Snøhetta (02.09.1993)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Snøhetta (2,286m) | 02.09.1993 |
|---|
Snøhetta 2286 moh Dovre kommune aug/sep 1993
(En fin og flau, men ærlig beretning om min første tur opp til Norges "tak")
For snart 20 år siden, var dette min første "virkelige" tur i fjellet etter at jeg sluttet i forsvaret (første gang). Så erfaringen med fjellturer / topp turer uten andre å forholde seg til var for å si det mildt "meget begrenset". Selv om en får en god ballast / kunnskap fra forsvaret, etter noen år der, så dekker det ikke alltid området: tenke selv under "sivil" ferdsel i høyfjellet:) Læringskurven for sivil tur og høyfjells Norge var BRATT under denne turen på Dovrefjell, og godt er det! Og det skal vel sies med en gang at det oppfordres ikke å gjøre de samme feil som jeg gjorde ila turen...
Vel, det hender jo innimellom, at en på impuls bestemmer seg for en onsdags formiddag at en skal gå over Dovrefjell i måned skille august/september? Jeg hadde jo noen dager fri, og været var jo nydelig nede her i hovedstaden, så da passer det sikkert med en liten fjelltur:)
Og hva tar en med? Jo, man har jo NAF veibok som kart, hermetikk som mat og sjekker selvfølgelig ikke hvilken type telt som ligger inni teltposen før en skal slå det opp. Ja, ja da hadde det kanskje vært greit med noen småturer i Nordmarka før en tok toget opp til kongsvold fjellstue en torsdags morgen....., og muligens litt større selvinnsikt eller mindre selvtillit, ja hvem vet?
Uansett, jeg startet direkte opp mot Snøhetta fra Kongsvold på ettermiddagen, etter å ha gått av toget (jeg hadde jo sett i Norges atlaset! kvelden i forveien, for å gjøre meg kjent med ruta jeg skulle gå. Og på forhånd tatt ut noen kompass kurser, og hadde med mitt Silva kompass) Med en sekk på 45 kg, var jeg ved godt mot når jeg gikk over Driva på nærmeste bro. Det første som slår meg er en plakat om mulig møte med Moskus i området, hmmm spennende. Ja det er jo bare å holde avstand når en ser dem:) Hei! kanskje jeg får tatt ett bilde til mitt fotoalbumet også..
Etter ca. en times gåtur opp fra dalen, syntes jeg at sekken kanskje var litt i tyngste laget, for 5 dager med fjelltrasking (hadde bestilt retur med NSB fra Oppdal om 5 dager)
Når jeg var kommet opp i Stropelsjødalen, var det begynt å bli mørkt, så jeg tenkte at nå er det på tide å få opp teltet:) I tillegg var det kommet kveldståke sivende innover området, og det var da ikke lengre så enket å se denne Moskusen som jeg litt bekymringsfullt gikk å speidet etter. Jeg hadde vel funnet ut, at dette kanskje var ett dyr jeg IKKE hadde lyst til å møte stående i sirkel her i skumringen med ett ansiktsuttrykk som sier: Attack!!! (mulig at jeg er en smule bekymret for denne Ovibos moschatus med litt for hardt hårfeste?)
Når innerteltet!!! var pakket ut, og satt opp, fant jeg fort ut at min optimus 111, og 5 liter! med parafin ikke ville gi særlig varme i løpet av natten, da det ikke var noe yttertelt i teltposen??!. Men "teltet" holder jo borte myggen i alle fall, tenkte jeg:) Det var bare det, at myggen hadde nok flyttet sørover for året, siden det kom 1-2 cm snø (inni teltet) og 4-5 cm utenfor ila natten. Godt jeg hadde med sommerposen som jeg hadde fått i konfirmasjons gave i 1985.....!
Vel, vel om morgen etter å ha hoppet rundt ila natta og morgentimene for å holde varmen, var det på tide med litt kaffe, før jeg trasker videre. Og med kjente objekter (fjelltopper), T-merket løyper og kompass, ja så går greit å finne frem til Reinheim turisthytte.
Etter å ha stoppet opp på Reinheim, sjekket litt kart, som befant seg på hytta, var kursen justert litt, og målet var nå stortoppen på Snøhetta. Som en avstikker på veien mot Åmotsdalshytta, siden det var ennå tidlig på dagen:) Sekken min som sikket hadde minket med 1 kg ila turen virket ennå ikke helt komfortabel i oppoverbakkene, men det kommer seg..
På stien oppover mot toppen, slår det meg at det er jo faktisk ett stykke å gå.. og det er jo bare oppoverbakke, hmm.
"Nylæring" kaller jeg dette:) Og det som er fantastisk, er at jeg elsker det!! Den flotte naturen, utsikt i alle retninger, flotte og hyggelige folk å treffe både på hyttene, på stiene, og i fjellskråningene. Dyrelivet er enklerer å komme innpå (ikke sett moskus ennå, phu..:) og virker mer tam en jeg er vant med fra før. Og god trening for beina!
Samtidig er høyfjellet mer rått og lite nådig når det bestemmer seg for å si i fra hvem som er sjefen, en hva en er vandt med fra før, når en bare har surret rundt i kystnære fjelltopper på max 6-700 meter fra før. Og det er også helt ok, bare en er forberedt.
Da jeg nærmer meg Stortoppen begynner tåka å tette seg igjen. Det har kommer snø ila de siste dager, så det er ikke noe spor å følge, og tåka er så pass tett, at jeg ikke ser noe merking eller toppen som referanse. Og det er da det gjelder å huske hvordan toppen så ut fra karttittingen ned på Reinheim, fordi NAF boka er ikke særlig til hjelp her og nå.
Hmm, etter en stund ser/føler jeg tegn til at jeg er oppe på toppen (det går ikke oppover lengre..) Da jeg ikke ser noen ting, utsetter jeg "Photoshoot`en", og tenker det er på tide med litt varm drikke og en "matbeta" Jeg finner frem en tør trøye, og polyester "vindjakken" min, og setter meg ned på sekken min, strekker ut beina... hm merkelig, beina legger seg ikke rett ut, men henger nedover på en måte???!!! Akkurat nå det går opp for meg at det kan være sider på denne toppen hvor det er usunt å bli påvirket av tyngdekraften! og i samme øyeblikk letter tåka!!! O helga natt... EN todelt opplevelse. 1. oh shitt, jeg sitter jo på kanten av en rimelig bratt skåning ned mot....bunnen 2. Ok, ake litt tilbake, for så å se rundt, hvilken fantastisk utsikt i alle retninger!!!! Jeg blir så fanget av opplevelsen, at kamera blir i sekken til tåka begynner å senke seg igjen.. Spretter da opp for å få tatt noen bilder, men rekker ikke det helt..., så det blir litt tåkete på bildene fra toppen. Men lever i vertfall:)
Etter fotograferingen, setter jeg kursen ned på nord/øst siden av toppen, for å finne igjen stien mot Åmotdalshytta. 10 meter etter toppen møter jeg en far, med to gutter på ca. 8 og 10 år, kun iført treningsdress, joggesko og drikke flaske på hofta. Og tenker for meg selv, hmm veldig bra! eller veldig dårlig?
Etter en lang tur ned mot Åmotdalshytta, hvor snøen som skjuler stein ura, ned mot bunne er akkurat porøs nok til at jeg med min sekk som nå veier sikkert bare veier 43 kg, trår igjennom på hvert eneste skritt. Joda, det var godt å komme ned på hytta. Og der inne: O glede, jammen har de ikke hermetikk og tørr mat her oppe på fjellet på disse DNT hyttene. Merkelige greier;-) Ja ja, sånn går nu dagan...
Etter å ha fordøyd en boks med joikakaker (tilhørende hytta!) finner jeg meg en seng, og sovner før hode treffer hodeputa. Våkner i 10 tiden neste morgen, til nydelig solskinn og vakker natur rundt forbi:)
Jeg tusler bort til Åmotsvatnet, og ser gode tegn til at fisken er bitevillig. Så jeg finner frem fiskestangen for å prøve fisket. Jeg har til og med mark. Mens jeg sitter der og føler at dette faktisk var veldig bra, ser jeg folk farte av sted fra hytta i alle mulige retninger. Og føler plutselig ett stikk av dårlig samvittighet: Jeg må jo ikke være dårligere enn disse menneskene som sikkert er 10 ganger mer erfaren på DNT og fjell turer en hva jeg er. Nei, her er det bare å komme seg videre. Kan jo ikke sitte og slappe av mitt på fjellet, nei hvordan skulle det ta seg ut!!
Vel. så er det på med sekken igjen som nå er 3 mark lettere(nei, ikke myntenheten mark, og i vertfall ikke vektenheten mark, eller den svensk kommune med navn Mark, man derimot det ormelignede dyret makk (latin «Vermes»)
Turen går nå videre mot Oppdal. Spørsmålet er bare hvor langt vest i Oppdal jeg ønsker å komme ned fra fjellet? Jo fortere jeg kom meg ned til vei, jo bedre, da jeg endelig kunne begynne å navigere i NAF boka mi. MEN Jeg hadde sett på skilt og lest litt om Loennechenbua, som skulle være flott og moro å se på. Og det var enda tre dager til toget mitt skulle returnere til hovedstaden. Tja, hvorfor ikke? Så tenkt, så gjort, legger jeg i vei mot denne lille steinhytta som ligger der ute ett sted. (jeg har fortsatt bare NAF med, og føler nå at det er ennå viktigere å bruke / memorere kartene som jeg finner inne på hyttene, selv om T-markeringen er noenlunde gode) Etter noen timer kjenner jeg det godt i beina etter gårdagens topptur, og sekkens hermetikk fylte form i ryggen. Og tåken begynner å "lukte" på meg fra flere kanter, ser jeg ikke noe annen mulighet (stien var litt dårlig) enn å tusle tilbake mot Åmotdalshytta. Hadde da surret i ca. 4 timer, og er rykket tilbake til start. Etter en halv time ved Åmotsdalshytta, kommer sola frem igjen. Da er jeg ikke i tvil, det må bli Dindalshytta. Da er jeg nærmere vei ift til å evt nå toget. Inn i hytta og memorer kart igjen. Og av sted.
På turen fra Åmotdalshytta og til Dindalshytta hadde jeg en super flott tur. Tung i beina, men allikevel. Flott natur, flotte småvann, litt snø som ligger igjen etter flere vintre og ligner litt på "isbre". OG steinhytter her også. Så da fikk jeg bilde av det også:) Og ett nydelig reinsdyrhorn fant jeg på veien. Fikk til og med fri klatret litt i noen små "vegger" på veien. Det var i en av disse "veggene" på mellom 5-10 meter hvor tanken slår meg: Hvis du faller ned her og brekker ankelen, i beste fall! hva da? Du er alene, ingen vet hvor du er, og du har med deg en stk enkelmannspakke. Det er MANGE timer i alle retninger til nærmeste hjelp!? Idiot!! (Jepp, det er meg ja!!)
Jeg klatrer opp til toppen, og tenker, at jeg burde kanskje ha fortalt noen jeg kjenner om hvor på fjellet jeg er, og at jeg er på fjellet? Plutselig er det litt mer alvor over tankene. Og da det begynner å regne, setter jeg opp farten litt, siden myggduken på innerteltet mitt ikke er veldig vann bestandig, har jeg derfor ett ønske om å sove innomhus til natten.
Vel, natte mørket kommer tidligere en jeg ønsker, og plutselig erkjenner jeg at jeg ennå ikke er fremme på Dindalshytta, ikke ha kart, og er ikke helt sikker på hvor langt det er igjen til hytta, og det regner fortsatt, tett.
Vel, både da og nå, jeg liker å tro at det er da all trålingen og orienteringen fra/i forsvaret kommer til nytte, siden jeg i mørke og regn finner frem til Dindalshytta. Rett på døren, kl 02 om natten. Og jeg takker derfor selvfølgelig forsvaret for å ha lært noe om memorering/lesing av kart, oppøving av retningssans, orientering i mørke, og "lesing" av terreng. Og at jeg hadde min kjære hodelykt for å lyse innimellom på utsatte sti områder.
Etter hele to netter på en musefylt Dindalshytte, med beina oppetter veggen for å få ned litt hevelse. Og deilig avslapning m bl.a. akvarell maling (jada,hadde med det også! Hvorfor tror du sekken var så tung. Det var jo ikke bare hermetikk) Så er det igjen på tide å nærme seg avreise fra nydelige Dovrefjell:( og takke Dindalshytta for oppholdet.
Etter to netter med hvile, føler jeg litt overmot igjen. Og beregner at å gå de ca. tre milene det er inn til sentrum av Oppdal, burde være gjennomførbar på 5 timer, og siden det nå var ca. 5 timer til toget hadde avgang forbi Oppdal, ja så passet det som hånd i hanske. Jeg har gått flere 3 mil i forsvaret, og det har jo gått forså vit greit. Men den tremilen jeg nå gikk, med en sekk som nå veide ca. 25 kg (fortsatt hermetikk i sekken, ja!) og med tidspress for å nå toget var tung. Men var på stasjonen ila 4 1/2 time. Phuu!!
Vel, vel hva kan en si? Jeg skal garantert tilbake til Dovrefjell. Nå med mer erfaring og kunnskap i bagasjen (og kart:). Det var en meget lærerik tur, og lærte heldigvis av mine feil:) og siden har jeg ikke gjort noen av de samme feilene noen gang igjen:-) Og dem var det mange av!!!!!!!
God tur?
Fullstendig innhold og bilder : Beskrivelse
User comments