Maradalstindane og Storen (24.07.2010)
| Start point | Turtagrø (884m) |
|---|---|
| Characteristic | Alpine climbing |
| Duration | 17h 00min |
| Map |
|
| Ascents | Nord for Nørdre Maradalstinden (2,155m) | 25.07.2010 |
|---|---|---|
| Nørdre Maradalstinden (2,160m) | 25.07.2010 | |
| S3 for Nørdre Maradalstinden (2,080m) | 25.07.2010 | |
| Sentraltinden (2,348m) | 25.07.2010 | |
| Sør for Sentraltinden (2,130m) | 25.07.2010 | |
| Store Skagastølstinden (2,405m) | 25.07.2010 | |
| Vetle Skagastølstinden (2,340m) | 25.07.2010 |
Før turen
Jeg og Alexander var slitne etter en 25 timer lang tur over Skagastøls- og Styggedalstraversen. Lørdagen brukte vi stort sett til å sove i bilene våres, handle ”klyvehansker” i Fortun og spise middag på Turtagrø. Ifølge værmeldingen skulle søndag bli bra vær og Alexander prøvde å skaffe turfølge til Maradalstindane og helst også Storen, dette skulle bli hans nest siste samletur over 2000 moh. Busken (Roar) som var den eneste som hadde gått ruta via Slingsbybreen før var usikker på om han ville være med da det var meldt regn mot natt til mandag. Han ønsket ikke noe nedbør på den ryggen, det har han opplevd en gang tidligere. Dersom vi ikke rekker over ryggen iløpet av søndagen så sliter man. For min egen del hadde jeg planlagt Svellnosbrean rundt siden jeg fra før hadde toppene på Maradalsryggen og Storen. Men rimelig spontant ombestemte jeg meg og meldte fra til Alex om at jeg godt kunne bli med på hans tur som fjerde mann i brelaget. Vi senket ambisjonene og bestemte oss for at vi (meg, Alex, Roar og Eyvind) kun skulle konsentrere oss om Maradalstindane.
Overnatting på Skagastølsbu
Lørdag ettermiddag møtte vi Eyvind på Turtagrø. En uredd, sprek og hyggelig 25 år gammel oppdaling som Alex kjente. Han hadde gått litt i fjellet før, klatret en del på bolter, men aldri krysset en isbre. Dette ble en frisk start på ”tinderanglerkarrieren” og jeg er imponert over innsatsen. Smile Roar kom noe senere på kvelden etter å nylig ha hatt en tung tur til Hellstugupiggen i bena. Han valgte derfor å begynne fra Turtagrø tidlig neste morgen mens jeg, Alex og Eyvind gikk opp til Skagastølsbu/Hytta på Bandet lørdag kveld. Dermed sparte vi oss for de fleste høydemeterne neste dag. Vi hadde nydelig kveldssol i ryggen mens vi labbet opp til hytta, og alle gledet seg til neste morgen. Alex tittet opp på Storen, i sitt stille sinn håpet han nok å få tatt den også… Overraskende nok var hytta like tom som Paradise Hotel-gjengens hjerner, vi fikk den med andre ord helt for oss selv. Skagastølsbu er og blir en nødbu, det var jo kjøligere innendørs enn ute, men trekk og eventuell nedbør ble vi skjermet for. Med liggeunderlag og soveposer fikk vi oss en god natt søvn.
Forsering av Slingsbybreen
Alex var tidlig oppe rundt 05.15 for å koke seg posemat. Eyvind og jeg slumret en halvtime lenger før vi gjorde oss klare. Jeg stakk opp på haugen for å speide etter Roar som skulle møte oss kl. 06.00 ved hytta. Og ja, jeg kunne vinke til ham der han stod nede på Skagastølsbreen! Før vi la i vei mot Slingsbybreen fremmet Alex på nytt det forslag om å returnere via Storen. Det hadde ikke Roar lyst til og konstaterte at det ikke ble noen lengre tur på ham enn til Maradalstindane, det får være nok for i dag. Vi skrådde noen høydemeter sørover før vi traverserte oss østover til Slingsbybreen. Det var fint vardet bortover her. Vi fulgte den nederste av to hyllegallerier (Berges chaussé). Et par luftige passasjer måtte vi forbi. Blant annet en blokk som stod midt i ”veien”. Den kunne rundes på yttersiden eller krabbes over. Til slutt var vi fremme ved den voldsomme Slingsbybreen. Den var nokså avsmeltet, kun de første meterne mot land var dekket av snø. Vi koblet oss inn i tau og fordelte isskruer og snøanker etter rekkefølgen. Jeg ledet an toget og alle kom seg greit over. Moro å titte ned i dype sprekker! Nedenfor nynnet Midtmaradøla og over oss kneiset de villeste tinder med Storen som den mest dominerende av dem alle. Snøen strakte seg over hele svapartiet, et parti man må forsere når man skal ”i land” på den andre siden. Dermed var det problemet ute av verden.
Opp til Jernskartinden
Etter å ha koblet oss ut av tauet og pakket ned utstyret var vi klare for å komme oss opp på Maradalsryggen. Roar har som sagt vært her før, riktignok i tåke og visste noenlunde hvor ruta gikk hen. Man følger et tydelig skrådrag bestående av grus og mose et godt stykke oppover. Eyvind hadde med speilreflekskamera og knipset i vei fra alle tenkelige vinkler. Det siste partiet før man stiger opp på ryggen er det vanskeligste. Et sted må man klyve vertikalt opp mot venstre og snike seg mot høyre og opp på en ny hylle. Ikke mange meterne senere kom neste utfordring, spesielt om man har litt for stor mage eller et forvokst skrotum. Her må man åle seg inn en trang sprekk som fører gjennom en stor blokk. Sekken må man føre foran seg og med litt jobbing kommer man seg gjennom. Alternativet er å runde blokka på utsiden, men her er det veldig utsatt! Etter dette var det enkel klyving opp til Jernskartinden der Maradalsbreen strekker seg helt opp på ryggen fra andre sida. Herifra og videre var det for meg kjent terreng, men fortsatt like spennende!
Maradalstindane
Jeg var forberedt på vanskelighetene vi hadde foran oss og ønsket hurtig og rask sikring der det var nødvendig. Etter litt klyving valgte vi å sikre over en liten og utsatt hylle. Alle kom seg greit over der og vi buste over S3 og alle utenom meg bort på S2. Jeg begynte på omgåelsen av denne toppen for å sjekke ut forholdene videre til S1. Et par ganske hard snøfonner måtte passeres sørvest for S2, men ved å følge kanten helt øverst kom vi oss greit forbi uten stegjern. Isøks var uansett en trygghet. Den siste uka har det vært varmt i fjellet, mye snø har smeltet og jeg tror at 2010-sommeren kommer til å ligne veldig på 2006 når det gjelder snøsmelting. Snøen over svaene i sørvestflanken på S1 var borte, noe den ikke var på turen til meg, Morten og Bjørn-Even halvannen uke tidligere. I stedet for å klatre to taulengder direkte opp til S1 ville jeg sjekke ut omgåelsen over svaene. Jeg vet at det skal være mulig å gå der, og blir det for vanskelig er det jo bare å hive fram tauet. For å komme seg bort til svaene måtte vi følge noen ekle og våte hyller som var dekket med skummel grus. Svaene gikk rimelig greit, men stedvis var det svært få tak og man måtte stole på skoenes friksjon. Alexander hadde rimelig høy puls da han kom opp etter meg og meldte om at det var noe av det skumleste han hadde gjort. Roar fikk problemer på et lite punkt som vi sikret ham over. Deretter var det ren motorvei opp på S1 og Nørdre Maradalstinden. Nå gjenstod kun toppen ”Sør for Sentraltinden”. For å komme oss dit hadde vi to alternativer: (1) å omgå Nørdre i sørvest via bratte, utsatte flanker som kanskje er steinharde, (2) ta to rappeller ned fra Nørdre mot denne toppen. Vi valgte nr. 2. Den første rappellen var svært kort og her fant vi ingen tidligere rappellslynger. En passe stor stein brukte vi til feste. Etter det var det et småekkelt klyvenedtak der vi fikk hjelp av en slynge som vi slang rundt en nabb. Til slutt gjenstod en lang rappell på drøyt 15 meter. Nå var bare litt klyving til før vi alle stod på ”Sør for Sentraltinden”. Ingen varde var å se, så jeg og Alex bygde en. Og gjett hva som lå på topplatået?: Mortens kamera! Selve kameraet var stein dødt, men forhåpentligvis virker minnebrikken fortsatt. Vi venter i spenning…
Sentraltinden
Vi satte oss ned og diskuterte litt. Klokka var bare 12.00 og vi hadde brukt 5,5 timer fra Bandet. Dagen var enda ung! Alexander ville gjerne opp på Storen, noe som i grunn fristet meg og Eyvind også. Det er alltid kjekt med rundturer, og Storen i godvær er ikke alle forunt. Jeg visste i det minste veien opp til Sentraltinden, så vi skulle ikke bli overrasket over hindringene som ventet. Roar var litt skeptisk, men ble etter hvert med på forslaget. Dermed tok vi en rappell ned fra Sør for Sentraltinden. Roar og jeg målte primærfaktoren dens og fikk ca. 11 meter. Så pf10-samlere bør nok stikke opp på denne. Deretter kløv vi opp på en liten tagg. Sist gang tok jeg en kort rappell ned fra denne, men nå ville jeg sjekke ut alternativet ned en kamin og bort på en nabb man kan bruke til å slenge seg rundt og bort på trygt fjell. Det funket fint og Eyvind kom greit etter. Roar og Alex ville rappellere. Mens de ordnet med tau sjekket jeg ut veien videre opp til Sentraltindens sørvestflanke. Sist gang måtte vi klatre opp fra svaet man entrer etter taggen. Jeg fant en grei variant ganske langt nede på svaet og kom usikret opp. Min rute var litt lurvete og tidkrevende så jeg toppsikret de andre en mer direktevariant opp til flanken. Videre gikk vi ut på en snøfonn som vi fulgte oppover, og så kløv vi enda litt lenger opp og vips var vi på skrådraget man skal følge. Man skal holde like oppunder Sentraltindens søregg. Tørt og fint som det var i dag brukte vi ikke lange tiden opp til Sentraltinden. Snaut 2 timer fra ”Sør for Sentraltinden” tok det noe Roar var positivt overrasket over.
Storen via Mohns skar
Etter å ha nytt utsikten noen minutter og tatt et fellesbilde med selvutløser satte vi kursen mot Vetle Skagastølstinden. Vi tok en rappell ned i skaret fra Sentraltinden og fikk ikke problemer med taudraget slik som sist (sikkert pga regnværet den gang). Sekkene ble lagt igjen i skaret og vi tok alle turen opp til Vetle. Nå manglet Roar kun tre-fire topper på 2k-lista si! Etter å ha returnert ned til sekkene begynte vi på galleriene bort mot Mohns skar. Vi fulgte vardingen hele veien, men her var det jammen ikke lett selv på tørt føre! Om vi ikke har tatt feil rute bør det være en ”rød trekant” her. Etter en stund kom vi til det samme faste tauet som lå her forrige gang. Jeg og Alex brukte dette som en ekstrasikring til å klyve oss ned, mens Roar og Eyvind tok en ordentlig rappell. Noen meter senere måtte vi klyve oss ned på et sva, her var det heller ingen walk in the park og tauet måtte atter frem. Vi endte som sist opp ved fonna (som var steinhard, stegjerna måtte fram) et lite stykke nedenfor Mohns skar. Noen som vet om vi har gått feil rute? I skaret møtte vi tre hyggelige svensker som hadde rappellert ned fra Vetle Skagastølstinden. De gikk i forvegen på løpende sikringer mens vi koste oss med matpause noen minutter til. ”Klyvingen” opp Storen herfra var også overraskende spenstig, en rød trekant etter vår smak. Spesielt to steder var det kinkig. Et i starten der det bratner til, her er det meget luftig! Lenger oppe må man forbi et litt teknisk punkt. Det letteste er å tørre å få foten opp på en hvit crimp, deretter er det halvgode tak for hendene til å komme seg videre. Alle kom seg opp uten tau, men vi brukte litt tid på det sistnevnte punktet. Resten av ruta til topps gikk problemfritt, og like før toppen sprang jeg forbi våre svenske venner. Da utbrøt en av dem med et smil om munnen: ”Disse nordmennene slår oss alltid i spurten, i hvertfall på ski!”
 Alex i rappell ned fra Sentraltinden. |
 Et kinkig punkt på hyllegalleriene sør for Vetle. Her henger det et fast tau (i en gammel bolt!), men det kan være greit å ta en egen rappell. Mulig man skal gå høyere oppe i flanken (enklere variant). |
 Alex skal til å bryne seg på Storen fra Mohns skar. Bak ses våre svenske venner. |
 Fellesbilde på toppen av Storen:D |
Tilbake fra Storen
Vi slo av en prat med svenskene på toppen over en matbit. De elsket Norge og brukte mye av sin fritid her. ”Slike fjell har vi ikke i Sverige”, gjentok de overfor oss stadig vekk. Min mening er at Sverige byr på mye unik natur som Norge ikke kan måle seg mot. Spesielt ødsligheten, og at man mange plasser må gå flere dagsmarsjer for å komme til et bestemt sted. I Norge (hvertfall Sør-Norge) kommer jeg ikke på et eneste sted man ikke kan nå på en dagsmarsj fra bilveien. I tillegg har Sverige mange kvasse og vakre fjell, også over 2000 moh. For å ikke mørkne ute måtte vi snart begynne å tenke på returen. Vi klyvde oss usikret ned i hakket der Tandbergs møter Andrews renne. Ikke flust av bøttetak der akkurat… Etter å ha passert hakket dreide vi litt til venstre og nedover en ganske utsatt ”sti” til rappellfestet ned sørvestveien. Ned denne stien skal du jaggu se hvor du trår! Nesten merkelig at det ikke skjer flere ulykker her. Vi koblet sammen 2*60m tau rundt den store, grønne og kraftige lastestroppen og firte oss ned hele tauets lengde (det holder å fire seg ned ca. 40 meter) til Hjørnet. Rappellen var lang og luftig, skikkelig sug i magen her! Videre ned til svaene gikk det greit. Jeg skjønte hvor jeg, Morten og Bjørn-Even hadde gått feil da vi gikk her i tåke, regn og sterk vind. Et punkt nedover stien må man klyve litt mot venstre, her tok vi til høyre og måtte senere rappellere oss tilbake på rett spor. Svaene var tørre og fine, kunne nok ha gått usikret her, men vi tok en ”seiersrappell” i stedet i en liknende lastestropp som ved forrige rappell. Ned mot Hjørnet presterte vi å gå for mye mot høyre i nedre del. Dermed måtte vi forsere en del ekle sva! Den riktige og enkleste veien går ned noen snøfonner mer mot venstre selv om det også vardes mot høyre. Men vi kom oss alle ned til Bandet, i god behold og gratulerte hverandre med dagens fine opplevelse!
Stien ned til Turtagrø føles som vanlig lang ut. Vi prøvde å tenke på at det ville ta fem timer selv om det egentlig tar snaue to, kanskje det ville hjelpe psykisk. Ved Tindeklubbhytta kastet kveldssola et rødlig skjær over Skagastølsryggen, og skyene ble farvet rosa. Resten av turen ble det ikke særlig prating, vi speedet heller opp farten for å komme oss ned fort som mulig. Det rakk vi akkurat innen det ble mørkt. Hele 17 timer hadde vi vært på tur fra vi startet ved Bandet, og Roar hele 20 timer! Nå begynte det å regne, og da er det deilig å sette seg inn og tenke over den fine turen man nylig har gjennomført.
Takk for turen gutta boys!
User comments