Rondane 2K-maraton (19.07.2010)  

Map

© Statens kartverk

---

Turdata
11t 42min 10sek
43,5 km
4685 høydemeter

---

Turdeltakere
Sondre Kvambekk
Jan Petter Vad

© Sondre Kvambekk

Jan Petter på Trolltinden. Ljosåbelgen i bakgrunnen.

Denne kraftanstrengelsen har jeg lenge siklet etter å gjennomføre. For to år siden ble det planlagt at jeg og Carl Fredrik skulle forsøke oss på dette, å bestige alle de 14 2000-metringene i Rondane på under ett døgn. Han aktet å gå for rekord, mens jeg ville være fornøyd om jeg fullførte. Så var tiden kommet, meteorologen spådde oppholdsvær med gløtt av sol. Forberedelsene var ikke av de beste (2 uker på sofaen med feber og forkjølelse), men jeg hadde nå fått en tur over Maradalstindane og en hardintervall i den lokale slalåmbakken etter sykdomsperioden. Carl Fredrik måtte stå over på grunn av forberedelser til løpet ”Etape Bornholm”, men Jan Petter (JPV) var ikke vanskelig å få med.

Dagen i forvegen syklet vi inn til Rondvassbu. Jeg ankom hytta ved midnatt og måtte nøye meg med litt slumring på sofaen uten dyne eller sovepose. Klokka 08.00 peip vekkerklokka og etter å ha fått i oss noen brødskiver begynte vi smått å varme opp. Været var OK med litt tåke på toppene, men ingen nedbør. Om det begynte å regne ville det ha ødelagt alt, våte steiner i Rondane er det verste som finnes. Med meg i sekken hadde jeg: 15 brødskiver med pålegg (nugatti, honning med brunost, kaviar, skinkeost og kyllingsalat), en halv grandiosa, tre vafler med sukker, en pakke Café Cookies med bær, en stor fruktnøtt sjokolade (ble ikke spist), 1l XL-1 lime drikke, 9 dl Red Bull og en Maxim lime gel. Drikke fylte vi jevnlig i bekker undervegs. I dag skulle jeg ikke gå tom for næring! Av klær løp jeg i shorts, t-skjorte og terrengjoggesko. Ekstra skift, gps, mobil og kamera var med i sekken. Begge hadde musikk på ørene, så noen sosial tur ble det ikke annet enn litt skitprat i pausene. Vi skulle følge hverandre så lenge farten var noenlunde lik. Målet var å fullføre på 15-20 timer, ingen av oss hadde forestilt oss at vi faktisk ikke var langt unna å kunne ta rekord så vi tok oss derfor god tid på spisepausene.

© Jan Petter Vad

På dagens første: Veslesmeden.

Startskuddet gikk klokken 08.45 ved brua på Rondvassbu. Første topp var Veslesmeden, en stigning på snaut 900 høydemeter. Vi jogget rolig innover Rondhalsen, men ved stiskillet mot Rondvassdalen måtte vi konstatere at det fortsatt var langt igjen og kreftene måtte spares. Resten av veien til topps gikk vi jevn gange. Etter 1t 12min tok vi på toppvarden og unnet oss en god matpause. Tåken streifet rundt den råe Smedeggen. Jeg har ikke vært i Rondane siden 2002 så det var moro å komme tilbake hit. Eggen opp til Storsmeden (og Storsmeden Nord) gikk greit for seg, enkelte plasser bød på klyveklatring, men det er vi vant med fra tidligere 2k-topper. Jan Petter snublet og slo kneet sitt i en stein, så vi måtte roe ned et lite parti. Jeg var usikker på om vi stod på Storsmeden Nord så jeg gikk litt nordover mot Søre Smedhamran for å sjekke. Jada, Storsmeden Nord går man automatisk over. Selve Storsmeden ble nådd etter 1t 51min.

Ura ned til skaret mot Steet var ikke særlig morsom. Vi holdt til venstre for eggen og her var det mye løse steiner (som det i grunn er i hele Rondane). På eggen ut til Trolltinden sklei jeg og slo leggen min inn i en skarp stein. Faen! Det ble en skikkelig revne i leggen, og benet kom til synet. Men jeg tok meg sammen og ville prøve litt til. Litt ømt var det, men såpass må en tåle. Vi tok det litt forsiktig opp den løse flanken til Trolltinden. På toppen møtte vi et hyggelig eldre ektepar fra Trøndelag som vi slo av en prat med. Damen hadde med seg plaster som leggen min fikk låne av. Tusen takk! Etter mat og drikke surfet vi ned en snøfonn litt nordvest for toppen. Deretter traverserte vi nordøstover og ned til Langholskridu der drikkeflaskene ble fylt. Vi holdt en lett jogg rundt Smedmassivet og bort til Bergedalen, der vi hadde en ny drikke- og matpause. Snart ventet en hard stigning i småløs ur opp til Digerronden. Den føltes lang ut, og Jan Petter kjente at lårene begynte å bli i overkant sure da vi nådde varden etter 6 timer. Jeg ga ham litt Red Bull som nok gjorde susen en liten stund fremover. Vi slo av en prat med en hyggelig gjeng som kom fra Dørålseter. De syntes vi var gale som ønsker kroppen vår så vondt. Kanskje de har et poeng…

© Jan Petter Vad

Forlater Digerronden og jogger mot Midtrondene.

Det gikk greit videre over de fire Midtrondene (vi måtte ha med sekundærtoppene også), men vi måtte passe på å holde et moderat tempo. Til slutt stod vi nokså slitne på Høgronden! Her kjente jeg regndråper...! Heldigvis kom det ikke mer enn at steinenes friksjon ikke ble redusert. Vi fikk litt gløtt av utsikten nordover mens vi tok en velfortjent matpause. En fin topp dette her! Ura ned til Langglupdalen var ikke akkurat noe å rope hurra for, men vi kom oss nå ned. Her tømte vi tankene, fylte vannflaskene og spiste godt med mat. Jeg tittet på klokka og ble overrasket over hvor kort tid vi hadde brukt. 15 timer burde vi klare lett nå, faktisk så det ut til at vi kunne klare det på 12 timer også! Jeg ble noe utålmodig i bakken opp til Rondslottet, men jeg så på Jan Petter at han hadde spist og drukket for lite. Etter en stund bestemte vi oss for å skille lag og jeg stakk i forvegen. Deilig var det å komme seg på toppen av Rondslottet, her gomlet jeg i meg en skive, litt vann og gel. Det var rimelig tett tåke og ikke lett å se hvor stien gikk videre mot Vinjeronden. Etter litt surring kom jeg meg opp på Vinjeronden Nord og hovedtoppen.

© Sondre Kvambekk

Runden er gjort! Her tilbake på Rondvassbu.

Da jeg skulle ned til skaret mot Storronden oppdaget jeg at jeg gikk i feil retning, jeg var på vei mot Svartnuten og måtte derfor gå på skrå ned i sørflanken for å komme tilbake på T-stien. Jeg fikk litt dårlig samvittighet overfor Jan Petter. Jeg var jo den eneste som hadde med GPS. Tenk om han ikke finner veien ned! Etter å ha tenkt litt bestemte jeg meg for å gå videre og håpe på at han er flinkere til å følge T-er enn meg. På GPS-navigasjon fant jeg veien opp til Storronden. Nå var det bare å slurpe i seg de siste Maxim gel dråpene og løpe det jeg var kar for ned til Rondvassbu. Et par steder vrikket jeg foten, men jeg skulle ned! Endelig nådde jeg brua ved Rondvassbu og kunne stoppe klokka på overraskende 11t 42min kl. 20.30! Jøss, dette var over all forventning…

© Sondre Kvambekk

Rondane sett fra veien ut til Spranget.

For at kroppen ikke skulle føles helt ødelagt neste dag valgte jeg å ta en rask dusj før jeg syklet meg rolig ned tilbake til Spranget. Jan Petter gikk seg heldigvis ikke bort, fikk tatt seg sammen og kom ikke lenge etter meg på tiden 12t 8min. Godt jobba! Jeg så på GPSen at vi hadde 1t 46min i stopptid, så denne persen skal vi nok klare å slå om vi får motivasjon til å ta runden en gang til. Pf10-toppene kan også utelukkes ved et nytt forsøk. Camelbak er også noe jeg bør skaffe til da. Regner uansett med at Carl Fredrik fort ender nede på 10 timer om han prøver seg i august.

Takk for ”turen” Jan Petter!

Flere bilder