Høsttur til Utladalen (27.09.2014)

Høsttur gjennom Utladalen var en av de store turene jeg hadde foreslått at Lurkarlaget skulle arrangere denne høsten, og jeg dermed æren av å være turleder på denne turen sammen med en som heter Jørgen. Hele 30 deltakere hadde meldt seg på. Det var åpenbart mange som hadde et stort ønske om å oppleve Norges dypeste dal og høyeste foss i høstprakt omgitt av meliskledde og mektige Jotuntinder. Dette var jo selvsagt drømmen min også, men værmeldingen lovet ikke akkurat godt dagene i forvegen. Stiv kuling og sludd var spådommen til meteorologene. Dermed endte det opp med at det til slutt bare møtte opp 13 lurkiser på avreisedagen. Med andre ord, Lurkarlagets harde kjerne med et utrolig pågangsmot og vanvittig godt humør. Jeg var ikke i tvil om at det kom til å bli god stemning fra A til Å med denne herlige gjengen.

Vi hadde leid buss som shuttlet oss opp til Turtagrø. I utgangspunktet var planen å starte fra Sognefjellshytta, men på grunn av snø og vind på Sognefjellet ble veien stengt ved Turtagrø. Herfra skulle vi bevege oss over Keisarpasset og ned til Skogadalsbøen der vi tok første overnatting. Neste dag gikk vi videre nedover Utladalen, forbi Vettisfossen og ned til parkeringsplassen på Hjelle der bussen ventet på oss.

Etter en liten navnelek og infomøte på Turtagrø gjorde vi oss klare til å sette i marsj. De fleste var godt kledd for været som var meldt, selv om jeg var noe skeptisk til enkelte som stilte opp i joggesko. Vi spankulerte i rolig og jevnt tempo innover veien i Helgedalen. Innerst i dalen tok vi en kjapp matpause før stigningen opp mot Keisarpasset tok til. Idet vi forlot bilvegen og gikk ut på stien møtte vi på snøen, og ferden videre bestod i høy grad av brøyting og vurdering av veivalg i forhold til hvor vinden hadde samlet opp mye snø. Det gjaldt å finne bare og forblåste rabber, hvis ikke kunne vi risikere å havne i virkelig dyp snø, helt ned til hoftene enkelte plasser!

Heldigvis tok folk dette med et stort smil og jublet over at vinteren nærmet seg. Gleden ble uttrykt ved å bygge årets første snømann! Etter nok en matpause i en vindgrop nærmet vi oss snart høyeste punkt på Keisarpasset. En fin milepæl å nå for de fleste. Ned forbi Jervvatnet ble det stadig mindre snø å traske i, og nederst i Gjertvassdalen var det over på barmark igjen. Fantastiske høstfarger, selv om det sikkert hadde blitt forsterket av en knallblå himmel. De andre sutret ikke i det hele tatt og syntes heller at det var fint med litt ruskevær. Da blir jo kontrasten til det å komme inn i en varm hytte desto større.

Etter Storebrui var det kun et par kilometer før vi var framme på Skogadalsbøen. Den betjente hytta var stengt for sesongen, men vi kunne ta i bruk det selvbetjente kvarteret som stod ulåst. Veldig grei hytte med rundt 25 senger, et oppholdsrom med border, kjøkken og peis. Det eneste som manglet var elektrisk anlegg, så vi måtte benytte oss av stearinlys. Godt å få varmen i peisen og skifte til tørre klær. Til middag ble det servert en spicy linsesuppe som falt i smak for hele gjengen. Resten av kvelden ble brukt til diverste leker og røverhistorier.

Neste morgen ble det felles frokost før vi ryddet oss ut av hytta og gjorde oss klare for dagens etappe ned til Hjelle. Det blåste en del i bakkene opp Friken, så planlagt pause her oppe ble på stedet skrinlagt og utsatt. Vi ville heller komme oss ned under skoggrensa og ta en bedre lunsj der. Lunsjen ble kanskje drøyd i det lengste laget da det var en god del som var rimelig sultne og slappe da vi tok av oss sekkene utenfor Ingjerdbu på Vettismorki. Her ble det bålfyring og pause i over en time. Herlig! Vettismorki er jammen en vakker plass. Særpreget av gamle furutrær og med Hurrunganes ville topper og renskårede u-daler i bakgrunnen. Mange av trærne på Vettismorki har visnet hen på grunn av fluorforurensning fra fabrikken i Årdal på 1900-tallet. Nå har heldigvis aluminiumsindustrien anskaffet et mye bedre rensefilter.

Etter lunsj tok vi stien forbi Vettisfossen. Vi kunne tydelig høre at fossen nærmet seg mens vi vandret gjennom skogen. Monsteret brølte virkelig høyt! Synet av Vettisfossen – Nord-Europas høyeste uregulerte foss i fritt fall med sine 273 meter var virkelig et spektakulært syn. Fy søren så høyt det var ned! Mon tro om den lar seg vinterbestige en gang i fremtiden…

Ned til Vetti gikk det bratt i sikksakk på en godt anlagt sti og herfra var jeg tilbake i kjent terreng fra to tidligere turer. Fin kulturvandring på sjarmøretappen ut til Hjelle som vi ankom nøyaktig kl. 18.00 som avtalt med bussjåføren. Men her var det jo ingen buss. Etter noen minutter skjønte vi at vi måtte gå 400 meter lenger før vi var framme ved busstoppet og den egentlige parkeringsplassen. Bussjåføren var heldigvis av typen med godt humør, så noen minutters forsinkelse gjorde ingenting. Solnedgang ved Årdalsfjorden på veien hjem igjen satte et verdig punktum på en ellers fantastisk tur.

Tusen takk for en flott høsttur alle sammen! :-)