Tverrbytthornet - forsmak på vinteren og nestenulykke (17.08.2014)  

Etter en lengre tur dagen i forveien, var morgenen noe tyngre å møte denne dagen. Planen var Tverrbytthornet sine to topper - hvis det var noenlunde tørt. Men den tidlige morgenen ble enda tyngre når man med trøtte øyne konstaterer tåke og snø over 1800 meter. Etter noe slumring, bestemte vi oss for å prøve en tur til hornet likevel, kanskje mest i mangel på gode alternativer. Jeg, Ida, Terje og Jon ble turgjengen denne dagen og vi ville gå opp den løse renna opp mot hovedtoppen.

Vi gikk lett langs Leirvatnet og vi var snart ved Troget, hvor vi skrådde oppover i fjellsiden. Rask fikk vi også merke den løse ura. Og vi fikk merke den altfor godt, desverre. Ved ca 1700 meter hadde vi allerede skjønt faren, og blitt enige om å gå tett innpå hverandre. Så eventuelle steiner på tur ikke ville få for stor fart mot oss. Selv med stor forsiktighet, starter en stein med betydelig størrelse(60-70cm i diameter) og rulle med minimal påvirkning. Ida er svært nærme å få den i fanget, og får i siste øyblikk vridd seg unna -unntatt med den ene armen som steinen ruller over. Jeg går bak Ida og oppdager også hva som skjer raskt nok og slenger meg til siden samtidig som jeg får tak i Ida som sklir nedover etter unnamanøveren. Steinen forsetter kanskje 10-15 meter til før den stopper, og vi ser hvilke krefter som er i sving når denne smeller seg nedover ura. Det har gått forholdsvis bra med Ida. Et rift og et kraftig slag i underarmen har den forårsaket, men opplevelsen satte en kraftig støkk i oss alle.

Vi fortsatte til topps, men var preget av hendelsen. At vi gikk på våt stein med svartlav og nå med snø oppå i tillegg hjalp heller ikke. Vi kom opp på eggen, som viste seg å være mye smalere enn vi hadde ventet oss, litt vest for hovedtoppen. Jeg var den som var mest ivrig å gå bortom Vestre Tverrbytthornet, men alle ble med utover en smal og til tider utsatt egg. Vi bevegde oss et par hundre meter bortetter eggen som ble enda luftigere. Proposjonalt med mer luft under vingene sank også motivasjonen for å gå helt bort til vesttoppen. På dette føret, i tåke og snøvær, kjente vi på at dette ikke ga oss noen god opplevelse. Vi hadde nettopp vært ute for en nestenulykke på vei opp. Vi var ikke interessert i å utfordre skjebnen noe videre. Toppen fikk stå igjen til en annen tur, i fint og tørt vær.

Tilbake de luftige passasjene igjen og etterhvert lett høydemeterne opp til Tverrbytthornet fra den smale eggen. En kort matpause og et lagbilde på toppen unnet vi oss før vi tok fatt på en meget forsiktig retur ned samme renne.

Nedstigningen gikk bra og som eneste positive opplevelse med turen var noen glimt av den alltid så vakre Kyrkja.