Lomseggje og Hestbreapigger (28.03.2013)  

Da er jeg klar for ny tur! Dette er kanskje en av de flotteste høyfjellsturer man kan gå i Norge, og samtidig en tur svært få går. Kanskje fordi ruten går over hele 17 topper over 2000 meter! Det kan bli en kraftanstrengelse i hardeste laget, men jeg er godt forberedt og går på med stor motivasjon. Turen går fra Lundadalen i Skjåk, opp til Lomseggen, videre vestover mot Hestbrepiggan massivet, ned til Trulsbu, opp på Holåbreen med Holåtindane, så tilbake til Lundadalen via Store Hestdalshøgde. Dette blir en tur på ca 90 km, 4000 høydemeter og er beregnet å ta 4 dager. Sekken er pakket og veier 27 kg, så jeg får testet meg nå...

Dag 1 av turen. Jeg fant greit inn til en skogsbilveg i Skjåk som turen skulle starte fra, heldigvis. Det viste seg at fra parkeringen her kunne jeg starte oppstigningen gjennom skogen på en scooterløype brukt til å komme opp på snaufjellet. Dermed ble den fryktede strabasen å brøyte seg gjennom skog i 500 høydemeter langt lettere. Men - sekken var tung! Uvant å gå med stor sekk. Gikk greit opp på fjellet, men merket etter et par timer at det gikk treigt. Allerede her måtte jeg jobbe med motivasjonen. Men jeg kom opp på ryggen av Lomseggen mellom toppene Storivilen og Moldulhøe, og hele Jotunheimens breiside viste seg fra sitt beste! Satte igjen sekken og løp opp på dagens første, Storivilen på 2068 moh. Skled tilbake igjen til sekken og fortsatte mot Moldulhøe meg godt mot. Nå merker jeg at jeg var sliten. Det gikk treigt og det var tungt å gå på hardpakket skavlete snø. Og så var det fryktelig lengre avstander enn det så ut som... Litt træl opp mot Moldulhøe også, jeg tok i bruk stegjerna ettersom jeg kom inn fra nord, og festet skia på sekken siste biten opp. Så rett før solnedgang var jeg oppe på 2044 moh. Nå var jeg sliten, men fantastisk utsikt og ivrig etter å knipse fine bilder glemte jeg det for ei stund. Men nå måtte jeg få satt opp leir for natta. Sola var nede og det som regel greit å få opp teltet før det blir mørkt. MEN - jeg hadde jo bare klart bare så vidt 2 topper! Skjemaet var 3 topper og ned i skaret etter den tredje. Allerede her skjønte jeg at hele turplanen kunne ryke. Og så merket jeg kulden. Hadde kjentes kaldt ut hele dagen, men når jeg holdt på med telt, tining av snø og skifting av klær ble det tydelig. Jeg hengte opp termometeret og det stoppet ikke før -18 grader, kl. 2000. Regner med at det var -20 i løpet av natta, men jeg frøs ikke. Det er bare det at man kan ikke gjøre så mye annet i teltet enn å få lagt seg i posen så fort man har fått drukket, spist og skiftet. Like greit, jeg kunne trenge søvnen/hvilen.

Dag 2. Våkner kl 7. Har sovet helt greit og er klar for ny dag. Rutiner for å starte dagen tar over 2 timer: tine snø, spise havregrøtblanding til frokost, kle seg opp, pakke mat for dagen, pakke ned utstyr, ta ned telt, pakke sekken. Klar for å fortsette mot dagens første topp, Hesthøe 2021 moh, kl. 0920. Kjenner jeg er sliten etter gårsdagens 1700 høydemeter med tung sekk, og distansen til toppen er selvfølgelig lengre enn jeg tror. Når toppen etter litt over 2 timer. Beskjeden topp, men gir flott utsikt til Hestbrepiggene. Jeg går på med godt mot. Motet som får prøve seg over den druge oppstigningen mot Heksete 2105 moh, som er inngangen til Hestbrepiggene. Er en lettelse å nå Austre Hestbrepiggen 2132 moh. Endelig framme ved massivet som innhelder hyppigere toppunkt og ikke minst ferdig med de tunge lange avstandene. Og nå går det radig. Vest for Austre 2110 moh, gås over på vei mot Midtre 2160 moh. Så kan jeg endelig sette igjen sekken, ta på stegjern og med isøks i hånda gå eggen mot Nord for Midtre 2131 moh fram til Store 2172 moh. Dette er virkelig rosinen i pølsa og jeg føles som jeg kan fly nå - uten sekken. Men eggen er spesielt kvass, til tider luftig og snøforholdene må man være forsiktig med. Så det er viktig å være fokusert og utvise stor forsiktighet! Men det er akkurat det som gjør det å bestige topper spesielt. Man er 100% tilstede, og ikke noen andre tanker slipper til i slike situasjoner. En herlig egg, men for utstatt noen steder så jeg må slippe meg ned i ene siden for å omgå de mest utsatte punktene. Snøen i østsiden er fast og virker veldig stabil. Ingen problemer og jeg svinger opp på eggen igjen til toppunktet. Toppen er ikke større enn at det holder for meg å sette kneet oppå. Hadde kanskje balansert her på sommerføre... Går deretter kjapt ned i skaret og opp igjen på Store, som er en rund fin topp som ligger midt i mellom to enorme gryter. Rask tilbake over eggen igjen, og denne etappen er turens desiderte høydepunkt. Verdt alt slitet. Hærlig! Men nå må jeg bestemme meg for hva jeg gjør resten av turen.Det er en time til solnedgang, så ikke mye mer jeg kan gjøre i dag. Jeg ser likevel med ny optimisme at jeg kan rekke hele turen likevel. Etter for og i mot bestemmer jeg meg for å være fornuftig. Jeg er usikker på nedstigningen til Lundadalen - den er bratt, usikker på om jeg har nok primus bensin til 4 dager, det er kaldt og jeg er sliten. Så jeg bestemmer meg for å slå opp teltet på Midtre og ta en tidlig kveld. Planen i morgen er å stå opp tidlig for å rekke 2 topper til før jeg snur og setter kursen tilbake der jeg kom fra.

Dag 3. Bestemte meg i går kveld for å stå opp tidlig for å rekke et par topper til for hjemturen - og kanskje det går så lett at jeg likevel vil vurdere å fortsette turen som opprinnelig planlagt? Utrolig hvor fort optimistisk jeg blir når ting går lettere som slutten av dag 2 gjorde... Sov noe dårligere i natt, kjente kulden litt tydeligere nå. Mulig på grunn av at jeg er mer sliten. Så noe vanskelig å stå opp kl. 5, men jeg klarte det nesten, bare litt slumring. Tinte snø og stappet i meg havregrøten igjen. Hoppa i skiutstyret og fløy utover mot Vest for Midtre Hestbreapiggen 2143 moh og Låven 2012 moh, som var toppene. Og jeg følte jeg fløy. Utrolig hvor lett man er uten sekk på ryggen. Og optimismen steg ytterligere. På vegen ned mot Låven, som jeg faktisk kunne kjøre telemarksvinger på perfekt preppa føre, hadde jeg hærlig utsikt til de vestre Hestbreapigger. De lå vakkert til der i morgensola, og jeg begynte å legge planen for å gjennomføre hele turen likevel. Nådde de to toppene på halvtimen og det var et mektig syn utover Grautfatet. Nå var jeg i siget. Likevel fikk jeg i løpet av turen tilbake fornuften tilbake. Det hadde blitt for langt, for tungt, for kaldt å gjennomføre resten av planen. Jeg slo meg til ro med det jeg hadde utrettet så langt. Og jeg følte meg fornøyd. Det hadde så langt vært en hærlig tur. Jeg pakket alt sammen og la på veg tilbake samme veg som jeg kom. Returen gikk mye lettere. Spesielt første del der det går lett fra Midtre over til Aust for og ned ved Heksete og fram til skaret før oppstigningen til Hesthøe. Nå trengte jeg ikke å gå over toppene, så sparte noe høydemetre der. Merket at det fortsatt var tungt i oppoverbakkene, det var nok ikke så dumt at dette var siste dag. Etter hvert kunne jeg sikte meg inn på nordsiden av Moldulhøe for å starte nedstigningen mot Geitryggen nede i dalen. Jeg måtte bare passe på å være forsiktig. Absolutt en fare å renne på ski ned 1400 høydemeter med tung sekk. Kjente det nappa litt i leddbåndet som hadde fått seg en strekk for bare 4 uker sia også. Viktig at jeg var konsentrert nå. Og det gikk bra, selv om nedkjøringa tok lang tid. Fikk ihvertfall super lårtrening av å renne nedover på knallhardt føre. Nådde bilen kl 4, veldig sliten. Og veldig fornøyd med avgjørelsen om å gjøre turen noe kortere enn planlagt. Det hadde blitt i tøffeste laget å gjennomføre halvannen dag til.Turen ble 67 kilometer, ca 3000 høydemeter og jeg gikk på ski i 25 effektive timer.