NF Isklatreinstruktørkurs i Rjukan (21.01.2015)  

Jeg hadde vært så heldig å få plass på et NF (Norsk Fjellsportforum) isklatreinstruktørkurs 22.-25. Januar. Kravene for opptak er følgende:

• Minimum to års erfaring som klatreinstruktør 1 lavland/høyfjell.
• Minimum 15 dagers instruksjonspraksis fra utendørs klatrekurs, inkludert kursledererfaring.
• Minimum 2 års erfaring med klatring av flertaulengders fosseruter i forskjellige områder.
• Sikkert og metodisk kunne lede grad WI4.
• Generell erfaring fra turer i fjellet vinterstid.
• Skredkompetanse tilsvarende grunnkurs skred eller tilsvarende egenerfaring.

Formål med kurset:

Kurset er en videreutdanning for godkjente klatreinstruktører som ønsker å utvide sitt arbeidsområde til også å innbefatte instruksjon i og organisering av klatring på fosseis. Deltakerne skal bevisstgjøres om forutsetninger for sikker klatring på fosseis og bruk av økser på klippe (tørrøksing). De skal gjøres godt kjent med metodesett og tankegang for sikring på is og snø, dog ikke alpin vinterklatring. Deltakerne skal vise at de er klar over og tar hensyn til de spesielle farer man møter under klatring på fosseis, herunder skred, isras og faren ved å klatre med skarpt utstyr. I tillegg skal deltakerne være bevisste på valg av klær og utstyr til klatreturer i fosseis. Deltagerne skal også vise at de er i stand til å undervise i disse emnene.

Dette er det første instruktørkurset som er blitt avholdt på 3 år på grunn av for få søkere eller mangel på gode nok søknader. Nå var vi seks motiverte deltakere som skulle på et fire dagers kurs i Rjukan i regi av DNT Fjellsport med instruktørene Jakob Fink og Arild Arnesen. Basecamp ble på Old School Hostel som Jakok driver nede i Rjukan.

Dag 1 – Oppvarmingsdag på Sabotørfossen

Før kurset som startet på torsdag morgen hadde jeg tid til en oppvarmingsdag. Jeg og to kompiser fra Sogndal, Anders og Gustav ankom parkeringen ved Vemorkbrua onsdag morgen. Det første vi ser når vi går ut av bildøra er et vannutslipp fra kraftverket ved Trollfossen som sånn sett er en av de farligste fossene i Rjukan nettopp på grunn av dette. Hold dere unna!

Artig å være tilbake i Rjukan, spesielt etter å ha fulgt med på NRK-serien ”Kampen om tungtvannet”. Derfor måtte vi selvsagt prøve oss på klassikeren Sabotørfossen (WI5, 3 taulengder). Heldigvis var det tråkket opp spor i juvet ovenfor brua, men til vår store skuffelse var det to taulag som lå foran oss, tidlig på en onsdag! Vi ruslet videre oppover juvet, og jeg ble gira da selveste Juvsøyla dukket opp (WI6, 4 taulengder), men Anders og Gustav som aldri hadde klatret en flertaulengders rute på is syntes dette var litt vel mye å gape over med det første. Vi gikk tilbake igjen til Sabotørfossen og bestemte oss for å prøve likevel.

Første taulengde er enkel (WI3), cirka 30 meter opp til en romslig hylle med boltede fester. Det skotske taulaget var enda ikke kommet seg videre siden sist vi så dem. Vi visste at vi var langt mer effektive, derfor spurte jeg pent om jeg kunne lede opp i håp om at jeg ville få opp Gustav og Anders til andre standplass før dem. Andre taulengde var nydelig opp en trang kløft og flere artige og bratte opptak der man også kan bruke fjellet ved siden av. Omtrent som kaminklatring noen steder, noe man vanligvis ikke får på en vanlig isklatretur. Isen var også fin tross stort snøfall de siste dagene. Strakk tauet (60 meter) til det ytterste, passerte førstemann i det andre taulaget og satte standplass under et takoverheng til venstre for siste og bratteste taulengde. Overså et par bolter som lå i veggen på venstre side, så satte standplass med isskruer i stedet. Var vanskelig å kommunisere herfra og ned til forrige standplass, men med litt tausignaler gikk det greit.

Den ene damen i det andre taulaget hadde ikke klatret multipitch før, så hun klarte nok ikke å holde seg på riktig side av tauene våre i forhold til deres. Derfor ble det tvinn og noen upene gloser da hun omsider kom opp. Jeg skulle ikke si så mye i og med at vi i utgangspunktet hadde vikeplikt… Da jeg skulle i gang med siste taulengde kom de øverste taulaget ned igjen med rappell, så vi ble nødt til å vente på dem. Etter det kunne vi ta fatt på taulengden. Bratt og fin klatring. Mye formasjoner, men likevel lang og bratt. Litt utfordrende skrueforhold noen steder. Var uheldig med at venstre stegjern løsnet like før toppen. Måtte henge i en skrue mens jeg fikset det. Resten av veien gikk smertefritt til topps, standplass i et tre med snufeste. Anders og Gustav kom seg greit opp etter meg, og jeg var imponert i og med at dette var første flertaulengders rute for dem.

Hadde i utgangspunktet tenkt å gå tilbake til fots, men i og med at den ene sekken vår lå igjen ved innsteget ble det rappell. Taulaget bak oss hadde snudd, sikkert fordi de ikke ville at vi skulle rappellere over dem… Det ble tre rappeller tilbake, samme stopp som sist. Klokka tikket og gikk og vi fant det best å kalle dette for en dag. Stakk innom Kiwi og fikk med oss 15 muffins gratis (datovare!) før det ble tacomiddag på hostellet.

Old School Hostel er et veldig alright sted å bo for isklatrere. Man kommer og går som man vil, tørker utstyr, lager middag, sover og det er fokus på at man skal føle seg som hjemme. Man kommer i kontakt med likesinnede, og generelt er det veldig god stemning. Det koster 225,- pr natt og hostellet er et gult hus på høyre side noen få hundre meter før avkjørselen til Tuddal om man kommer østfra.

Dag 2 – Presentasjon, formål og teknikker

På kurset var vi som sagt seks deltakere; meg, Bjørg, Gudmund, Jamie, Merete og Nikolai pluss Jakob og Arild som instruktører. Vi startet med å skrive en egenevaluering av oss selv med tanke på egenferdighet, sikkerhet, formidlingsevne og lederegenskaper. Deretter ventet en presentasjon av oss selv, våre forventninger og ambisjoner. Vi snakket om instruksjon på is; for hvem, deltakernes forutsetninger, hvordan, hvor osv. Hva er viktig å tenke på? I forhold til vanlig klippeklatring er det noen andre faktorer vi er nødt til å ta hensyn til, spesielt dette med kulde, skarpt utstyr samt nedfall fra oven (som også gjelder ved klippeklatring).

Etter hvert kom vi oss av gårde til isfeltet på Krokan. Parkering rett etter avkjørsel mot Selstali etter tunnelen ved Maristigen. Herfra er det noen hundre meter langs vei før man går ned en sti til venstre. En kjølig og vakker dag var det i dag! Her diskuterte vi hva som er viktig å tenke på ved anmarsj. Det kan være glatt og isete, så bør utstyr (stegjern, sele og hjelm) på før vi ankommer klatrestedet? Har deltakerne gått med stegjern før, og tilpasset disse på forhånd? Bør man teste stegjern ved p-plassen? Bedre å ta på stegjern på et flatt sted enn i en isete bakke.

Nede i Krokanjuvet gikk vi gjennom grunnleggende pedagogiske elementer som det å samles i en sirkel hvor instruktøren får god oppmerksomhet. Vi gikk gjennom stegjernsteknikk og ”bullet points” for dette:
1: Stol på bena, bena er viktig for å spare krefter
2: Presisjon
3: Se etter små hyller å plassere føttene på og planlegg plassering
4: Hold foten i ro

I tillegg: hælene ned/foten horisontalt mot isen (fronttaggteknikk ved bratt lende), balanse, fotstilling, bruke hele foten (fransk teknikk) ved slak bakke (mange tagger i isen) for å få godt grep og avlaste anklene, når man går flatt – gå bredbent (som John Wayne) og ha alle pigger i bakken samtidig.

Vi hadde også noen øvelser der man prøvde fronttaggtekikk på sva uten økser og med isøkser. Deretter gikk vi gjennom økseteknikk, ”bullet points”:
1: Planlegg og sikt på det punktet du vil treffe
2: Kraft; bak med armen og ta fart
3: Avslutt slaget med en snert i håndleddet
4: Presisjon
5: Løft øksa rett ut (bruk kammen på oversida og ikke vri øksa sideveis)

I tillegg: stabil plattform når man skal hakke, tyngden skal gå gjennom tre punkter, enten: brede bein – smale økser, smale bein – brede økser, hakk til du har en god øks dersom det sprekker opp, se etter gode steder å hakke (fordypninger/konkave formasjoner fremfor bulker/konvekse formasjoner), enten strake eller helt bøyde armer, se ned rett etter man har slått inn øksa for å unngå is i øynene.

Deretter gikk vi gjennom isskruer, ”bullet points”:
1: Se på fargen på isen (blålig/gul homogen is er ofte bra, ikke skygger= luftlommer og hvit is=porøs is.
2: Lange skruer er tryggere, men kortere skruer er lettere å sette
3: Planlegg skrueplassering og ”prepp” gjerne plasseringen med isøksa på forhånd.
4: 90 grader inn mot isen
5: Formasjoner (fordypninger fremfor bulker)

I tillegg: lukk sveivarmen etter å ha skrudd, plasser ved hoftehøyde eller skulderhøyde tett mot kroppen for å få kraft inn, stå godt, god motstand i skruer tyder på god og homogen is, av og til bør man sette skruen ovenfra og ned ved dårlig is, ved god is kanskje 10 grader nedenfra og opp (da går fangrykket mer i gjengene).

Standplass/føringsstandplass/kursstandplass på is:
1:Ca. 40-50 cm avstand mellom de to uavhengige skruene (helst på skrå for å unngå vertikal eller horisontal separasjon/sprekkdannelse).
2: Nylonslynge absorberer noe mer energi i standplassen og er lettere å få opp ved mye vann/is, så anbefales på standplass, gjerne cordelette/240 cm.

Mot slutten av dagen gikk vi gjennom topptaufester i med skruer og trær (anbefales), og vi fikk også prøve bevegelsesteknikker med en øks, uten økser, travers, uten stegjern og nedklatring. Veldig gode erfaringer og moralen var at jo færre hjelpemidler man hadde, jo viktigere var dette med balanse, presisjon, koordinasjon og stabilitet. På kvelden ble det middag (pizza!) og oppsummering av dagen i dag.

Dag 3 – turdag på Trappfoss

Andre dag på kurset var turdagen. Vi skulle gå en flertaulengders rute, og formålet med dagen var i hovedsak at instruktørene skulle få vurdere våre klatreferdigheter. Parkerte ved Vemorkbrua og dagens mål ble Trappfoss (WI4, 2-3 taulengder) og muligens også Rjukanfossen dersom vi rakk det (noe vi ikke gjorde). Tuslet oppover juvet et stykke før vi tok en timeout der jeg skulle fortelle litt om subjektive og objektive farer ved isklatring samt arena for et isklatrekurs.

Subjektive farer kan vi håndtere og kontrollere, slik som egne vurderinger, ferdigheter og utstyrsbruk. Dette inkluderer også det vi selv opplever som farlig, men som nødvendigvis ikke behøver å være det objektivt sett. Objektive farer inkluderer vær, terreng og naturbestemte forandringer, og disse har vi begrenset eller ingen kontroll over. Subjektive og objektive faktorer eksisterer uavhengig av hverandre. Likevel kan man kalle alle farer for subjektive. Blir man overrasket av et tordenvær eller et snøskred har man gjort en subjektiv feilvurdering ved at man oppholder seg på feil sted til feil tid. Sammen utgjør subjektive og objektive faktorer de det vi vanligvis kaller for ulykkespotensialet. Under isklatring er det flere risikomomenter som spiller inn og graden av risiko er et produkt av sannsynlighet og konsekvens. Eksempler kan være isras (is som faller av seg selv, når du hakker løs is, drar ned tauet etter rappell osv.), snøskred (isen fungerer utmerket som glideflate på slakere fosser der snøen legger seg, skredutsatte anmarsjer osv.), vær (lyn/torden, storm osv.), hypotermi (viktig å holde seg varm og tørr), ukontrollert utglidning (viktig å ha skarpe stegjern og at disse sitter godt på), kuttskader pga skarpt utstyr, elvekrysning/fall gjennom isen/utslipp av vann fra magasiner, snøblindhet osv. Ikke minst må vi huske den menneskelige faktoren som inkluderer kommunikasjonssvikt, sikringsfeil, dårlig turplanlegging, dagsform og uaktsomhet.

Konsekvenstenkning er nøkkelen til sikker ferdsel, noe som kommer av erfaringsbasert kunnskap og det å tenke fremover og lese situasjonen, dette var det Aristoteles kalte for phronesis kunnskap. Når vi som erfarne instruktører tar med nybegynnere på tur er det viktig å gå inn i en annen rolle enn når man er på egne, private turer med tanke på listen for risikotaking. Det er også viktig å ikke gå i såkalte heuristiske feller og gjøre beslutninger på intuisjon/regelbasert tenkning alltid, men med deltakere er det spesielt viktig å analysere situasjonen mer grunnleggende. Hva skjer dersom jeg gjør sånn og sånn?

Jeg snakket også om plassering av kurssted for isklatring. Faktorer som er viktig her er oversikt, kommunikasjon mellom sikrer og klatrer, sikker is, avstand til isen for sikrer mtp isnedfall, flat plass for å ta på og justere stegjern, tilpasning av nivåforskjeller for deltakere osv.

Senere på innmarsjen snakket Gudmund om snøskred og isras. Dette er et komplisert tema, og jeg vil anbefale alle å ta et isklatrekurs og et skredkurs for å forstå dette bedre. I forhold til snøskred har vi noen faktorer og alarmtegn som vi i det minste kan forholde oss til. Dette er (1) store mengder nysnø, (2) plutselig stigning i temperatur, (3) sprekkdannelse i snøen, (4) vomp-lyder, (5) ferske flakskred, (6) vindtegn i snøen og (7) snøføyke. Snøskred avhenger av terreng, vær, snødekke og mennesket. Med tanke på isras vet vi at vann utvider seg med 9 % når det fryser til is. Mellom -1 til -10 grader er det ofte gode isklatreforhold, men når det blir plutselig mye kaldere og ned mot -20 grader trekker isen seg sammen igjen, det blir store spenninger i isen, sprekkdannelse og dette kan medføre at isen faller ned.

Så til selve turen igjen. Det var ikke tråkket spor hele veien til innsteget, så jeg ble brøytemaskinen og tråkket spor med snø til hofta flere steder og opp i renna som fører til både Juvsøyla og Trappfoss. Litt oppi denne renna møter man på et kort WI3 punkt, og her tok vi på oss hjelm, sele og stegjern. Instruktørene skulle være ”seg selv” og ikke leke nybegynnere, men vi skulle likevel oppføre oss som om vi skulle ha med nybegynnere på tur. I en slik situasjon ville jeg ha sikret dem opp her, men det holdt å forklare hvordan jeg ville gjøre det slik at vi kunne være effektive og soloere opp her alle mann.

Der det går en markant renne mot høyre til Trappfoss tok vi på oss tauet. Neste taulengde er enkel (WI2), men det er dårlig stemning å gå 8 mann usikret her samtidig. Da raser det fort mye ned på de bakerste. Jeg var i taulag med Bjørg, Jakob og Nikolai. Nikolai ledet første taulengde og strakk ut hele tauet. Han satte standplass på høyre side av fossen mens det andre taulaget holdt seg mer mot venstre. Deretter fulgte Jakob, så meg og til slutt Bjørg. Når vi er fire i ett taulag er det som Arild påpeker, viktig med orden og taudisiplin på standplass. Jeg ledet neste og bratteste taulengde. Fulgte en åpenbar konkav formasjon. Likevel var det dårlig, sprø og lagdelt is, så jeg skrudde litt mer enn det jeg vanligvis kanskje ville gjort. Holdt meg litt mot venstre for å unngå å rase is ned på de andre, noe som er viktig å tenke på når man klatrer is.

Kom meg opp på en hylle, og dessverre satt jeg standplass litt vel langt til venstre på denne hylla. Jeg hadde ikke forutsett at det andre taulaget ville komme opp på samme sted. Derfor endte det med at de måtte krysse vårt tau for så å sette standplass til høyre for meg. Dette ble litt dumt i forhold til der jeg hadde planlagt at neste mann skulle lede, og da ble det til at når Bjørg ledet siste taulengde var det noen som sto i eksponeringssonen for isras. Merete fikk ble nærmest en snømann av all snøen og isen som raste ned på henne, og dette skal man ha respekt for.

Bjørg fikk omsider ledet nesten helt til topps. Den helt siste biten fikk jeg ta, og dette ble mer klatring i en meter djupsnø med kun stein under… Standplass i tre på toppen. Da vi alle etter langt om lenge var kommet opp bestemte vi oss for å dele lag pga at det ble mørkt om en halvtime. Tida hadde virkelig gått fort. Gudmund, Jakob og Jamie returnerte ned fossen på abalakov da noen sekker lå ved innsteget. Resten av oss vasset gjennom enorme mengder løssnø opp til scooterløypa mellom Krokan og Selstali. Det ble en skikkelig treningsøkt! Jeg hadde heldigvis satt igjen bilen min på Krokan til Anders og Gustav som lå her oppe i telt, så da kom vi oss lett tilbake igjen til Old School Hostel.

Dag 4 – leksjon med nybegynnere, drop-test og abalakov

Lørdagen opprant med nydelig vær og perfekte temperaturer for isklatring. Jeg hadde ødelagt mobilen min dagen før pga fuktighet som hadde trengt gjennom noen sprekker i skjermen, så jeg ble nødt til å ta en tur nedenom sentrum utover dagen for å skaffe meg en ny og vanntett Samsung S5.

Dagen i dag bestod av klatring på Krokan. Vi startet med litt klatring og etablering av topptaufester. Jeg perset på mixklatring med onsight av ”De kaller meg fjård” (M7-/WI5) og var godt fornøyd med det. Etter å ha hentet den nye mobilen kom jeg opp igjen, og nå hadde vi fått inn en gruppe med nybegynnere som vi skulle ha et 2-timers kurs for. Noen hadde stegjern- og økseteknikk, andre hadde bevegelsesteknikker og jeg med Gudmund hadde drytooling. Jeg ledet opp ”Two Assholes and Five Nice Bolts” (M6) og satte topptau på denne. De to deltakerne vi fikk var fra Tyskland og Ungarn og tok dette med drytooling veldig fort. De suste greit opp den nevnte ruta, og etter hvert lagde vi oss et traverserende bulder i Fission Bowl. Anslår bulderet til M8, fikk gått flyttene, men ikke linket det helt. Ganske tekniske greier.

Senere på dagen hadde vi en drop test med en 75 kg tønne som ble sluppet ned 4 meter ovenfor siste sikring og kanskje 15 meter fra standplass. Skruen den falt på var skrudd 7 cm ut fra isen, og resultatet var at den tålte fallet, men bøyde seg. Vi skrudde skruen ytterligere ut 3 cm og på det neste fallet sprengte skruen seg ut av isen. Kult å se dette i sakte film. Videre brukte vi litt tid på å lage abalakov/v-ankere i isen. Greit å bruke en lang skrue til dette. Det er generelt ganske hipp som happ om man lager en horisontal eller vertikal abalakov, jo mer is man får mellom hullene, jo bedre. Helst 90 grader vinkel mellom der hullene møtes, men på vertikal bruker man også 45 grader. En abalakov er sterk, og det er ikke mye is som skal til for å holde en kroppsvekt. En solid abalakov tåler gjerne rundt 15 Kn. Man kan tre en slynge gjennom abalakoven eller tauet direkte dersom det ikke renner vann i isen som kan fryse fast tauet.

På slutten av dagen fikk jeg virkelig stress med å handle til en tur jeg skulle ha med klassen i Skarvheimen fra mandag til fredag. Kom inn på Kiwi fem minutter før stengetid med en lang handleliste. Butikkassistenten måtte hjelpe meg med å finne de siste varene for han hadde visst en samboer som lå høygravid på sykehuset og som kunne føde hvert øyeblikk. Tror jeg sjelden har vært så stressa før når jeg har handlet…

Dag 5 – Redning på is

Siste dagen på isklatreinstruktørkurset skulle vi ha redningsøvelse. Destinasjonen ble på Vemorkbrufoss Øst (WI4). Vi racket opp og ble delt inn i tre lag. Jeg og Bjørg ble et team. Vi skulle gjennomføre to scenarioer. Den første skulle jeg løse med redning av skadet person på led og det andre scenarioet skulle Bjørg løse der andremann skader seg og verken kan fires ned eller heises opp.

Scenario 1 – redning av skadet på led:

• Bind av taubremsen
• Avlast det ene dobbeltauet med mest vekt på med en fransk klemknute fra standplass. Kjenn at klemknuten tar.
• Lag en avbundet bremseknute under den franske klemknuten i en skrukarabiner til standplass.
• Koble ut taubremsen og stram inn slakken mellom klemknuten og bremseknuten.
• Koble deg inn på det avlastede tauet med enten en vikingknute (dersom du klatrer ved siden av) eller en vikingknute og en fransk klemknute om man skal gå klemknutegang).
• Koble deg ut av standplassen og gå med klemknutene opp til den skadde. Ta med deg noe utstyr, men pass på å ikke rense med deg nest siste sikring som den skadde har satt.
• Få kontakt med den skadde, gjør en pasientundersøkelse (frie luftveier, stans evt blødninger, stabiliser den skadde med slynger dersom det behøves, forhindre hypotermi)
• Etabler en standplass ved som den skadde kobles inn i med en mariners knute (enkel karabinere) og du kobler deg også inn (enkel karabinere) samt at du og den skadde er koblet sammen i en ”trekantslynge” for å gjøre rappell med skadet. Det strammeste tauet må avlastes for at man skal kunne knyte den skadde ut av tauene.
• Dersom man hadde klatret med et enkelttau måtte man klatret ned igjen for å koble ut standplassen som tauet er festet til (om man må gjøre flere rappeller). Med dobbeltau har man jo et tau som ikke er knytt til standplass så derfor kan begge tauene skjøtes i den nye standplassen og man kan lett rappellere ned til forrige standplass (evt lenger). Bruk mariners knuten til å få den skadde ned i rappellslynga og ta med så mye utstyr man klarer på veien nedover. Jeg foretrekker å ha den skadde liggende mot meg mellom bena, men dette avhenger av type skade.
• Ved neste standplass kobler man begge inn i en felles mariners knute, drar ned tauet og gjør klar for en ny rappell.

Scenario 2 – redning av skadet andremann:
Om den skadde verken kan heises opp eller fires ned er den metoden jeg liker best følgende:

• Bind av taubremsen og avlast tauene. Bruker man bremsen i guidemodus direkte i standplassen binder man av denne likevel.
• Koble deg ut av standplassen og gå klemknutegang ned til den skadde
• Sjekk den skadde (samme prosedyre som ved scenario 1)
• Lag en ny standplass og koble den skadde inn i standplassen med ferdig trekantslynge koblet med en mariners knute klar for felles rappell etterpå. Det er ikke viktig at standplassen blir belastet med det første.
• Gå klemknutegang opp igjen. Koble seg inn i den øvre standplassen igjen og gi ut tau til den skadde henger i den nedre standplassen.
• Skjøt tauene i den øvre standplassen og rappeller ned til den skadde. Koble deg inn i trekantslynga sammen med den skadde.
• Fir tauet ned fra øvre standplass. Tre det gjennom den nedre standplassen, koble inn taubremsen og fortsett inn i neste rappell.

Redning på is er i prinsippet mye likt som på klippeklatring, men vi må spesielt huske at det er kaldt og at redning tar tid. Øvelse gjør mester og med øving kan man redusere tidsbruken betraktelig. Ring etter hjelp om du er i tvil. Ofte er det bedre for helikopteret å hente ut i veggen enn ved innsteget. Vær forsiktig på tur, ha alltid med førstehjelpsutstyr, telefon, varme klær og tenk konsekvenser av handlingene du gjør.

Etter redningsøvelsen dro vi tilbake på Old School Hostel der vi hadde en oppsummering av kurset før evaluering av deltakerne. Jeg var veldig fornøyd med tilbakemeldingene og bestod kurset med ”glans”. :-) Nå var planen å reise rett hjem til Sogndal sammen med Anders og Gustav. Vi pratet undervegs om Murphys Lov og at det er typisk at det skjer noe gærent med bilen på vei hjem nå. Som sagt, så gjort… I en tunnel ved Tyssedal hører vi ulyder fra motoren, og det er åpenbart at noe er galt når lyden blir kraftigere og batterilampen begynner å lyse. Pokker! Så var det bare å ringe vår gode venn NAF som etter 20 minutter var framme på stedet. En lokal handyman hopper ut av bergingsbilen med et TV-team fra National Geographic Channel i hælene som filmet hele seansen av tre ungdommer som hadde vært på isklatretur og som nå stod i grøftekanten med motortrøbbel. Vi ble intervjuet på ekte amerikansk, sensasjonelt vis og vi hadde problemer med å holde oss seriøse på grunn av hele situasjonen… Videre ble vi fraktet til Odda der vi ble bedt om å legge oss med soveposene i en ”narkisbrakke” for natten. Vet nesten ikke om jeg tør å håpe på om dette blir sendt på fjernsyn over hele verden…

Fant ut kort tid etter at bilen ble lagt inn på verksted (må bytte drivhjul til dynamoen samt registerreim og noe annet) at NAF medlemmer får dekt hotellovernatting, så kort tid etterpå lå vi på Hardanger Hotells feteste suite. Snakk om kontraster her i livet! I skrivende stund er vi fortsatt stuck i Odda, og håper bilen snart blir fikset slik at vi kan komme oss videre…

Takk for en bra uke med isklatring i Rjukan!