Veilederkurs klatring høyfjell (20.08.2014)

Etter å ha bestått både metodekurs og assistentpraksis tidligere i sommer var det nå klart for siste steg i utdannelsen mot å bli klatreinstruktør 1 høyfjell, nemlig fem dager med veilederkurs 20.-24. august. Kurset var i regi av DNT Fjellsport Oslo med instruktørene Hans Petter Håkonsen og Martin Fløistad og ble avholdt i Lom/Jotunheimen med base på Krossbu. Formålet med kurset: «Kurset skal bevisstgjøre og forberede deltakerne på den kommende rollen som klatreinstruktør og veileder i høyfjellet. På kurset blir det gjennomgått pedagogiske tilnærminger til ulike situasjoner på klatrekurs i høyfjellet samt på kameratredningskurs. Veilederkurset skal også være en praktisk eksamen hvor deltakerne skal vise at de har nødvendig forståelse, kunnskap og egenferdighet innen sikkerhet, sikringsarbeid, klatreteknikk, lederskap og formidling samt vise at de har initiativ og driv nok til å fungere som instruktør både i lavlandet og i høyfjellet.»

Møtte opp på Krossbu litt før kl. 09.00 på dag 1. Her møtte jeg instruktørene og deltakerne Jamie, Jørgen, Magnus, Per Arne og Thorstein. De fleste ble jeg kjent med på metodekurset tidligere i sommer. Den første dagen er en ekstradag som nylig har blitt tatt med på veilederkurs klatring høyfjell, nemlig en dag på bre. Det er viktig at en klatreinstruktør også behersker trygg ferdsel over isbreer da mange klatreruter i høyfjellet krever krysning av bre. Tema: Ferdsel på bre med kameratredningsøvelse. Her vil vi bevege oss inn på temaer som:
(a) kloke veivalg på bre.
(b) snøbakketeknikk
(c) sikringsmidler og innbinding i taulag.
(d) redningsøvelse bre.
(e) tomannstaulag.

Vi ruslet etter hvert i retning Bøverbreen der vi skulle være denne dagen. Etter halvannen kilometer kom jeg plutselig på at isøksa lå igjen i bilen, pokker, er det mulig? Litt av et førsteinntrykk gitt... Men det gikk heldigvis greit at de andre gikk rolig i forvegen mens jeg sprang tilbake for å hente den. Nådde igjen de andre ved en snøfonn oppunder breen der vi trente på snøbakketeknikk og sikringsmidler i snø. Mange gode diskusjoner rundt disse metodene. Godt læringsmiljø! Deretter trasket vi opp på selve Bøverbreen. Her øvde vi på å gå i tremanns- og tomannstaulag, vandremetoden, stegjernsteknikk, abalakov og ikke minst kameratredning. Jeg testet ut min splitter nye Mammut Rescue til heising, men ble ikke veldig imponert over denne. 1:12 tar lang tid å heise opp folk, og har man med trinser klarer man seg fint med 1:3 eller utbygd hjelpetaulje 1:6. Tung var den også å løsne opp... Kjekt å ha testet! Tida gikk fort, og etter hvert ble klokka så mye at vi begynte å tenke på turen ned igjen. En rolig og grei start på kurset. På kvelden ble det turplanlegging mot neste dags tur over deler av Smørstabbtindtraversen. Temaer som ble tatt opp var:
(A) Risikoanalyse
(B) Tidsplan
(C) Orientering på kart
(D) Utstyr
(E) Diskusjoner med ”kursdeltakerne” om HVOR/ NÅR/ HVORDAN

Neste dag var det klart for tur over deler av Smørstabbtindtraversen. Vi skulle gå fra Krossbu, over breen til skaret mellom Skeie og Kalven. Derfra langs ryggen til Veslebjørn og Bjørnskaret før retur over Leirbrean. Vi hadde estimert turen til 11-13 timer og lagt inn punkter hvor vi kunne snu dersom vi hadde brukt for lang tid. Instruktørene fikk rollen som deltakere og det skulle være to «instruktører» i den rollen om gangen, dette ble rullert på undervegs. Jørgen og Per Arne var instruktører i starten. Opp «God Morgen-bakken» fra Krossbu og langs med stien opp til varden like nord for 1678-punktet. Brukte en drøy time opp dit inkludert flora- og geologileksjoner undervegs. Ved brekanten startet vi med å gå uten tau på grunn av blåisen, men vi hadde likevel på stegjern, sele og hjelm (is=hjelm, snø=ikke hjelm pga fastkiling i sprekker visstnok jf DNT instruktørhåndbok). Været var skiftende, noen snøbyger, tåke og plutselig sol og varme... Opp til skaret mellom Kalven og Skeie går det flere varianter. Vi hadde valgt den slakeste varianten ved å følge Smørstabbreen på sørsida av Kalven og så følge ura direkte opp til skaret. Man kan også nå skaret fra Leirbrean i nord, men her er det brattere og større sprekker. I tillegg kan man også følge ryggen fra vest. Dette bruker Hans Petter å gjøre på sine fjellsportkurs for å teste deltakernes psyke før klatringa opp Skeie.

Etter hvert kom vi innpå snødekt bre og her var det på med tauet. En del sprekker her faktisk, så det gjaldt å finne den beste veien for å krysse sprekkene. I flanken opp til skaret var det løs ur, så her gjaldt det å gå rolig, forsiktig og tett samlet slik at løse steiner ikke skulle få for stor fart ved utløsning. Omsider kom vi oss bort til innsteget til klatringen opp mot Skeie. Her er det to taulengder rundt grad 3/4. Den første følger ryggen direkte opp til en hylle på høyresida. Andre taulengde følger langs hylle ut til høyre noen meter før den går opp til ryggen mot en liten renne i øvre del. Stort sett fast og grei klatring med et par markante «crux». Her var det jeg og Jamie som fikk instruktørrollene og skulle lede opp begge taulengdene med hvert vårt firemannstaulag. Det gikk forsåvidt greit, men jeg gjorde et par «feil». Nemlig å ikke sette en sikring over cruxet (kan være lurt slik at deltakerne blir heist rett opp om de må heises), jeg satte standplass altfor langt inne på hylla etter første taulengde (ugunstig for heising selv om jeg likevel fikk det til, i tillegg skrår hylla ut til høyre slik at den siste sikringen før jeg skrådde til høyre blir ganske vital mtp eventuell pendel ved fall. I tillegg blir kommunikasjonen mye dårligere når du ikke har øyekontakt. Viktig å tenke på deltakernes ferd opp fremfor din egen vei videre når du er instruktør) og i tredje taulengde skulle jeg satt noen sikringer for å redusere pendel ved fall for deltakerne, eventuelt satt standplass lenger ned. Veldig fin læring dette her, og det var i grunn dette med konsekvensvurdering og kommunikasjon jeg stort sett fikk pirk på i sluttevalueringen.

Oppe på ryggen trente jeg på korttauing (short-roping) av tre deltakere videre bort til hovedtoppen på Skeie. Dette krever mye vurdering av terreng og konsekvens av et fall. Plassering av deltakere og instruktør er helt avgjørende. Prinsippet er at deltakerne går ganske så tett (2-3 meter mellomrom), mens instruktøren kan justere lengden på tauet mot deltakerne. Instruktøren skal alltid stå høyest i terrenget og bruke formasjoner for å sikre et fall, eventuelt egne sikringsmidler. En effektiv, men krevende teknikk. Husk hansker! Ifølge Hans Petter anbefalte han ikke å gå på «løpende sikringer» da han visste hva konsekvensen stort sett ville være dersom noen falt – store skader! I alle fall ikke bruk dette på uerfarne deltakere.

Tok en god pause på toppen av Skeie, bortsett fra Hans Petter som har en greie med at han aldri står helt på toppen av et fjell. Er visst bare en 2000-metring han har vært på i sine 20 år som klatreinstruktør, og det er Store Austanbotntinden, for der MÅ man opp til toppvarden for å sikre deltakerne opp. Artig påfunn i skikkelig Nils Faarlund ånd... Dermed rastet han i skråningen 15 meter nedenfor oss andre. Etter Skeie var det Magnus og Thorstein sin tur til å være instruktører. De delte oss inn i makkerpar og så gikk vi usikret ned til en bratt passasje mens vi passet på hverandre. Ned den bratte passasjen satte de opp fast tau der vi gikk ned på to klemknuter. Senere, etter å ha passert laveste skar mot Veslebjørn måtte vi ut til venstre for å klyve opp et hyllegalleri. Her lå det nysnø, så instruktørene valgte å sikre oss opp her på HMS-knute (bruk hansker!). Resten av veien opp til Veslebjørn gikk ganske smertefritt. Kun et par litt luftige passasjer som gikk greit for alle.

Det ble litt surere vind her oppe på toppen. Jørgen og Per Arne fikk instruktøransvaret nok en gang og rigget klart rappellfeste og fast tau ned til selve rappellfestet som ligger noe utsatt til. Etter rappellen, greit over en rygg. Sikring forbi et litt utsatt punkt før en luftig og nærmest horisontal rappell bortetter ryggen. Her er det smalt og luftig, og her tok det tid for alle. Skal man ha med deltakere her er det nok best at instruktøren rappellerer først og holder på tauenden mens deltakerne rappellerer uten klemknute. Man kan vurdere fast tau, men er et bratt 5- parti man må ned, og her er det ikke noe særlig effektivt å gå med klemknuter. Alle kom seg omsider over, men da instruktørene skulle dra inn tauet kilte det seg av en merkelig grunn i rappellfestet. Jeg ble ivrig og tok saken i egne hender. Fikk Jørgen til å sikre meg bort til rappellfestet. Jeg ville være effektiv og satte kun en kamkile ganske tidlig og ingen opp 5- svaet. Dette likte ikke Martin særlig godt. Han satte pris på at jeg ville hjelpe til, men mente det var uforsvarlig å gå opp der uten å sette en sikring. Jeg for min del mener det var innafor og at jeg ikke hadde falt langt om jeg hadde sklidd akkurat der.

Fikset rappelltauet, kom meg tilbake igjen og fikk dratt det inn. Greit å slippe å kappe av et splitter nytt halvtau. Alle kom seg ned til Bjørnskardet. Her ble jeg nok en gang satt inn i instruktørrollen og ledet taulaget over breen og ned til Krossbu i nydelig kveldslys. Siden klokka ble nesten 22:00 da vi var framme ble det ingen teori denne kvelden, kun en individuell oppgave til kameratredningen dagen etter.

Neste dag ble det altså kameratredning på Tronoberget i Lom. Deilig med frokost på bakeriet før vi begynte på den bratte oppstigningen til dette klatrefeltet. Min oppgave var å demonstrere bruk av 1:1, 1:3 og 1:6 taljesystemer, i tillegg skulle alle utføre redning på travers. Dette gikk fint, og dagen ble avsluttet med middag på Amore i Lom. På kvelden ble det følgende teori:
• Instruktørrollen; helse, miljø og sikkerhet
• Formidlingsteknikk
• Verdier og normer, historie og tradisjoner, klatreskikk og etikk
• Ulykkesforebyggende arbeid, med spesiell vekt på analyse av risikofaktorer, tiltak for å
redusere faren for feil og konsekvenser av feil. Ansvaret for egen og deltakeres sikkerhet
skal drøftes
• Førstehjelpsaspekt og moralske dilemma
• Førstehjelp med følgende momenter (øvelse/diskusjoner):
- Medisinske risikofaktorer på bre/klatring og gjennomgang av skadestatistikk
- Førstehjelpsmateriell for instruktører i høyfjellet
- Pasientundersøkelse
- Generell nedkjøling
- Håndtering av bevisstløs pasient
- Hjerte- og lungeredning
- Smertebehandling
- Sår, brudd
- Transport av skadet
- Snøblindhet
- Gnagsår og solforbrenning
- Sentrale sykdommer man bør kjenne til som instruktør
- Kort om dehydrering
• Risiko, risikoanalyse og turplanlegging på kurs.
• Diskusjon rundt instruktørrollen.

Neste dag var planen å klatre sørøsteggen på Veslpiggen som er 3-4 taulengder rundt grad 3/4. Vi hadde estimert turen til å ta rundt 6 timer. Dette er jo i bakgården til Per Arne som forøvrig er daglig leder av Juvasshytta. Da vi forlot Juvasshytta i morgentimene var det tåke og fuktig vær, men snøgrensa lå fra og med 1900 moh. Følte oss som de turistene da vi måtte forsere køen av folk som skulle til Galdhøpiggen. Oppe på Styggebrean lå det masse snø, såpass mye at vi skjønte at vi hadde dritet oss ut da vi ikke hadde tatt med snøankere... Fulgte sporene mot Galdhøpiggen og gikk på kompasskurs i retning Porten like før vi var inne på moreneryggen. Snøen var dyp og det var tungt å gå i front. Etter noen minutter stoppet Hans Petter oss og tok sjefsavgjørelsen om at vi skulle snu på grunn av snøforholdene. Dette ville ta altfor lang tid og kanskje heller ikke være forsvarlig å gjøre på et slikt kurs mente han. Vi kunne fortsatt til Porten og sett hvordan det så ut der, men da ville vi miste tid som vi heller ville bruke på klatring på Tronoberget etterpå. Vi tok en rast i vindsekkene der vi spiste lunsj før vi returnerte tilbake til Juvasshytta. Her ble vi disket opp av Per Arne med nystekte vafler og kaffe, utrolig hyggelig!

Deretter kjørte vi til Tronoberget der vi trente på å klatre med stive fjellsko. Da regnet kom var det en del som fikk noen saftige susere på egne sikringer! Ble også lurt av Hans Petter aka Den Grusomme til å klatre en «4er» offwidth sprekk som viste seg å være en 5+ R/X (usikret 2/3 deler av veien). Ingen god følelse, men glad jeg kom opp. På kvelden ble det sosialt samvær og diskusjon med følgende stikkord:
• Er det lov å falle under klatring for turleder?
• Effektiv og sikker forsering av utsatte partier.
• Snu.

Siste dagen på kurset ble også i Lom. Alle skulle trekke en lapp med hver sin oppgave som de skulle presentere. Eksempler var Brattkorttesten, Brattkortordningen, traversredning, nedfiring av deltakere, fordeler og ulemper ved bruk av taubrems i guidefunksjon og stacking av deltakere under rappell (meg). Brattkortseansen ble på klatretårnet utenfor Sport 1 i Lom, resten ble på Tronoberget. Min oppgave gikk greit nok, men jeg burde ha gjort hele øvelsen så reell som mulig. Altså tredd tauet gjennom slynga fremfor en skrukarabiner, i tillegg til at jeg burde satt en ny standplass som både jeg og deltakerne skulle klippe oss innpå etter rappellen. Viktig å få fram helheten.

Sluttelvalueringen var fin og med konstruktive kommentarer om hva man kan trene mer på. Rakk også å klatre noen fine bolta ruter på dette feltet som Per Arne hadde snakket om. Deretter ble det middag i Lom før jeg vendte nesa hjem mot Sogndal.

Takk for et flott og lærerikt kurs! Endelig er jeg godkjent klatreinstruktør, så ikke nøl med å ta kontakt om du er interessert i guidete fjellturer eller ønsker å ta et klatrekurs.