SNYTINDHYTTA i "Besterålen" (02.02.2014)  

Solskinn, sjøfugl, islagte vann, stjernehimmel, havørn, glasert sny, peiskos, ufattelige vakre tinder, glad hund, vakre mennesker på tur, regn, vind og snystorm....... Ka meir kan en be om ila en fjelltur i Vesterålen ???

Kunne sikker ha fortsatt, MEN må jo beskrive litt tur også......eller vent litt......vakkert, skjellsettende, flotte hytter, livs-optimisme.....ehhh, ok.....

Denne turer som mange andre starter hjemme foran PC`n hjemme i Larvik. Bilder ble tittet på, forslag for løyper, vurdering av GPS spor, feilvarsling fra YR osv.

De fleste turer starter jo her...og ofte på denne måten. MEN like ofte som en sitter med kaffekoppen, og koser seg foran pc`n, og drømmer seg bort i tur etter tur...så kommer en til ett punkt. Hvor jeg tenker....hey!!! Fuck it. Berre dra, Tor-Arne ...kom dæ UT!!! Ta det som det kommer. Slutt å vurdere så mye! Og vips så er men på tur....igjen!

Ok, bare og bare..vi skulle jo til Vesterålen. Det var det eneste sikre. At det nå ble Snytindhytta, skyldes god reklame fra Tur-laget i Vesterålen, og nysgjerrighet rundt fokus på denne hytta i siste utgave av det amerikanske ski magasinet Freeskier! Som en av 16 hytter i VERDEN som er verdt ett besøk. Ja ikke mer eller mindre!

Det er når en leser slike ting at en skjønner at det finnes mange som setter pris på den naturen "vi" er så utrolig bortskjemt med, og i tillegg har vokst opp i. Fantastisk!

At en da selv valgte en alt for høy fokus på "bryggerikunster" og "nytelse" av de lokale blanke dråper basert på vann, sukker og gjær...kokt og trykket igjennom, alt for hurtig, i ett kullfilter. Parallelt med vurderinger av plastdunkens beskaffenhet ift dressjakker i forbindelse med inn passering inn på lokale samfunnshus, i dette paradis, alle de år en bodde her oppe...ja det får en ta på egen kappe!!!

Vel, omsider står vi..jeg og Sniff, ved starten av Djupfjorden. Nærmere bestemt parkeringen ved Forrahaugen. Første ordentlige veien til venstre etter en har passert brua over selv Djupfjord. Flere biler på parkeringen forteller om at det er andre folk i marka. Ikke noe en skal ta som en selvfølgelighet her i Nord Norge. Men, det er fler og fler som for øyene opp for vakker natur i stedet for heimbrent....hyggelig!

På skiltet her står det merket "Snytindhytta 11 km" , rød løype. Og samtidig titter innover Djupfjord-dalen, med sitt kuperte terreng, omringet av de vakreste fjelltopper en kan drømme om...ja da vet en at hvert eneste skritt av disse 11 km blir en vakker sang for kropp og skjæl. At toppene bader i sollys gjør det jo ikke noe verre! Følelsen en får når sola aller nådigst tar seg bryet, i år også, om å komme på besøk til landsdelen, som har vært innhyllet i mørketid. Den e ubetalelig!

Vi trasker oppover de tre første km på skogsvei. Og kommer opp til Storvatnet, ganske raskt. Veien er fin å gå på selv om isen dekker store deler av den. Gode sko og vakker natur gjør at tid, avstand og masse ikke er helt E = mc².

Oppe ved Storvannet kommer jeg til ett utrolig vakker isdekket vann. At det er regulert er ikke like vakkert. Is og regulerte vann er ikke god musikk i ørene til trygghets elskede Tor-Arne... Men Sniff den luringen har ikke same tanker og bykser utpå isen i vill fart, og ser ut til å ha årets absolutt beste øyeblikk!!

Mens jeg står der. I skillet mellom moder jord og regulert is, og ser livet passere i revy, før jeg skal utpå denne isen....eller vurdere sommerløypa rundt vannet..kommer det to stk på spark? imot meg ett stykke utpå isen.

De har god fart, og fyker raskt forbi meg, mot andre siden av odden....Jeg tenker at nei pokker heller..jeg lar tillært østlandsk høflighet ryke i bytte mot kortere veivalg over isen...og ROPER til disse to sparkende personer..."Er isen trygg" ?? ......Den ene "fletre" (ler på østlandsk) før seg sjøl, rister på hodet, og glir videre...den andre ser på meg, med ett blikk og ett utsagn du kun kan forvente i Nord-Norge. Blanding av forakt, tanke om idioti, og sjokk ser han på meg og sei : E du idiot!? Isen e jo 50 cm tjukk...og begynne å "fletre" han også!!! Jeg tenker på å rope tilbake.."jammen vannet er jo regulert"...men biter det i meg, og med blanding av glede og flauhet rusler jeg ut på isen, etter Sniff.....

Ja ja, sånn går nu dagan utpå isen :) Vi e i lykkerus begge to. Sniff løper tulling rundt, og jeg er helt paff med tanke på kor djævelsk flott det er her. Fjellene, solskinnet, blåtimen som er rett rundt hjørnet, isen så vakker, og med formasjoner av luftbobler den dyktigste kunstner aldri kunne ha gjengitt.
Når vi kommer over på andre siden opplever jeg en tilstand på snyen jeg aldri har sett noe sted. Over alt er snyen glasert!!! Og da mener jeg OVER ALT. Aldri har jeg opplevd noe sted å gått eller forsøkt å gått på noe så til de grader glatt!! SÅ resten av turen går stort sett ut på å hoppe tre til tre. Stikke skistavene i snyen, og bruke dem som støtte til beina. Små hellinger blir livsfarlige skrenter hvor farten blir STOR før du treffer bunnen, om du ikke før bunnen får tak i ett tre på tur nedover....Og jeg har kjørt skeleton i over 100 km/t i bob-anlegget på Lillehammer. Peanuts i forholdt!!

Vel med en blanding av skistaver, fotspor til de som har gått før oss med brodder, og isøks, kommer vi oss opp til snytindhyttene. Løypa er rød merket hele veien, så det er greit å finne frem.

Nå er det blitt mørkt. Stjernen og månen funkler ned på oss, og det er bare å velge hytte fra øverste hylle, og fiske frem tre-foten til fotoapparatet. Men først må vi bare sette oss ned å nyte de vakre skyggene, stillheten, lyset fra himmelen, og utsikten utover mot Innerdalen og Møysalen mot nordvest. Ahhh lykketid.

Etter å ha vurdert innsiden av hyttene, faller valget på Lille Snytindhytta. Her var det kos. Og mens maten klargjøres, og vann smeltes, står mitt kjære kamera ute i le av hytta og tar bilder :)

Når maten er ferdig, og trøttheten begynner å ta tak, samens med varmen fra vedovnen, ropes Sniff inn, som har gnorkosa seg med å løpe rundt hyttene på platået. En mus ble jaktutbyttet hans den kvelden...

Jeg ruller ut lakenposen, og sovner raskt til lyden av knitring fra ved, og vinden som livlig prøver å dytte hytta utenfor bakketoppen den står på. Det er lenge siden en har følt så mye natur innpå livet, på så kort stund.
Øyelokkene bikker igjen, og jeg vet nå, at turen opp, og hyttene her oppe er ikke er oppskrytt, verken av tur-laget som er ansvarlig for hyttene, eller amerikanere for den sak skyld. 1 av 16 hytter i verden...JEPP!

Ps: aldri har æ opplevd så tilrettelagt hytter noe sted før. Her var det orden i sysakene! Selv HMS blad for kjemikalier i hyttene var å finne i info permene. Rett og slett utrolig bra. Strøm fra solcelle og vindmølle. Og til langt unner halve prisen til DNT Sør-Norge. Tipp topp tommel opp!

Om morgenen dagen, derpå, hadde vinden stilnet. Og det var noenlunde klar himmel. Kaffe, frokost, og bilder ble gjort unna. Betaling for hytta lagt i boks. Og glemte å skrive i boka, tror jeg...ja ja. Det får bli neste gang.

I dag var det frem med stegjern, og is øks. Vi skulle opp på en topp, og med tanke på glasert sny, var stegjern på sin plass. Det var blitt mildere ila natta, så litt mindre glatt. Men bratt var det læll.

På tur oppover kommer vi opp nord for Løbergdalsskaret. Her er det utrolig flott utsikt. Og bl.a fjellet Reka som ligger i Eidsfjorden, og hvor vi har hytte er godt synlig herfra. Likeledes Løbergsbukta i Gullesfjorden kan beskues herfra. Og for en tanke! Tenk å få lov til å se alt dette vakre, være oppafør de områdan som i gjennom tidene har vært forbundet med ras og ubestigelige tinder. Ja det er ihvertfall de tanker som har slått en når en har kjørt med bil der nede på Europaveiene, og tittet oppover fjellene. Der nede i Havørn rike Gullesfjordbotten. Rett og slett fantastisk. Og anbefales på det sterkeste.

Og så vips: Full kuling og sny. Strekker du ut hendene..ja, så ser du ikke dem..Fantastisk! Rett og slett, fantastisk. En føler att en lever, og samtidig, følelsen at det vil en fortsette med. Og klare å svelge skuffelsen over at det ikke blir en fjelltopp på deg i dag, og snu!! ja, ihverfall ikke i dette været.

Men dette er flott, superflott. Fordi en må orientere igjen. Det har jeg ikke gjort siden mitt første år i forsvaret. Og det begynner å bli noen år siden. Deilig å se at det er en kunnskap som sitter. Følelsen av å ikke ha snøring om hvor en er....og samtidig vite. Fordi, en elsker å titte i kartene før en drar på tur..det er jo halve turen, og det gir deg kunnskap om hvor du er og skal.

Når vi nærme oss Storvatnet på tur ned igjen. Er snyen blitt regn. Overvann på isen, er ingen sak, siden vi jo har stegjern på. Sniff er ikke like fornøyd med å tråkke i isvann...men vi kommer oss over og sklir på såpeglatt is nedover skogsveien, mot parkeringen og postmann Pat bilen.

Og takker være en hyggelig kar med 4 hjuldrift, som skulle sjekke hytta. Får vi hjelp og blir trukket opp glattisen og opp på hovedveien. I love life og folket hjemmefra.....:-D

To dager senere er tøyet fortsatt ikke tørt, men må pakkes ned for reise sydover igjen....

I'll be back" hilsen Sniff og meg :-D