Vind i Vassfarfjella og hyttekveld på Ørgenvika (08.03.2014)

Dette blir en spesiell rapport med en del nostalgi. Det er vel en dårlig skjult hemmelighet at jeg elsker alt som har med Vassfaret, Vidalen og Vikerfjell å gjøre, om man ser bort fra hogst, skogsbilveier og hyttefelt. Og hytta Svein Erik har tilgang til på Ørgenvika bærer på gamle barndomsminner og fikk etter et opphold på for min del 22 år en ny vår sist sommer. Ørgenvika ligger langt fra Vassfaret, men det går ei gammal bjønnereksle fra Vassfaret og sørover, og den passerer visst ved Ørgenvika et sted. Bjønneruker har fra tid til annen blitt observert i området. For meg er derfor Ørgenvika mitt første møte med Vassfaret.

Svein Erik dro opp fredag kveld, men jeg dro på Moov og pådro meg stølhet på grunn av dropset i beinpress og en torturistisk mageøvelse hvor man holder benkpresstanga i utgangsstilling mens man hever strake bein opp til 90 grader og ned igjen så mange ganger man klarer. Det er til slutt verst for låra, de låser seg i krampe. Jeg er vant til benkpress, skulderpress og armcurl og sånt, men ikke dette. Men den siste øvelsen blir jeg så mobba for at jeg har bestemt meg for å bli god. Mobbing er motivasjon!

Turen

Jeg møtte Svein Erik på Gulsvik utpå lørdagen, og vi kjørte innover til hyttefeltet Damtjernhallin, et område vi helst skulle sett var øde villmark. Selvsagt hadde ting blitt mye mer tungvint da, men sånn skulle det likevel vært…

Været var ikke i nærheten av solskinnet og den blå himmelen jeg ble vekket av i Drammen tidligere på dagen, rett og slett skytungt og småstusselig. Men vi tok nå på oss skia og labbet i vei, jeg med mine vanlige ski, og Svein Erik med gamle NATO-planker. Rime lunta etter i løst band og småsank stadig i snøen. Stakkars Rime som sikkert burde fått utreda en diagnose, spesiell som hun er. Tung og klønete i motorikken, det er vel bare utseendet hennes som ikke gjør skam på polarhunden.

Jeg sleit uten feller, for det var ei aldri så lita ishinne på snødekket. Plankene til Svein Erik funka bedre, men det ble nok av glipptak for han også. Heldigvis var dette tidlig på dag 1 etter treninga for meg, så stølheten var i sin spede begynnelse og ennå ikke invalidiserende. Vi ville på Pukla først, disse to småtoppene ut mot Vassfardalen som er nettopp to pukler lengst nordvest på Sørbølfjellet. Det var imidlertid nok av pukler i dette kuperte fjellområdet, så vi måtte etter hvert innse at slaget var tapt hvis vi også hadde ambisjoner om en brukbar rundtur. Stakkars Rime var årsaken til det. Hun sank og sleit og sinka oss enormt. Vi skulle kanskje ikke gjort dette mot henne, men til og med Svein Erik ble vel litt smitta av min iver, han som normalt lar bikkjas ve og vel gå foran alt. Punkt 1280 fikk være nok i pukkelområdet, og så fikk vi skli oss litt østover i terrenget.

Klumpete og skarete var det som vanlig, men enkelte bakker var av sorten hvor man bare kan la det stå til. Like herlig hver gang. Suse nedover på ski mens man koser seg innpå Sørbølfjellets kuperte terreng og sola faktisk begynner å lyse opp små kuler i retning Dyttholfjellet. Akkurat hva vi trengte, for vi ville på Nordre Dyttholknatten og se utover Vassfardalen derfra. Men etter hver lange utforkjøring måtte vi vente flere minutter på Rime. "Stakkars Rime" begynner å bli et oppbrukt uttrykk internt, men det skulle bli god grunn til å gjenta det uttrykket seinere på turen. Hun sleit åpenbart, og er i tillegg på god vei mot 11 år denne grønskyen.

‹

›

Omsider var vi på Dyttholfjellet og kunne se ned mot mektige Bogen med Middagsknatten bak pluss Hedalen og alt det der. Gode gamle Ørneflag som jeg var på med Øyvind i fjor og med Svein Erik, Are og far i 1994 og som faktisk var mitt første møte med Vassfarfjella da jeg og far tok en overnattingstur til Storekrak i 1992. Minnene strømmer på ved dette synet. Altfor sjelden har jeg vært i Vassfartraktene, men jeg har Vassfaret i sjela og kommer selvsagt til å finne på flere ting her i åra som kommer.

Nå var det på tide å komme seg ned mot nordre knatten. Østre (søre) var vi på i 1994, og den kan sikkert tas igjen, men kombinasjonen fellemangel og ikke minst Rimesommel gjorde oss reelt bekymra for at tida ville løpe fra oss. En småmorsom utforkjøring på ski pluss den sedvanlige ventinga på bisken, og vi var klare for knatten. Litt Rimepiping opp et "Rimecrux" ble det, men hun ga seg ikke, og snart var vi på toppen, bare for å se at det var ytterligere en knatt ut mot dalen. Men vi var på høyeste Nordre nå og hadde uansett ikke tid til å rote mer, klokka nærmet seg 18 ganske faretruende. Vassfardalen var imponerende herfra også, fra naturens side er vel Vassfaret det nærmeste man kommer Alaska her i landet. Og Manfjellet midt i mot slutter aldri å fascinere meg, stupet er gedigent i skaufjellmålestokk.

Nei nå hadde vi dårlig tid! Vi kunne ta en strakere variant tilbake, men Rimeventing og bakglatte ski sørga for relativt laber framdrift. Mørket kom sigende, og vinden økte. Godt vi hadde GPS da, for jeg er såpass klønete at kart og kompass i sterk vind ikke er spesielt fristende. Forresten gikk jeg for langt i riktig retning på kompasskurs over Sørbølfjellet en skoddefull augustdag i 2010, så det å overleve på "steinaldervis" får andre ta seg av.
Snart så vi bare konturer av kollelandskapet rundt oss, men vi stressa ikke, jeg hadde GPS og flere batterier, og Svein Erik stolte på meg. Om jeg rota midlertidig fant jeg alltid ut av det til slutt. Men tenk hvilken stemning det kunne vært her nå med fullmåne og stjernehimmel! Den var jaggu ikke dum den returen i fjor fra Ørneflag…

Rime var alltid på etterskudd. Vinden sørga for snødrev fra bakken, og innimellom dette kunne Svein Eriks hodelykt møte Rimes lysende øyne, da visste vi at hun hang med på et vis. Egentlig en ganske spennende greie dette her, det var bare så synd at vi kun hadde morradagen igjen på Ørgenvika, for en Ørgenvikatur bør innebære en del tid på hytta i tillegg, ikke bare et symbolsk opphold. Hvor seint ville det bli før vi var framme? Midnatt? Dessverre litt stressende detta…

‹

›

Av en eller annen omgåelsesgrunn endte vi ei stund med å gå i stikk motsatt retning av hva vi skulle. I ettertid sa Svein Erik at han hadde følt det sånn, mens jeg en smule forlegen holdt kjeft og justerte kursen totalt da jeg så det på skjermen og trudde han ikke hadde oppdaga noe. Nå bar det opp noen bakker hvor jeg valgte sikksakk. Han kunne gå rett på sak med NATO-plankene, og da vi kom til et brattheng ble han såpass breial at han lo og kom med "slengbemerkninger" da jeg krampaktig dro til med ekstremfiskebein med "nå eller aldri-hastighet". Men plutselig var ikke NATO-plankene hans immune mot glipptak heller, jeg hørte et "Uæææ!" i bakgrunnen og holdt på å knekke sammen av latter der jeg endelig befant meg i slakere lende et stykke foran.

Vi var ikke langt unna Sørbølfjellets høyeste topp, men den var ikkeno å tenke på. Og for en vind det ble nå da! Skikkelig infernalsk og selvsagt midt imot. Var det en form for kuling? Noen dager seinere på Storebottnuten da Morten snakket om liten kuling styrker min mistanke om dette. Men vi kom fram til brekket ut mot Damtjernhallin etter hvert, og lysa der nede viste vei. Nede ved bilen var vi litt over klokka 21.30, og med tanke på hvor forsiktig vi måtte kjøre på glatta var det klart at dette ville bli en sein kveld.

Ørgenvika

Klokka ble over 23 blank før vi var framme på hytta på Ørgenvika. Godt å komme fram, vi skulle ha hyttekveld etter denne roteturen! Ørgenvika er full av minner, og det er obligatorisk med lange kvelder her. Bikkjekos, matkos og Crissern (Svein Eriks kallenavn på den gamle Kiss-helten) på gamle kassetten som synger og spiller om at han ikke kan stoppe regnet! Sånn skal det være, ingen over – noen få ved siden, den sangen minner meg om sommeren 1991 da jeg ble turfrelst (merkelig at jeg glemte den i 22 år), og det var her jeg hørte den først. Skulle gjerne skrudd tida tilbake og begynt på nytt ja, det lå så mye bra i lufta på den tida, men dagens fasit viser delvis dessverre noe annet. Og hvor mange ganger har jeg ikke kjørt forbi Ørgenvikaskiltet på vei tilbake til Sogndalstudiene og lengta til gamledager med Vassfarstemning der oppi skauen mens jeg har visst at alt som venta var fagstress og studentutelivsfaenskap på indre Vestlandet. Selvsagt flotte turer også, men de var jaggu i mindretall, Sondre var jo ikke student der da…

Godt å være på Ørgenvika som i gamle uskyldige dager! Fint turutgangspunkt er det også for den som gidder å knote litt. Og det er obligatorisk å stikke opp til ærverdige Ørgenvika stasjon, den er nok en av landets jernbanestasjoner med finest utsikt. Herfra skjønner man hvorfor Krødsherad kommune på sin hjemmeside hevder at det dreier seg om Østlandets Hardanger. Og det barnslige henger i, selvsagt er det stas når det begynner å hvine i togskinnene og toget straks skal dundre forbi. Håper en gang å befinne meg på stia over ene tunnelen når det kommer, har prøvd noen ganger uten hell, så får ha med rutetabell neste gang.

Ellers var det fint lite vi og spesielt jeg orka på søndagen. Å legge seg klokka 03.00 er ille nok, og nå var dag 2 etter den uvante treninga i gang, og jeg var støl og funksjonshemma som en 100 åring. Det var skikkelig prosjekt å legge seg ned på verandaen bak stasjonen for å sole seg til utsikten. For et liv! Lite visste jeg da at om snaut to døgn skulle jeg på en hard 35 kilometer lang slitetur i Hemsedal med Morten…

Men takk for nå Ørgenvika! Regner med at det blir noen flere besøk i år!