier i det stusselige været. Vi drøyde det til over klokka ett på ettermiddagen før vi rusla opp i Steinbudalen. Der trente vi litt på å finne skredsøkerne våre og rusla etter hvert over begge vanna og samme vei tilbake igjen. Det var den dagen, men på denne måten får jeg best utbytte av gråværsdager.

Langfredag

Langfredag opprant svært lovende. Tåpelige skyer kom og gikk riktignok, men tendensen var god og varslet knall. Vi var straks på vei oppover og bortover mot Styggehøbreskardet, en riktig fin skitur dette her. Penere enn i fjor var det også, det var på vei til Søraustre Styggehøbreatinden påskeværet 2013 hadde sitt eneste lille feilskjær som jeg vet om, det kom i løpet av siste del av ettermiddagen tirsdag 26. mars. Nå var himmelen straks blå over alt og hadde innstilt seg på å vare dagen ut.

Vi gadd ikke å gå over egga til Sørvestre, jeg hadde den fra før og syns den så bedre ut på Ole-Petters bilder hvor den var bar over det hele. Erling syntes den så skummel ut med all snøen og gjorde valget enkelt for meg. Like greit å skli videre mot Blåbreahøene som var svært så trivelige i dag. Bare husk å holde så langt inn som mulig, Blåbreaskavlene henger langt ut!

Erling var fornøyd med noen nye Blåbretopper, men jeg skulle iallfall få én ny topp og måtte videre over Søre mot selve Surtningssue, hadde jo «glemt» sørtoppen på 2302 da jeg var i traktene i 2008. Mye opp og ned er det på denne ryggen, men kroppen hadde godt av denne gjennomkjøringa etter all fysisk passivitet den siste tida. Trivelig gjensyn med 2368 i akkurat samme knallværet som for 5 år og 364 dager siden. Sørtoppen ble kjapt nådd, og her kunne man kose seg med Gjendeutsikt og tøffere stup. Ellers temmelig mye likt, men selvsagt likte jeg meg godt her!

Transportetappe nordover igjen, men jeg ville få med meg mer nytt. Fra Styggehøbreskardet sklei jeg bortover i retning Store Veotinden. Noen ferske og fristende spor førte opp sørflanken/ryggen, dagen etter fikk jeg vite at det var Ingar og Mona (som vi hadde truffet tidligere på dagen) som hadde tenkt på meg og syntes jeg måtte få litt sporhjelp etter det de anså som en lang dag. Tusen takk i ettertid! Toppen ble fort nådd, og det første som slo meg er hvor fascinert jeg har blitt av ryggen mellom Søre Veotinden og Austre Memurutinden fra nord, denne vinkelen er en alpin delikatesse, spesielt med iskald snø på i sånt vær som i dag. I tillegg glødet den en anelse i kveldsola nå, det fine var at sikten snarere var skarp enn bløt til tross for tida på døgnet. Koste meg her!

Transportetappe over Nørdre Styggehøbreatinden, men jaggu var det bratt ned på nordsida. Godt det ikke var rasfare, og takk og pris for at jeg ikke støtte på glatte partier, da måtte jeg snudd og kommet seint tilbake. Videre gikk det greit å komme seg ned i Veodalen. En finfin dag!

Påskeaften

Gråvær i dag, men etter planen skulle det bli fint igjen de to neste dagene, så jeg la i vei ved godt mot i retning Veobrean. Erling var sliten og tok hviledag.

Ikke spesielt vakkert når alt man ser er svart, hvitt og grått, utrolig hva blått og gult har å si! Var uansett i humør etter gårsdagen, og snart tok jeg igjen mine sportråkkere fra i går, Ingar og Mona pluss Bård fra Surtningssue. Det ble til at vi gikk sammen, og praten gikk lett.

Jeg hadde forhørt meg grundig om forholda på breene, og vertskapet sa de knapt kunne bli tryggere, så jeg stolte på det. Men Bård begynte på standard (?) DNT-vis (og motsatt av den generelle peakbook-tankegangen) å snakke om hvor lurt det var å holde avstand så ikke alle havna i samme sprekk og «det er nok av sprekker her, det skal jeg love dere!» Joda, jeg visste jo det, men dette er ei vinterrute hvor folk normalt går uten tau, og her har ingen dødd som fluer før, og kjentfolk hadde altså vært her opptil flere ganger og rapportert om trygge forhold. Følte meg ekstremt mye mer komfortabel her uten tau enn på Hankebreen i taulag i oktober!!!

Bård fikk forresten Øyvindtrøbbel med bindinga, det vil si at den var i ferd med å løsne fra skia. Har opplevd den moroa 4 ganger tidligere. Han turte ikke annet enn å snu for å få så kort vei som mulig på eventuelt ei ski. Vi andre tre trasket videre og tok oss en lang og trivelig matpause oppi Veoskardet.

Ingar og Mona skulle til Leirvassbu, mens jeg skulle plukke med meg Veobreatinden. En fin topp synes jeg, den er mer enn en haug og ligger fint plassert mellom større fjell på passe avstand. Jeg kikka mot 2367-toppen på Memururyggen og tenkte at hadde været vært som i går skulle jeg jaggu prøvd meg opp fra Memuruskardet, men jeg sparer den til en knallværsdag. Uansett hadde sola begynt å titte fram så matpausen på toppen ble trivelig.

Med Veobreahesten som blikkfang bar det etter hvert tilbake til skia og nedover breen igjen. Stort sett moro å skli utover denne. Tenkte meg bortover mot en lite besteget topp, nemlig Steinbukampen. Alltid koselig over Skautflya på vinterføre når sola skinner, jeg finner tydeligvis den store roen der. Oppover mot Steinbukampen filosoferte jeg over den sakrale opplevelsen på Ryggjehøe i fjor, en virkelig fortjent sak etter 30 kilos-lidelsen med sekk opp fra Visdalen. «Hørt om depot Øyvind?» flira jeg for meg sjøl, den sliteetappen tok jo nesten livet av meg...

I dag var alt så avslappende, og plutselig fikk jeg litt underholdning fra dyrelivet også, et lemen, nei ei mus var det visst! Den kravlet hit og dit i et usannsynlig tempo, snart oppå og snart under skia, litt oppover støvla også. Jeg ble stående helt paralysert av rein frykt for å skvise i hjel stakkaren høyst ufrivillig her hvor alt skjedde så fort og den minste skibevegelse kunne bety slutten for musa. Omsider surra den videre med brå bevegelser i sirkler og sikksakk så jeg måtte flire på ny. Du får more deg videre helt til et rovdyr får tak i deg, det er en mye riktigere død enn å bli skvisa i hjel av meg, kamerat!

Det tok ikke lange tida før Steinbukampen var i boks. Fin topp å få med seg, at den mangler 3 meter betyr fint lite for meg. Dessverre tok Glittertind delvis skyhatten på, så den ble ikke et enda tøffere skue herfra enn fra Ryggjehøe i fjor. Fjell er mektigst og råest i været mitt, skyer knuger de ned og gjør de uskarpe i kantene. Ryggjehøe var trivelig å se på uansett da. Og sklituren ned til Steinbudalen var en fin og mektig opplevelse. Med faregrad 3 hadde jeg ikke turt, men snøen var fin, og det var lett å se at tidligere skred ikke nådde så langt. Det tok ikke lange tida før jeg var ved Glitterheim igjen.

1. Påskedag

Knallvær igjen, akkurat som spådd, heldigvis!!!

I dag var Erling klar for tur igjen, og enkelte topper nord for Glittertind sto på programmet. Jeg hadde også ei overnatting på sistnevnte på mitt individuelle program som den kommende prikken over ien, og måtte for første gang denne påsken bære tung sekk. Men det dreide seg bare om ca 20 kilo, og det var en helt annen verden enn 10 kilo ekstra. Slitetur, men realt, ingen akutt desperasjon. Det gikk relativt radig oppover i stadig flottere utsikt, og da vi omsider tok av fra østskuldra og ut mot Gråsubrean ble jeg særdeles betatt!

Jeg har spart på dette området lenge, Trollsteinkvolven med omkringliggende herligheter har jeg alltid følt at man bør ta i barmarkstida på grunn av de store kontrastene med brefarget vann, brefall og stup pluss alt det grønne i forgrunnen. Jeg har nok et poeng, men alle de store og delvis snødekte stupene kom virkelig til sin rett i påskedrakt også! Et eventyrlandskap var det å se Trollsteineggje og nordveggen på Glittertind fra både Gråsubrean og Austre Glittertindoksle! Her satte jeg igjen sekken, den skulle få vente til selve Glittertindoppstigninga før den fikk plage meg igjen…

Vi kom oss greit ned på Grotbrean til tross for brefallet der, vindgryta vi hadde hørt om ble for bratt. Men føret var betong, så det var nok ingen fare. Jeg kom i en egen høytidsstemning av å skli på ski nede på flata med digre stup på tre av fire kanter. Og sola varmet fra skyfri himmel, dette var så bra som det kunne få blitt!

Første topp herfra var Dronningje som Erling manglet. Han hadde ikke lyst på ny tur til Trollsteineggje, og jeg tenkte at i dag er jeg på tur med Erling og har Glittertindnatta som bonus til slutt, så den kan jeg spare. Dronningje var fin den, fantastisk å stå på kanten av et digert stup midt i eventyret.

Det var hard snø i nordflankene, så ting tok tid ned til skaret før det omsider bar opp mot Trollstein-Rundhøe. Flott utsikt her, spesielt hvis man kom seg ned til stupet mot Grotbrean og brefallet vest for «hesten». I det hele tatt hviler det en salig ro over denne avkroken av Jotunheimen så man rett og slett kan bli lykkelig av mindre. Vi hadde alt for oss sjøl, kanskje fordi mange reiser hjem 1. påskedag, men også fordi dette fortsatt er ei bortgjemt perle.

Vi prøvde å komme oss nedover i retning Svartholshøe, men jeg likte ikke snøen ned mot skaret, så etter en del nøling ble det til at vi snudde. Dette var ikke dagen for systematisk samling, vi skulle kose oss, uansett hvor lite pris Erling setter på akkurat det uttrykket.

Et drøyt kvarter seinere, etter blant annet en behagelig sklitur på ski utover breen var vi klare for Grotbreahesten. Den var akkurat så løs fra sør som det sømmer seg en fjellfot som frigjøres fra sterkt tilbaketrekkende bre, men likevel en smal sak. Utsikten voldsom på lik linje med resten av området her.

Vi kom oss ned igjen, for Erling hadde en lang vei å gå skulle han rekke middagen på Glitterheim. Jeg derimot skulle oppover igjen og labbet snart på ryggen mot Austre Glittertindoksle. Passerte NVE-hytta og befant meg straks på kanten av stupet og lot meg bergta på nytt. Hadde jeg vært Monsen hadde jeg sagt «Jotunheimen ass (eller «az» som er kulere, men det kler jo ikke meg)!» flere ganger. Fant omsider sekken igjen og gjøv løs på turens dessert.

Jeg liker kosedager som denne. Selvsagt dumt ikke å ta med seg Trollsteineggje, men det hadde bare blitt stress, og jeg er snart 20 år eldre enn 18. Jeg står fortsatt fast på det jeg sa til Erling underveis, at dette er en av mine beste fjelldager så langt. For et vær og for et område, og prikken over ien var det totale fravær av samlejag. Det jaget kommer tidsnok tilbake.

Jeg gikk rett til topps uten stopp. På toppen traff jeg et par med snowboard som de ikke hadde fått så mye bruk for til nå. Det ble en hyggelig prat med dem, og jeg ble invitert på frokost hos de ved teltet de hadde ytterst i Steinbudalen neste dag. Jeg måtte jo tidlig opp i morra for å rekke å slå følge med Erling utover Veodalen, så det kunne passe bra.

Alene og forlatt på toppen av Glittertinden når det lir imot kveld. Når jeg tenker over det er den faktisk ikke noen ideell topp å overnatte på hvis man absolutt skal ligge så nært opp til det høyeste punktet som mulig. Man har toppskavlen på ene sida og jevn, tiltakende skråning ned mot stupet over Steinbudalen på andre. Ikke fikk jeg kjørt snøpluggene fast som på Ryggjehøe i fjor heller, de støtte på is sånn cirka halvveis. Glittertind er ingen høydeskrekktopp, men jeg begynte å fantasere om å ligge inni et telt som vinden blåste kast i kast nedover mot sørstupet…

Jaja, den tid den sorg, først måtte jeg rusle langsetter gryta mot Grotbrean. Innimellom fantes trygge plasser med utsikt langs skavlen, og med kveldshimmelen og toppskavlen solbelyst litt oppi der hadde jeg et klassisk motiv. Entusiasmen over Glittertindens egenart steg, og da jeg en stund seinere sto på nordvestkanten av gryta med den enorme nordveggen midt imot ble jeg rimelig ekstatisk. Skjønner godt de som har dette fjellet på 5 på topp-lista, det er en uformelig koloss som byr på den ene og den andre overraskelsen. Utrolig at stupet bare er på 250 meter, det virker minst dobbelt så høyt!

Returnerte omsider til teltet, men måtte få med meg litt mer av det klassiske skavlmotivet fra øst. Pent nok, men hovedfokuset kunne ikke bli annet enn at stakkars Glittertind er alvorlig sjuk. Skavlen er ikke i nærheten av å være hva den en gang var, og den er en viktig del av dette fjellets personlighet! Ble trist av dette sjøl om jeg måtte nyte stunden. Og det positive er at i fjor sto det kanskje dårligere til, for det har vært mer snø i fjellet i år…

Endelig lå jeg i teltet, men selvsagt hadde vinden tiltatt, og med sjokolade- og colainntak ble det ikke lettere å sovne. I bakhodet spøkte også tanken på at det kanskje var best å ligge våken for å unngå overraskelser som skyldtes ublide vindkast. Skulle hatt en haug med isskruer gitt. Det var sikkert ingen fare på ferde, men jeg har aldri toppovernattet på skrå før og kunne ikke la være å tenke på dette pluss vinden. Jeg stirret på klokka og timene gikk. Omsider må jeg ha duppa av, for plutselig hadde en snau time gått overraskende fort, men så var det pån igjen. Rundt klokka 06.30 var det like greit å stå opp.

2. Påskedag

Nydelig vær i dag også! Jeg var prega av den søvnløse natta og hadde til å begynne med ikke overskudd til å glede meg over at jotnene våkna til liv igjen, men sjanglet instinktivt vestover mot gårsdagens flotteste utsikt. Soloppgangen er selvsagt i øst, men enda bedre måtte det være å se hele nordstupet over Grotbrean ta imot de nevnte solstrålene. Dette synet fikk meg til å riste av meg min egen livløshet i noen minutter, for alle mektige utsikter er flottest tidlig på dagen, skarpe og mektige på samme tid, forutsatt at været er knall, hvilket det jo var! «Harru sett!» mumla jeg til stadighet. Denne toppen er nok rammet av «Besseggsyndromet» blant toppsamlere og tinderanglere fordi den er så kjent og fordi den strengt tatt ikke er spesielt alpin. Uansett trur jeg at jeg hadde fått de fleste med meg når jeg ved dette synet kunne hevde at hele Norges Glittertind er unik!

Skulle gjerne vært her oppe hele formiddagen og tusla over noen andre topper for riktig å nyte dagen, men «pliktene» kalte. Erling var klar for tidlig avreise fra Glitterheim, og før klokka 08.00 var jeg på vei nedover. Det tok selvsagt sin tid, men etter tre kvarter var jeg på plass ytterst i Steinbudalen og traff paret fra i går, langt om lenge viste det seg at de var Eivind og Maria fra Bergen/Sørvestlandsområdet. Det ble kaffe og godsaker i solsteika, og jeg måtte stadig beklage at jeg hadde så dårlig tid. Dette var definitivt ikke dagen å skulle reise tidlig hjem for å si det mildt. Den trivelige praten gikk, og klokka var straks langt over streken sett med Erlings øyne tenkte jeg. Etter å ha sagt «men nå MÅ jeg nesten dra!» for kanskje femte gang så gjorde jeg alvor av det. Å renne nedover i dette været føltes bare helt feil. Skulle blitt lenger ved teltet deres og deretter rusla opp igjen for så å renne nedover kanten av Gråsubrean og gått løs på Trollsteinhøene…

Nede på Glitterheim viste det seg at stakkars Erling ikke hadde hatt blund på øya han heller, og han var (på grunn av alderen) enda mer prega av dette enn meg. Dermed hadde han tatt en sjefsavgjørelse og bestilt weaseltransport for oss begge. Sånn kan det gå…

Dermed var vi på Veolie etter kunstig kort tid, spesielt følte jeg det sånn etter å ha våkna på toppen av Glittertinden bare drøyt fem og en halv time tidligere. Nå ventet en lang og døsig biltur hjem i solsteika mens tankene ville vandre tilbake til våre kjære jotner i prosjektilfart. Det var der jeg ville være nå! Men det var stor grunn til å være takknemlig, for tenk at påsken året etter tidenes påske hadde tre knallværsdager å avse!

Takk for turen Erling!

‹

›