Breheimen - fra Leirdalen til Lundadalen (28.02.2016)  

Så passet det endelig med å fortsette turen jeg avbrøt i 2013. For nesten 3 år siden snudde jeg på Låven etter denne turen:Lomseggen og Hestbrepigger

Så jeg ville fortsette der jeg slapp, og valgte å starte ved parkeringen ved innkjøringen til Leirdalen istedenfor ved Netoseter. Dermed ble det en del høydemeter ned i dalen da jeg bommet på den egentlige planen å krysse på oversiden av Høydalsfossen. Ikke sikkert det hadde vært bedre heller, fant en grei rute opp til fjellet herifra også.

Langt og drugt innover Tverråfjellet og mot Høybreavatnet. Gikk litt på slump og litt på kart for å finne en grei rute. Funket fint. Stort sett lettgått, men med mange høydemeter og lang distanse tok det krefter og tid for å komme opp på toppene. Fint skiføre og været var fint, sjøl om det lurte litt skyer og tåke på andre siden av dalen.

Det ble raskt kveld og fikk det litt travelt. Jeg skulle rekke ned igjen til Trulsbu for overnatting før mørket. Det så ut til å holde hardt nå. Stresset litt for å rekke over Vesle og Vestre Hestbreapiggene. I oppstigningen mot Vestre møtte solnedgangen meg når jeg kom opp fra skyggesiden:

Jeg måtte ta meg tid til å nyte dette. Fabelaktig flott. Utsikten og fjellene - både Hurrungane som stakk over tåka og Hestbrepiggene. Fine fjell!

Heldigvis flammet solnedgangen opp skyene som ga meg fint nattelys lenge nok til at jeg kom meg godt ned mot Trulsbu før det ble helt mørkt. Jeg hadde bare med meg en nødbivuakk og dunjakke hvis jeg hadde blitt sittende fast oppe i fjellet. Ned fra Vestraste var det greit å ta seg ned, heldigvis nok sikt fra toppen til å se ruta jeg skulle ned. Siste delen med holdelykt til Trulsbu på forutsigbar snø.

Etter en natt på Trulsbu, og Lappskaus fra matlageret, våknet jeg til tåke og hard vind. Måtte drøye starten, vurderte også retrett ut Lundadalen hvis det ikke løyet. Vinden løyet ganske snart og jeg tok sjansen på bedre vær og sikt lenger opp. Valgte også å gå over Holåbrean til Holåtindane. Alt gikk min veg. Trygt opp breen, og været lettet jo lenger opp i høyden jeg kom.

Oppe på toppene og breen var alt så fint jeg hadde håpet på. Holåtindene og breplattået er virkelig flotte.

Så var det den lange turen ut til Hestdalshøgde - som var lang. Etterhvert ble det også helt tjukt med tåke også. Så litt trælsomt å ta seg ned Salhusfjellet. Det ble mørkt denne dagen også, i god tid før jeg var nede i dalen. Med hodelykt og godt nattesyn fant jeg noen gamle skispor som ledet meg til vegen til Heimaste Lundadalssætre, derifra var det greit utover dalen. Det var også drugt ut dalen så det ble seint. Bestilte drosje fra Skjåk når jeg kom til bommen, og skled ned vegen i lia for å møte denne. Ble en dyr drosjetur tilbake til bilen, men allerede nå kjente jeg på at det var verdt det. Dette ble virkelig en supertur igjen, samme som sist tur på Hestbrepiggene. En svært behagelig følelse å ha opplevd disse fjellene og toppene, turen hadde vært fantastisk!